torsdag 18. september 2014

Spennende tider

Det er spennende tider! Jeg har vært i arbeidspraksis hos Ungdomsgruppen i Kreftforeningen i en drøy måned nå, og jeg stortrives. Etter å ha vært mer eller mindre sofaliggende i tre år, er hver arbeidsdag en spennende dag, og jeg gleder meg alltid til jeg skal på jobb. Jeg brenner for kreftsaken, og det å faktisk få lov til å jobbe med den er intet annet enn storartet. Dessuten er det så deilig å ha noe fast å gå til! Jeg tror ikke folk skjønner hva jobb og studier kan gjøre for egenverdi og nyttefølelse før de plutselig ikke har mulighet til å jobbe lenger. Jeg har det i alle fall mye bedre når jeg kan bidra med noe, enn når jeg sitter hjemme og tvinner tommeltotter.

Men selv om det er moro å jobbe, er det også en overgang å venne kroppen til å arbeide når den ikke alltid spiller på lag. Jeg er ofte rimelig pumpa når jeg kommer hjem etter de halve arbeidsdagene mine, og jeg blir som regel liggende på sofaen resten av ettermiddagen og kvelden. Jeg hadde ganske god kontroll på energibalansen i våres, men på grunn av jobben er jeg nå nødt til å finne den helt på nytt. Det er en overgang, og det krever litt, men det går stort sett greit. Jeg betaler gladelig noen ekstra timer på sofaen for å kunne tilbringe noen ekstra timer borte fra den.

Noe annet spennende for tiden er at "Kampen for livet" vises på TV2. Denne uka ble 5. episode vist, og responsen på serien har vært overveldende, spesielt på nett. Facebook tar jo helt av, og jeg takker og bukker for alle hilsninger fra folk om at de liker serien. Episode 3 satte seerrekord og ble mer sett enn både nyhetene og Idol. Det er fint at så mange ser på, for jeg tror dette er viktig folkeopplysning. 


Det er veldig rart å se seg selv på skjermen. Det er ca halvannet år siden innspillingen ble avsluttet, så jeg er på et helt annet sted i livet nå enn det som vises i serien. Det er rart å se alt vi har vært igjennom. Året som ble filmet var et helt spesielt år, og det er utrolig å tenke på at alt har gått bra, og at jeg fremdeles er kreftfri. Måtte det bare vare.

Kampen for livet tar to ukers pause nå. Det er fordi Farmen starter, og så lenge Idol har onsdagssendinger, går ikke programkabalen opp. Kampen for stjernelivet og kampen for tilværelsen trumfer visst kampen for selve livet. Jaja, vi sees på skjermen igjen om et par uker. Da kommer den viktigste episoden for min del: benmargstransplantasjonen. I mellomtiden håper jeg alle husker å nyte den flotte høsten vi har. (Erlend går konstant rundt og sier: "Sjå, Anniken, sjå sola og fargan. Sjå kor flott det e!" Så ta på dere naturbrillene, og gå ut og sjå:)

søndag 3. august 2014

Kampen for livet

Nå kan jeg endelig fortelle dere noe det har vært vanskelig å skjule: 20. aug har TV2 premiere på en dokumentarserie om kreft som heter "Kampen for livet". Serien forteller om livene til et utvalg kreftrammede med varierende diagnoser og alder. Den yngste går i barnehagen, mens den eldste er bestemor. Og i midt i mellom der dukker blant andre Erlend og jeg opp. Vi ble filmet et helt år, fra våren 2012 til våren 2013, og det året er nå kokt ned til noen minutter fordelt på åtte episoder over åtte uker.

Da jeg takket ja til å være med i serien, var tanken å vise at man ikke bare kan knipse med fingrene når man får beskjeden "kreftfri", og så er alt som før. Dere som har fulgt bloggen vet at rehabiliteringsperioden som følger en kreftdiagnose kan være vel så tøff som selve kreftbehandlinga, og det ønsket jeg å fremheve. Alt for mange kreftpasienter føler at de skuffer både seg selv og omgivelsene når status kreftfri er oppnådd, fordi forventningene til egen helse er totalt urealistiske. Men få måneder inn i innspillingen endret historien min seg drastisk: Jeg fikk enda et tilbakefall. Derfra gikk livet slag i slag, med den ene store hendelsen etter den andre, og tilfeldigvis hadde vi et kamera-team på slep til å dokumentere det hele. Jeg kan aldri forestille meg at vi noensinne vil oppleve et år med flere opp- og nedturer, og nå skal den ville ferden deles med dere. Jeg må innrømme at jeg er litt spent.


To trivelige karer som stalket oss et helt år


Trenger egentlig Norge en TV-serie om kreft? Ja, fordi alle har hørt om sykdommen, men ingen vet hva den går ut på før man selv har stått i den. Men trenger man å vite hva kreft går ut på før man virkelig må? Ja, hvis man ønsker å støtte opp om de i omgangskretsen som har fått eller kommer til å få kreft. Sykdommen er alt for utbredt til at noen slipper å bli berørt, på den ene eller andre måten. Men den viktigste grunnen til å se serien er at den viser livskraft oppi alt det syke. Kreftpasienter har også ønsker, drømmer og håp for fremtiden - selv om fremtiden er høyst usikker. Derfor lever vi ekstra sterkt her og nå. Og nettopp det ønsker serien å vise: livet med begrensninger, grenser som sprenges og livskraft i full blomst.

Vi sees på skjermen på TV2 onsdag 20. august etter nyhetene og været. Dere må gjerne hjelpe til med å spre ordet, slik at alle som kan ha utbytte av serien får vite om den :)


fredag 4. juli 2014

Jobb og camping

I dag er det med stor glede jeg kan annonsere at jeg har fått meg jobb! Eller "jobb". Jeg skal komme tilbake til anførselstegnene, men først skal jeg fortelle hvorfor jeg har valgt å utsette studiene enda litt til.

Da jeg i mai 2010 var ferdigbehandlet for min første kreftrunde, tenkte jeg det skulle bli en fin og enkel start å studere deltid fra og med september. Da ville jeg ha fire måneder å komme meg på, og det tenkte jeg måtte være nok. Da høsten kom og jeg troppet opp på Blindern for å studere det ene faget jeg hadde meldt meg opp i, fikk jeg sjokk; hodet fungerte jo ikke! Mens jeg tidligere kunne sitte med pensum i timesvis uten å ense annet, ble hodet mitt plutselig smadret etter 10 minutter med konsentrasjon. Hvordan i all verden skulle jeg klare å komme meg gjennom semesteret? Etter mye prøving og feiling klarte jeg til slutt, ved hjelp av et disiplinert regime med korte leseintervaller og lange pauser, å fullføre. Jeg fikk til og med godt resultat på eksamen, men det hadde kostet: Da semesteret var over gikk det opp for meg at jeg ikke hadde hatt tid til å trene, være sosial eller gjøre noe hyggelig hele semesteret - jeg hadde bare studert eller sovet. Det var ikke et godt halvår. I ettertid ser jeg at jeg burde ha ventet litt til med å gjenoppta studiene, og derfor gidder jeg ikke å gjøre samme feilen en gang til.

Det er gått over 17 måneder siden transplantasjonen, men til tross for det kjenner jeg meg like sliten nå som da det var gått 4 måneder siden første kreftbehandling. Det er tydelig at kroppen har vært igjennom en hel del de siste årene og derfor bruker mye lengre tid på å rehabiliteres. Men jeg kjenner det går fremover, og det er det viktigste; langsom, jevn formstigning er uendelig mye bedre enn det motsatte. Nå har jeg opparbeidet meg et lite energilager som gjør meg i stand til å ta fatt på en spennende høst og en spennende "jobb". Fra og med midten av august skal jeg arbeide i sekreteriatet til Ungdomsgruppen i Kreftforeningen. Jippi! Det gleder jeg meg SÅ mye til. Grunnen til at jeg skriver "jobb" og bruker anførselstegn er fordi jeg egentlig ikke skal ansettes, men ha arbeidspraksis der gjennom NAV. I mine øyne er det helt genialt. Jeg vet denne høsten vil bli minst like krevende som høsten 2010 når det gjelder å tilvenne meg en normal hverdag, men forskjellen denne gangen er at jeg slipper å ha prestasjonspress hengende over meg. Joda, jeg må jo selvfølgelig utføre arbeidsoppgavene mine på godt vis, men jeg slipper å bli vurdert med karakterer som påvirker fremtidsmulighetene mine. Jeg føler jeg får en trygg opptreningsarena hvor mine kommende kolleger allerede kjenner meg og min situasjon, og hvor jeg kan øve opp konsentrajson og mental utholdenhet i ro og fred. Jeg starter med å jobbe 20 %, og så kan jeg trappe opp stillingsprosenten ettersom tålegrensa tillater det. På den måten vil jeg forhåpentligvis virkelig være klar for å studere når jeg vender tilbake til prestasjonsbenken på Blindern høsten 2015.

Men før høst er det sommer, og Erlend og jeg har store planer. Det vil si at Erlend har klart å overtale meg til å bli med på hans store plan: Bilferie i Nord-Norge med campingvogn. Ja da, dere leste riktig. Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt fan av campingvogn, men Erlend hadde så lyst på denne turen, og siden hele vårt samliv har dreid seg om meg, er det på tide at han også blir prioritert. Og selv om jeg ikke er fan av campingvogn, er jeg jo storfan av Nord-Norge, så det blir sikkert bra. Vi starter turen i Alta, så skal vi til Lakselv og Midnattsrocken, deretter bærer det sørover til Tromsø og familiebesøk der, og så har vi egentlig ikke lagt opp reiseruta videre, annet enn at vi skal innom Lofoten. Dette blir nok en i overkant krevende ekspedisjon for min del, så jeg har sagt til Erlend at jeg har ett eneste mål for turen, og det er å sitte i en campingstol og se på havet. Så får han bestige fjelltopper og padle kajakk og surfe og jeg vet ikke hva, mens Tore og jeg chiller. Erlend og jeg har jo to helt forskjellige energinivå, og vi har dermed avtalt at vi selv har ansvar for vårt eget velvære under turen. Det vil i praksis si at jeg blir nødt til å holde igjen på aktivitetene, mens han på eget initiativ må gå inn for å gjøre det han vil. Så blir vi begge to fornøyde. Vi skal bruke to og en halv uke fra Lakselv til Trondheim, og dere kan følge ferden på Veien tilbake igjen til facebookside.


God sommer, alle sammen:)



onsdag 4. juni 2014

Tøyseklump

Erlend og jeg var i Danmark i helga fordi ei av mine venninner fra Sørlandet giftet seg med en københavner, på en herregård utenfor hovedstaden. Bryllupet stod på lørdag, men vi dro ned allerede på onsdagen for å treffe gamle kjente og nyte storbylivet. Etter et par dager med sosialisering brukte jeg fredag kveld sammen med Erlend til å lade opp til bryllupsfesten. Vi satt og pratet, og av gammel vane lot jeg fingrene mine gli over halsen (vi lymfomrammede har en tendens til å gjøre det). Plutselig kjente jeg en klump. Det var forsåvidt ikke noe nytt, alle mennesker har jo lymfeknuter, men denne var annerledes. En frisk lymfeknute kjennes litt myk, glatt og glir lett rundt i vevet, mens en kreftbefengt lymfeknute er hard og lar seg ikke rokke på - har jeg blitt fortalt av legene. Selv har jeg aldri kjent på en eneste kreftknute, for min sykdom har gjemt seg inne i brystkassa, utenfor rekkevidde for selvsjekk. Nå hadde jeg en klump på halsen - og den var beinhard. Hadde tiden for tilbakefallet kommet? Det var i så fall ingen overraskelse, men jeg frøs allikevel til is. Hvis kreften etter så mange år hadde begynt å bevege seg oppover halsen, hvordan så det da ut inne i brystkassa? Jeg fikk et mentalt CT-bilde med bare svarte hull og skygger fra mellomgulvet og opp. Neineineineinei, ikke nå, ikke sånn, ikke enda.

Mandag snakket jeg med legen min om funnet. Han ba meg om å komme innom for en rask sjekk, slik at han kunne bestille de nødvendige undersøkelsene. Da jeg satte meg ned på kontoret hans, hadde jeg problemer med å finne klumpen igjen. Typisk. Den var ikke så stor i utgangspunktet, den var på størrelse med en ert, men strukturen skremte meg: Den var jo helt hard og ikke lik noen andre klumper jeg hadde kjent. Legen fant til slutt frem, dypt inne i halsvevet.
- Er det denne du mener?
- Ja, svarte jeg nervøst.
Til min overraskelse ble han lur i blikket.
- Du hadde rett i at den er hard som bein, for det er bein. Dette er en halsvirvel. Hvordan i all verden klarte du å finne den?
- Eeeh, vet ikke. Jeg bare kjente etter.

Jeg kan like gjerne gi meg selv et nytt mellomnavn: Hypokonder. Det var i alle fall slik jeg følte meg da jeg dro derfra. Samtidig er jeg glad for at jeg fikk mistanken avkreftet. Å leve i uvisshet er så grusomt og mentalt krevende at jeg drar heller til legen en gang for mye enn en gang for lite. Man skulle tro jeg var vant til at kroppen min gjør mye rart, men det blir jeg aldri. Hver eneste gang jeg tror kreften vender tilbake oppleves som like gjennomborende skremmende. Hele helga gikk disse ordene på repeat i hjernen: "Tenk hvis klumpen kunne forsvinne. Kan den ikke bare forsvinne?" Den forsvant ikke, men frykten gjorde det. Takk, kjære lege! Det var en stk lykkelig hypokonder som la seg til å sove mandag kveld.

Jeg håper jeg ikke er alene om å være i overkant stresset over kroppslige krumspring. Har dere dratt til legen en gang for mye? Eller er dere typen som nekter å dra til legen før kroppene deres havner der av seg selv?


torsdag 22. mai 2014

Å leve et liv

Jeg fikk en e-post i dag hvor avsenderen skrev at hun håpte grunnen til at jeg ikke blogget så mye for tiden er fordi jeg er opptatt av å leve livet. Det er helt korrekt! Og intet annet enn et sunnhetstegn. Jeg er på vei oppover nå, får mer og mer energi og kan gjøre mer av det jeg ønsker og vil. Og høyt på "to do"-lista mi står:

1. Trening
2. Venner og familie
3. Kreftsaken

Det virker kanskje litt spesielt å sette trening øverst, men uten trening blir fatiguen og vondtene i kroppen verre. Ingen trening betyr altså mindre energi og mer smerter. Trening fungerer som medisin for meg, og derfor kommer fysisk aktivitet først på lista. Venner og familie har alltid vært og vil alltid være en veldig viktig del av livet mitt - med Erlend hovedperson. Og så har punktet "Kreftsaken" dukket opp de siste årene. Mange lurer på hvorfor jeg gidder å bruke så mye av den lille energien min på det, og da henviser jeg til Fugelli: Han sier at når livet røsker i en, må man finne noe som gir livet mening, og som får en opp av senga om morgenen. Kreftsaken gir meg mening og en følelse av at jeg fremdeles "duger", til tross for de plagsomme begrensningene fatiguen setter. Frivillig arbeid tillater meg å styre arbeidsmengden etter formen min, og det fungerer veldig fint. Faktisk fungerer det så fint at jeg er blitt valgt inn i Ungdomsgruppen i Kreftforeningen sitt hovedstyre. Jeg har hatt lyst til å sitte der i flere år, men helsa har hindret meg. I år klaffet det endelig, og jeg kunne huke av et stort delmål på veien tilbake igjen til et funksjonelt liv. Til helga er første hovedstyremøte, og jeg gleder meg veldig til å komme i gang.

Jeg har det bra. Det er så godt å kunne si det, for i alt for lang tid har livet vært alt for tøft. Nå tør jeg å se fremover, nå tør jeg å planlegge, nå tør jeg (så vidt) å tro at jeg kan bli frisk. Det tok meg veldig lang tid å komme hit, men nå har jeg endelig fått trua! Jeg er så ubegripelig takknemlig for at jeg endelig kan tre ut av min egen skygge og leve - ikke bare eksistere.

Nå skal jeg avgårde i et møte for å diskutere jobb til høsten. Livet ordner seg:)


 Foto: Dan Hawk
Foto: Dan Hawk

Hva får dere opp av senga om morgenen?

torsdag 17. april 2014

Hva driver du med?

Wow, tiden bare raser avsted, og godt er det. Det betyr nemlig at jeg lever livet mitt. Dagene består for tiden av kreftprosjekter, vennetreff, trening og gutta boys (altså Erlend og Tore). Siden energinivået fremdeles ikke er helt på topp, så er det egentlig mer enn nok til at dagene kjennes innholdsrike. Nå begynner jeg å forberede meg på at jeg skal gjøre noe mer produktivt til høsten. Jeg undersøker nemlig mulighetene for å få meg en jobb! Dere skal få høre mer om det siden, når detaljene er på plass, men jeg kan avsløre at jeg ivrer veldig etter å komme i gang.

Det er snart gått 14 måneder siden transplantasjonen. Det er snart gått fem år siden jeg fikk kreft. Og det er snart gått tre år siden jeg "gjorde noe", det vil si at jeg kunne svare jeg var student når noen spurte hva jeg drev med. Tre år på sofaen - det er til å spy av! Samtidig har det vært helt nødvendig. Etter den første runden med kreft ivret jeg etter å komme i gang med studiene igjen. Jeg husker jeg møtte opp på Blindern, mer motivert enn noensinne for å henge på lesesalen. Sjokket ble desto større da det gikk opp for meg at jeg hadde fatigue, konsentrasjonsvansker og andre bivirkninger etter behandlingen. Jeg studerte bare på deltid, men det var likevel nok til at lesingen stjal all energien min. Når jeg kom hjem etter noen timer på skolen, klarte jeg ikke annet enn å ligge på sofaen og forsøke å hente meg inn igjen. Det som skulle bli den store oppturen etter behandlinga, ble i stedet nok et krevende år. Så kom det første tilbakefallet, og studiene måtte igjen settes på vent. Og plutselig, før jeg rakk å summe meg, kom tilbakefall nummer to. Men nå, etter en lang fase med sykdom og altoppslukende bivirkninger, vender endelig en slags normal hverdag tilbake. Den er ikke så normal sammenlignet med hverdagen til friske folk, men for meg kjennes den normal i forhold til hverdagen jeg har hatt de siste årene. Sykehus og sofa byttes sakte ut med aktivitet. Etter den første kreftbehandlingen hadde jeg noen bivirkninger; nå er de ti ganger så kraftige og ti ganger så mange. Kroppen min lever sitt eget liv og velger selv når den er i form. Jeg utnytter overskuddet når jeg kan og slapper av når jeg må. Derfor prioriterer jeg trening, Erlend og venninnetreff før studier og arbeid. Jeg må kunne klare å gjennomføre lystbetonte ting før jeg kan ta fatt på krav og prestasjoner. Hvis ikke ber jeg om å gå på en smell. Jeg forhaster meg ikke og gir kroppen den tiden den trenger for å komme til hektene igjen. 

Det er vanskelig å tenke på at jeg har brukt ufattelig mange timer de siste årene på å ligge på sofaen og se på TV. Livet har på mange måter stått på stedet hvil, og det har vært kjipt å ikke kunne bidra til felleskassa. Joda, jeg skatter av arbeidsavklaringpengene mine, men det er jo en ganske merkelig ordning og gir meg ingen følelse av å være til nytte. Jeg arbeider med en del kreftrelaterte prosjekter, og det gir meg mål og mening i den overgangsfasen jeg befinner meg i nå, men jeg gleder meg vilt til jeg kan ta fatt på studiene igjen eller få meg en jobb. Og siden energien er på vei oppover, vil høsten være et godt tidspunkt å ta fatt på samfunnets plikter. Da vil jeg virkelig befinne meg på veien tilbake igjen.

Jeg må legge til at det er mange som aldri klarer å jobbe eller studere igjen etter endt kreftbehandling. Det har jeg naturligvis stor respekt for. I dette blogginnlegget forteller jeg bare om min opplevelse av min situasjon, uten noen som helst formening om hva andre bør eller ikke bør gjøre. Eneste råd jeg har er: Kjenn etter hva kroppen din tåler og handle ut i fra det.

Erlend, Tore og jeg befinner oss for øyeblikket i Trondheim. Første halvdelen av ferien var Erlend og jeg på påskesamling med UG på Montebellosenteret. Det var superhyggelig og supersosialt, og med strålende godt vær ble det mange timer i solveggen. Nå har påskefreden senket seg, og vi ser frem til rolige dager i Trøndelag.

Ønsker alle en riktig god påske!


Gutta boys på toget nordover


PS Det blir ikke så mange blogginnlegg for tiden, men følg "Veien tilbake igjen" på facebook; der får dere hyppigere oppdateringer.


mandag 17. mars 2014

Krefttakling (eller mangelen derpå)

For halvannen uke siden holdt jeg foredrag for de ansatte ved Radiumhospitalet. Oppdraget var å snakke om åpenhet og det å dele egen kreftsykdom offentlig. Den ene legen hadde på forhånd lest bloggen min og bitt seg merke i at jeg ikke ønsker meg tilbake til friske, 23-årige meg. Kreften har helt klart vært en utfordring, men jeg har vokst så mye på den at jeg trives godt med den personen jeg er i dag. Han spurte dermed om jeg kunne gi noen tips til hvordan man som kreftrammet kan takle sykdommen; hvordan kan man snu den til en viktig livserfaring og ikke la seg knekke?

Jeg vet ikke.

Eller, jeg har i alle fall ikke noen fasit på det. Jeg har noen tanker om hva som kan lette situasjonen, men vi er alle så forskjellige at det som funker for meg kanskje ikke funker for andre. Men for meg har det å gi rom til følelsene mine vært viktig. Når jeg har vært redd, har jeg vært redd. Når jeg har vært lei meg, har jeg vært lei meg. Jeg har hele tiden stolt på at de forskjellige fasene i bearbeidelsen av kreftsykdommen har vært midlertidige. Jeg har tenkt: "Nå er jeg skikkelig nedfor, men det må jo gå over på et tidspunkt." Og så har det det. Så første tips blir å ta i mot alle vanskelige følelser som kommer, stå i dem, bearbeid dem og så gå videre. Dersom du opplever at det ikke er mulig å gå videre, bør du kontakte en fagperson som kan hjelpe deg med det. Du bør også fortelle de rundt deg hvordan du har det, slik at de kan forstå hvorfor du er så stille eller så irritert eller hva du måtte være. På den måten slipper de å bekymre seg unødig over hvorfor du ikke er ditt vante deg.

Flere tips som kan hjelpe deg å takle en hverdag med kreft:

  • Snakk med noen som kan og vil lytte. Ingen bør gå alene med vanskelige tanker. "Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg."
  • Prøv å holde kroppen sterk og sunn. Mosjoner i den grad du får det til, bruk avspenningsteknikker for å dempe stresset og spis sunn, næringsrik mat (ispedd litt godbiter, naturligvis). På den måten kan forfallet som følger behandlingen utsettes og kanskje til og med reduseres. En trivelig bivirkning er at du vil føle deg mye bedre.
  • Aksepter det du ikke kan gjøre noe med. Du kan ikke bestemme om cellegiften eller strålingen kommer til å virke på kreften, så dermed er det heller ikke noe poeng i å bruke energi på å bekymre deg over det. Det er mye lettere sagt enn gjort å gjennomføre dette i praksis, men dersom du klarer å bruke energien på de tingene du kan gjøre noe med, kan du oppleve mye bedre livskvalitet. Bruk heller kreftene på å gjøre noe hyggelig sammen med de du er glad i! Fokuser på her og nå - ikke på den usikre fremtiden.
  • Få hverdagen til å gå opp. Ikke lek superuavhengig superhelt. Sliter du med å få handlet, be om hjelp. Orker du ikke å vaske huset, be om hjelp. Trenger du barnepass, be om hjelp. For mange er det ubehagelig å be om hjelp, men du må huske på at de som er rundt deg som regel gjerne vil hjelpe. Og har du ikke venner eller familie i umiddelbar nærhet, snakk med kommunen om det er mulig å få hjemmehjelp. En hverdag hvor alt det praktiske fungerer sparer deg for mange bekymringer og sløsing av energi.
  • Finn balansen. Dette er en kunst. Bruker du for mye energi, sliter du deg ut. Ligger du bare på sofaen, blir du rastløs og utilpass. Prøv å finn en balanse mellom aktivitet og hvile, gå på en smell, prøv igjen, gå på en ny smell og hold på slik til du lærer hvordan du kan leve med den trette kroppen din. Det er i grunnen ingen annen vei utenom.
  • Fokuser på det som er positivt. Mange blir irriterte over den evige masingen om å tenke positivt, meg inkludert, men det er faktisk noe i det. Du befinner deg i en tøff situasjon, men hvis du tenker deg om er det alltid noe som kunne ha vært verre. Med andre ord har du alltid noe å være takknemlig for. Det kan dermed være lurt å skrive en takknemlighetsdagbok hver kveld med fem punkter du er takknemlig for. Det hjelper deg å holde fokus på det som faktisk er bra i livet ditt, i stedet for å tenke på alt som er vanskelig.

Alle disse punktene føyer seg inn i det viktigste tipset mitt: Vær løsningsorientert. Å få kreft er kjipt. Veldig kjipt. Men du kan selv velge hvordan du vil forholde deg til situasjonen. Du kan enten legge deg ned og gi opp, eller du kan gjøre det beste ut av den. Det er lov å rase, være lei deg og si høyt at du har det vondt. Du har også lov til å oppføre deg irrasjonelt fordi du må få utløp for følelseskaoset. Men det er ikke lov hele tiden. Noen ganger må du rett og slett ta deg sammen. Det er ikke slik at fysisk sykdom gir deg rett til å bli årets kronidiot. Er det noe som ikke fungerer i en slik grad at du kjenner din indre bitch presser vel hardt på, så finn en løsning på situasjonen. Har du mye smerter, snakk med legen om det finnes andre og bedre smertestillende medisiner du kan få. Er du konstant sur fordi du hater å være syk, finn et eller annet som gir deg påfyll av god energi (liten gåtur, favoritt tv-serie, telefonsamtale med en god venn, modellflybygging eller etwas). Sliter du økonomisk og ligger våken om nettene fordi økonomien bekymrer deg mer enn selve kreften, snakk med banken om du kan få en avdragsfri periode, søk støtteordninger og lag budsjett (orker du ikke å ta tak i det selv, så be om hjelp). Leker du diktator fordi du tenker at nå som du er syk skulle det bare mangle at alle står på pinne for deg, noe som kan gjøre at folk begynner å skygge unna, gå i deg selv og tenk igjennom hva du faktisk kan bidra med (se film med barna, gjør superenkelt husarbeid som å kutte agurk til salaten mens kona lager middag, fortell dem at du setter pris på alt de gjør). Holder du på å klikke fordi NAV ikke spiller på lag, ring Kreftlinjen eller sykehuset for å komme i kontakt med en sosionom som kan hjelpe deg. Brøler du "IKKE MAS!" når søster/samboer/venn spør for tusende gang om du har husket å ta medisinene dine, si unnskyld for utbruddet ditt og poengter at du klarer å ta ansvar for medisinene dine selv. I det hele tatt: Du befinner deg i en vanskelig situasjon, og den presser deg hele tiden til ditt ytterste. Men så lenge du lever med holdningen "dette må det finnes en løsning på", vil du leve et mye bedre liv enn om du inntar offerrollen. Det er en klisjé, men her hører den med: Det handler ikke om hvordan du har det, men om hvordan du tar det. Selv om du ikke kan velge forløpet og utfallet av sykdommen, kan du alltid velge å gjøre små, enkle grep for å få det litt bedre. Jeg må poengtere at jeg ikke uten problemer klarer å etterleve mine egne tips, men jeg prøver nå så godt jeg kan.

Klarer du å takle livet med kreft, vil du ha en viktig erfaring med deg videre som gjør deg rustet til å takle nesten hva som helst. Det er da i det minste noe når det først skulle gå så galt.

Hva er deres tips til å takle kreftsykdom best mulig?