torsdag 17. april 2014

Hva driver du med?

Wow, tiden bare raser avsted, og godt er det. Det betyr nemlig at jeg lever livet mitt. Dagene består for tiden av kreftprosjekter, vennetreff, trening og gutta boys (altså Erlend og Tore). Siden energinivået fremdeles ikke er helt på topp, så er det egentlig mer enn nok til at dagene kjennes innholdsrike. Nå begynner jeg å forberede meg på at jeg skal gjøre noe mer produktivt til høsten. Jeg undersøker nemlig mulighetene for å få meg en jobb! Dere skal få høre mer om det siden, når detaljene er på plass, men jeg kan avsløre at jeg ivrer veldig etter å komme i gang.

Det er snart gått 14 måneder siden transplantasjonen. Det er snart gått fem år siden jeg fikk kreft. Og det er snart gått tre år siden jeg "gjorde noe", det vil si at jeg kunne svare jeg var student når noen spurte hva jeg drev med. Tre år på sofaen - det er til å spy av! Samtidig har det vært helt nødvendig. Etter den første runden med kreft ivret jeg etter å komme i gang med studiene igjen. Jeg husker jeg møtte opp på Blindern, mer motivert enn noensinne for å henge på lesesalen. Sjokket ble desto større da det gikk opp for meg at jeg hadde fatigue, konsentrasjonsvansker og andre bivirkninger etter behandlingen. Jeg studerte bare på deltid, men det var likevel nok til at lesingen stjal all energien min. Når jeg kom hjem etter noen timer på skolen, klarte jeg ikke annet enn å ligge på sofaen og forsøke å hente meg inn igjen. Det som skulle bli den store oppturen etter behandlinga, ble i stedet nok et krevende år. Så kom det første tilbakefallet, og studiene måtte igjen settes på vent. Og plutselig, før jeg rakk å summe meg, kom tilbakefall nummer to. Men nå, etter en lang fase med sykdom og altoppslukende bivirkninger, vender endelig en slags normal hverdag tilbake. Den er ikke så normal sammenlignet med hverdagen til friske folk, men for meg kjennes den normal i forhold til hverdagen jeg har hatt de siste årene. Sykehus og sofa byttes sakte ut med aktivitet. Etter den første kreftbehandlingen hadde jeg noen bivirkninger; nå er de ti ganger så kraftige og ti ganger så mange. Kroppen min lever sitt eget liv og velger selv når den er i form. Jeg utnytter overskuddet når jeg kan og slapper av når jeg må. Derfor prioriterer jeg trening, Erlend og venninnetreff før studier og arbeid. Jeg må kunne klare å gjennomføre lystbetonte ting før jeg kan ta fatt på krav og prestasjoner. Hvis ikke ber jeg om å gå på en smell. Jeg forhaster meg ikke og gir kroppen den tiden den trenger for å komme til hektene igjen. 

Det er vanskelig å tenke på at jeg har brukt ufattelig mange timer de siste årene på å ligge på sofaen og se på TV. Livet har på mange måter stått på stedet hvil, og det har vært kjipt å ikke kunne bidra til felleskassa. Joda, jeg skatter av arbeidsavklaringpengene mine, men det er jo en ganske merkelig ordning og gir meg ingen følelse av å være til nytte. Jeg arbeider med en del kreftrelaterte prosjekter, og det gir meg mål og mening i den overgangsfasen jeg befinner meg i nå, men jeg gleder meg vilt til jeg kan ta fatt på studiene igjen eller få meg en jobb. Og siden energien er på vei oppover, vil høsten være et godt tidspunkt å ta fatt på samfunnets plikter. Da vil jeg virkelig befinne meg på veien tilbake igjen.

Jeg må legge til at det er mange som aldri klarer å jobbe eller studere igjen etter endt kreftbehandling. Det har jeg naturligvis stor respekt for. I dette blogginnlegget forteller jeg bare om min opplevelse av min situasjon, uten noen som helst formening om hva andre bør eller ikke bør gjøre. Eneste råd jeg har er: Kjenn etter hva kroppen din tåler og handle ut i fra det.

Erlend, Tore og jeg befinner oss for øyeblikket i Trondheim. Første halvdelen av ferien var Erlend og jeg på påskesamling med UG på Montebellosenteret. Det var superhyggelig og supersosialt, og med strålende godt vær ble det mange timer i solveggen. Nå har påskefreden senket seg, og vi ser frem til rolige dager i Trøndelag.

Ønsker alle en riktig god påske!


Gutta boys på toget nordover


PS Det blir ikke så mange blogginnlegg for tiden, men følg "Veien tilbake igjen" på facebook; der får dere hyppigere oppdateringer.


mandag 17. mars 2014

Krefttakling (eller mangelen derpå)

For halvannen uke siden holdt jeg foredrag for de ansatte ved Radiumhospitalet. Oppdraget var å snakke om åpenhet og det å dele egen kreftsykdom offentlig. Den ene legen hadde på forhånd lest bloggen min og bitt seg merke i at jeg ikke ønsker meg tilbake til friske, 23-årige meg. Kreften har helt klart vært en utfordring, men jeg har vokst så mye på den at jeg trives godt med den personen jeg er i dag. Han spurte dermed om jeg kunne gi noen tips til hvordan man som kreftrammet kan takle sykdommen; hvordan kan man snu den til en viktig livserfaring og ikke la seg knekke?

Jeg vet ikke.

Eller, jeg har i alle fall ikke noen fasit på det. Jeg har noen tanker om hva som kan lette situasjonen, men vi er alle så forskjellige at det som funker for meg kanskje ikke funker for andre. Men for meg har det å gi rom til følelsene mine vært viktig. Når jeg har vært redd, har jeg vært redd. Når jeg har vært lei meg, har jeg vært lei meg. Jeg har hele tiden stolt på at de forskjellige fasene i bearbeidelsen av kreftsykdommen har vært midlertidige. Jeg har tenkt: "Nå er jeg skikkelig nedfor, men det må jo gå over på et tidspunkt." Og så har det det. Så første tips blir å ta i mot alle vanskelige følelser som kommer, stå i dem, bearbeid dem og så gå videre. Dersom du opplever at det ikke er mulig å gå videre, bør du kontakte en fagperson som kan hjelpe deg med det. Du bør også fortelle de rundt deg hvordan du har det, slik at de kan forstå hvorfor du er så stille eller så irritert eller hva du måtte være. På den måten slipper de å bekymre seg unødig over hvorfor du ikke er ditt vante deg.

Flere tips som kan hjelpe deg å takle en hverdag med kreft:

  • Snakk med noen som kan og vil lytte. Ingen bør gå alene med vanskelige tanker. "Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg."
  • Prøv å holde kroppen sterk og sunn. Mosjoner i den grad du får det til, bruk avspenningsteknikker for å dempe stresset og spis sunn, næringsrik mat (ispedd litt godbiter, naturligvis). På den måten kan forfallet som følger behandlingen utsettes og kanskje til og med reduseres. En trivelig bivirkning er at du vil føle deg mye bedre.
  • Aksepter det du ikke kan gjøre noe med. Du kan ikke bestemme om cellegiften eller strålingen kommer til å virke på kreften, så dermed er det heller ikke noe poeng i å bruke energi på å bekymre deg over det. Det er mye lettere sagt enn gjort å gjennomføre dette i praksis, men dersom du klarer å bruke energien på de tingene du kan gjøre noe med, kan du oppleve mye bedre livskvalitet. Bruk heller kreftene på å gjøre noe hyggelig sammen med de du er glad i! Fokuser på her og nå - ikke på den usikre fremtiden.
  • Få hverdagen til å gå opp. Ikke lek superuavhengig superhelt. Sliter du med å få handlet, be om hjelp. Orker du ikke å vaske huset, be om hjelp. Trenger du barnepass, be om hjelp. For mange er det ubehagelig å be om hjelp, men du må huske på at de som er rundt deg som regel gjerne vil hjelpe. Og har du ikke venner eller familie i umiddelbar nærhet, snakk med kommunen om det er mulig å få hjemmehjelp. En hverdag hvor alt det praktiske fungerer sparer deg for mange bekymringer og sløsing av energi.
  • Finn balansen. Dette er en kunst. Bruker du for mye energi, sliter du deg ut. Ligger du bare på sofaen, blir du rastløs og utilpass. Prøv å finn en balanse mellom aktivitet og hvile, gå på en smell, prøv igjen, gå på en ny smell og hold på slik til du lærer hvordan du kan leve med den trette kroppen din. Det er i grunnen ingen annen vei utenom.
  • Fokuser på det som er positivt. Mange blir irriterte over den evige masingen om å tenke positivt, meg inkludert, men det er faktisk noe i det. Du befinner deg i en tøff situasjon, men hvis du tenker deg om er det alltid noe som kunne ha vært verre. Med andre ord har du alltid noe å være takknemlig for. Det kan dermed være lurt å skrive en takknemlighetsdagbok hver kveld med fem punkter du er takknemlig for. Det hjelper deg å holde fokus på det som faktisk er bra i livet ditt, i stedet for å tenke på alt som er vanskelig.

Alle disse punktene føyer seg inn i det viktigste tipset mitt: Vær løsningsorientert. Å få kreft er kjipt. Veldig kjipt. Men du kan selv velge hvordan du vil forholde deg til situasjonen. Du kan enten legge deg ned og gi opp, eller du kan gjøre det beste ut av den. Det er lov å rase, være lei deg og si høyt at du har det vondt. Du har også lov til å oppføre deg irrasjonelt fordi du må få utløp for følelseskaoset. Men det er ikke lov hele tiden. Noen ganger må du rett og slett ta deg sammen. Det er ikke slik at fysisk sykdom gir deg rett til å bli årets kronidiot. Er det noe som ikke fungerer i en slik grad at du kjenner din indre bitch presser vel hardt på, så finn en løsning på situasjonen. Har du mye smerter, snakk med legen om det finnes andre og bedre smertestillende medisiner du kan få. Er du konstant sur fordi du hater å være syk, finn et eller annet som gir deg påfyll av god energi (liten gåtur, favoritt tv-serie, telefonsamtale med en god venn, modellflybygging eller etwas). Sliter du økonomisk og ligger våken om nettene fordi økonomien bekymrer deg mer enn selve kreften, snakk med banken om du kan få en avdragsfri periode, søk støtteordninger og lag budsjett (orker du ikke å ta tak i det selv, så be om hjelp). Leker du diktator fordi du tenker at nå som du er syk skulle det bare mangle at alle står på pinne for deg, noe som kan gjøre at folk begynner å skygge unna, gå i deg selv og tenk igjennom hva du faktisk kan bidra med (se film med barna, gjør superenkelt husarbeid som å kutte agurk til salaten mens kona lager middag, fortell dem at du setter pris på alt de gjør). Holder du på å klikke fordi NAV ikke spiller på lag, ring Kreftlinjen eller sykehuset for å komme i kontakt med en sosionom som kan hjelpe deg. Brøler du "IKKE MAS!" når søster/samboer/venn spør for tusende gang om du har husket å ta medisinene dine, si unnskyld for utbruddet ditt og poengter at du klarer å ta ansvar for medisinene dine selv. I det hele tatt: Du befinner deg i en vanskelig situasjon, og den presser deg hele tiden til ditt ytterste. Men så lenge du lever med holdningen "dette må det finnes en løsning på", vil du leve et mye bedre liv enn om du inntar offerrollen. Det er en klisjé, men her hører den med: Det handler ikke om hvordan du har det, men om hvordan du tar det. Selv om du ikke kan velge forløpet og utfallet av sykdommen, kan du alltid velge å gjøre små, enkle grep for å få det litt bedre. Jeg må poengtere at jeg ikke uten problemer klarer å etterleve mine egne tips, men jeg prøver nå så godt jeg kan.

Klarer du å takle livet med kreft, vil du ha en viktig erfaring med deg videre som gjør deg rustet til å takle nesten hva som helst. Det er da i det minste noe når det først skulle gå så galt.

Hva er deres tips til å takle kreftsykdom best mulig?

fredag 28. februar 2014

Bursdagsbarn

For øyeblikket består den lille familien vår av bursdagsbarn (alle blir jo som barn når man har bursdag!). I forrige uke fylte Erlend 30 år. Med fare for å skryte litt av meg selv, så fikset jeg en seriøst bra bursdagsgave til ham: Jeg arrangerte bursdags-/reunionsfest med blant andre vennene hans fra de fire årene han studerte i Alta. Vi feiret på en gammel hytte i Nordmarka. Egentlig ønsket han å feire en hel helg utendørs - med sovepose under åpen himmel - i februar! Heldigvis fikk jeg overtalt ham til å feire med tak over hodet. Det var greit - så lenge hytta ikke var moderne og vi måtte gå et stykke for å komme dit, slik at vi allikevel ville få en følelse av friluftsliv. De ønskene fikk Lars Monsens ukjente lillebror oppfylt, og gjestene måtte traske til fots eller gå på ski i flere kilometer for å komme til bursdaglokalet. Men så snart vi var fremme skiftet fokus fra slitne armer og bein til festmodus. Erlend skulle feires, og det ble han - en hel helg til ende.

Etter bursdagshelgen tok jeg ham med til Island for å feire videre. Vi var der en liten uke og rakk å hygge oss i høyeste grad. Vi badet i den blå lagunen, leide bil og kjørte på oppdagelsesferd, shoppet litt og spiste mye god mat. Høydepunktet var en tiretters på Islands beste fiskerestaurant. Smaksløkene mine blir salige bare av å tenke på det vi ble servert den kvelden.

Nå høres det ut som om jeg vasser i både penger og energi, men det gjør jeg ikke. Jeg pådro meg en akutt hoftebetennelse etter den strabasiøse ferden til og fra hytta i Nordmarka; vi måtte dermed finne aktiviteter på Island som involverte minst mulig gåing. I tillegg var jeg et vrak etter en bursdagshelg uten søvn. Siden vi dro til Island rett etter hytteturen, var jeg nærmest i koma de første par dagene på sagaøya og holdt meg i en bitteliten radius rundt leiligheten vi bodde i. Heldigvis kom formen seg etter hvert. Og da vi etter noen dager i sus og dus landet på norsk jord igjen, var alle bankkortene våre tomme. Vi stod på Gardermoen uten penger til flybussen hjem, men heldigvis løste en pengelapp gjemt i et glemt lomme problemet. Til tross for bursdagsbivirkninger i form av hofteplager, skralt energinivå og personlig konkurs, så var alt verdt det. Noen ganger må man glemme hva som er fornuftig og bare leve her og nå. Noen ganger må man tillate seg å feire livets begivenheter på en måte som overgår alt hverdagen ellers byr på! Erlends 30-årsdag var en slik begivenhet.

Det er ikke bare Erlend som fortjener å feires: I dag er Anniken+donorbenmarg ett år! Det er altså ett år siden jeg ble transplantert. I går var jeg på ettårskontroll på Riksen. Det var en god følelse. Jeg husker da jeg var under utredning for transplantasjon i fjor vinter, og legen gjennom to timer fortalte meg alt som kunne gå galt ved en slik behandling. Jeg tenkte dette aldri i verden kunne gå godt. Så møtte jeg tilfeldigvis ei med Non-Hodgkins Lymfom som var på ettårskontroll. Hun smilte, så superfresh ut og fortalte meg at både transplantasjonen og tiden etter hadde gått bra. Hun var kreftfri og på god vei tilbake til en normal hverdag. "Ååå, hvis bare jeg kan få oppleve det samme", tenkte jeg. Etter den brutale informasjonen fra legen kjentes en sykdomsfri tilværelse meget usannsynlig, men hun gav meg håp om at ting faktisk kunne ordne seg. I går ble det min tur til å være glad og fresh på ettårskontroll. Jeg gikk gjennom alle undersøkelsene med en følelse av at i det store og det hele har ting gått veldig bra for meg. Året etter transplantasjonen har i perioder vært overraskende tungt, men til tross for det er jeg endelig på et bra sted i livet mitt: energien stiger, livsgleden stiger og jeg har sluttet å frykte fremtiden. Uansett hva som skjer fremover, så har stamcelletransplantasjonen gitt meg et helt kreftfritt år. Etter jeg fikk diagnosen i 2009, har jeg aldri vært kreftfri så lenge før. Bare det alene gjør alt slitet verdt det.

Takk til deg, ukjente donor, for at du har gitt meg muligheten til å bli 27 år. Takk for at du gav meg muligheten til å adoptere Tore, motta Kreftforeningens hederspris, oppleve en ny sommer, delta i mitt eget utdrikningslag (post bryllup), dra til Amsterdam og Reykjavik, kjenne energien vende tilbake, få tilbake troen på fremtiden og feire min elskede Erlend sin 30-årsdag. Av og til tror jeg nesten det er en drøm at du, en person jeg ikke aner hvem er, donerte litt av deg selv for å gi meg alt dette. Du vil alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt (sånn rent teknisk fyller du faktisk hele hjertet mitt, siden det er ditt blod som pumpes gjennom det), og jeg er deg evig takknemlig.

La oss ta en digital skål for min donorhelt, for benmargsdonasjon og my second birthday!

Skål!


torsdag 6. februar 2014

Ung Flyt

Jeg var på hyttetur i helga, og da ble jeg spurt om jeg fremdeles trodde jeg kunne finne veien tilbake igjen til det gamle livet mitt. Svaret på det er et stort og tydelig "nei". Det kjennes komplett umulig. Kreften har snudd opp ned på alt. Jeg vil aldri få tilbake det gamle energinivået mitt; når jeg går tilbake til studiene, må jeg studere på deltid; jeg får en enorm utfordring når jeg skal søke jobb med et stort hull i CV'en min; det vil bli vanskelig, og kanskje umulig, å få barn; jeg må leve med diverse senvirkninger, vondter og plager resten av livet; all behandlingen har ført til at jeg alltid vil ha stor risiko for både ny kreft og annen sykdom. Med andre ord: Det finnes ingen vei tilbake igjen til bekymringsløse og naive 23-årige meg.

Vet dere hva? Dersom en magisk ånd hadde gitt meg ett ønske, ville jeg faktisk ikke valgt å gå tilbake til å være henne. All livserfaringen jeg har fått gjennom de siste årene har gjort meg mer selvsikker, reflektert og modigere. Jeg står mye stødigere i meg selv nå enn jeg gjorde da jeg var "ung og dum". Det er en deilig erkjennelse. Men det betyr ikke at livet etter kreften er lett. Det er faktisk ganske vanskelig. Ting som folk flest tar for gitt, må jeg bruke mye planlegging, disiplin og viljestyrke på å gjennomføre. Livet etter kreft er slitsomt.

Jeg er ikke den eneste som sliter med livet etter kreften. Jeg kjenner flere som under behandling tenkte: "Når jeg blir ferdigbehandlet, skal jeg…..". Men de store drømmene ble aldri noe av. For etter behandling, ventet rehabilitering. Og for mange varer den fasen i måneder og år - kanskje resten av livet. Noen må innse at man aldri blir helt som før. Men hvis man aldri blir som før, hvem blir man da? Hvordan går man videre i livet fra et helt nytt og ukjent utgangspunkt?

Les gjerne om MarenSofie sine tanker om livet etter hennes runder med leukemi.

Dere som følger meg på facebook vet at jeg den siste tiden har sittet i ei prosjektgruppe for et samarbeid mellom Blodkreftforeningen og Lymfekreftforeningen. I dag åpnes påmeldingen til Ung Flyt, som er et mestringsprosjekt for unge blod- og lymfekreftrammede. Ung Flyt skal gjennom tre helgesamlinger hjelpe deltakerne med å finne mestringsstrategier for et god flyt i hverdagen og et godt liv etter kreftdiagnosen. Hver helg vil ta for seg ett av følgende temaer som unge kreftoverlevere ofte sliter med:

  • Senskader og ettervirkninger av kreftbehandling
  • Hvordan møte studier og arbeidsliv etter en kreftdiagnose
  • Selvfølelse, enslighet, samliv og seksualitet etter kreft

For mer informasjon, sjekk ut ungflyt.no. Håper dere som leser dette og er i målgruppen melder dere på. Eller kanskje dere kjenner noen som ville hatt utbytte av et slikt prosjekt? Spre ordet!



lørdag 25. januar 2014

Duracell-snegle

Folkens, det blir litt lenge mellom oppdateringene for tiden. Det har den hyggelig forklaringen at jeg er opptatt med å leve det faktiske livet mitt, og ikke bare det digitale. Akkurat nå kjører jeg en kombi digital-/real-life: Jeg blogger fra Annas Café på Bakklandet i Trondheim. Dette hjemmekoselige hjørnet er det eneste stedet jeg vet om hvor man kan oppdrive en skikkelig kakao. Anbefales! Ved siden av å sitte på café, bruker vi helgen til å treffe Erlends familie og slappe av. Og på mandag venter et nytt møte om døden. Dersom du har lyst til å delta, må du huske å melde deg på. Møtet i Tromsø forrige helg gikk greit, og dere kan se et utklipp på Nordlys sine hjemmesider.


Nei, jeg ler ikke av mitt eget blogginnlegg, men av lydene Erlend lager for at jeg skal smile på bildet.

Siden jeg fikk drømmebeskjeden ved nyttår om at jeg er kreftfri, har jeg klart å slå meg til ro med det. I praksis vil det si at jeg gleder meg til fremtiden, i stedet for å frykte den. Det er et skifte jeg har lengtet etter. Det er slitsomt å leve i frykt. En trivelig bivirkning av å endelig være kvitt redselen for det som måtte komme, er høyere energinivå. Endelig begynner jeg å få en hverdag som ligner meg: engasjert og på farten. Å visne hen på sofaen er bare begredelig, og jeg har virkelig hatt min andel av begredelighet. Ikke misforstå, sofaen er fremdeles en stor del av hverdagen min, men mens jeg tidligere kun maktet én daglig aktivitet utenom den, bruker jeg den nå bare som ladestasjon mellom utskeielsene.

Jeg har mye på programmet for tiden. Kanskje litt for mye. Men jeg trenger det. Dere som har vært syke selv vet hvor godt det er for selvfølelsen å kunne bidra med noe og ikke bare være den andre må bidra til. Så får vi se om det ender med suksess eller en smell. Foreløpig føles det bare herlig å være i gang igjen.

Objektivt sett er det ganske komisk at jeg sier jeg er travel; for et friskt menneske lever jeg fremdeles et slaraffenliv. Det er rart at en ung person kan bli så redusert at et pensjonistliv kjennes lik arbeidsbelastningen til en toppsjef i et toppselskap. Rart jeg ikke har fått grått hår enda! Men at jeg føler meg friskere nå etter nyttår er uansett et godt tegn. Jeg håper jeg en eller annen gang kan bli like oppegående som jeg var. Det er kanskje ikke så sannsynlig, men det er alltid lov å håpe!?

Jeg ønsker å vite om dere har kommet dere helt etter kreftdiagnosen. Lever dere som før eller må dere ta det mer med ro?


fredag 10. januar 2014

Døden rusker i Tromsø og Trondheim

Vi er noen dager inn i det nye året. Så langt er det et godt år. Formen er fin, kalenderen fylles og livet er greit. Jeg bruker dagene på å trene, treffe venner og jobbe med både små og litt større prosjekter for kreftsaken. Det føles uvirkelig å tenke på at for bare to uker siden var jeg utmattet av engstelse for fremtiden. Så kom den forløsende beskjeden om at det ikke var funnet kreft i biopsien. Deretter fortsatte livet som om nesten ingenting hadde hendt. Det er forunderlig at man kan bruke hver eneste tanke i hodet og celle i kroppen på å håpe at alt skal gå bra, og når det gjør det, blir man skuffende raskt innhentet av hverdagen. Men jeg kan fremdeles kjenne små, intense øyeblikk av takknemlighet. Jeg er takknemlig over at jeg får noen ekstra uker, og kanskje måneder og år, uten dødsangst. Døden er ikke hovedpersonen i livet mitt akkurat nå. Men jeg har brukt mye av de siste fire årene på å reflektere rundt den. Og jeg er veldig klar over at den når som helst kan dukke opp på nytt.

"Tada! Her er jeg! Trodde du virkelig du kunne leve uten meg?"

Er det slik døden hoverer? Eller opplever vi den bare slik siden vi forventer at legene skal livsforlenge oss inn i evigheten. "Det må være noe dere kan gjøre!" forlanger vi når døden puster oss klamt i nakken. I det døden gjør sin fulle entré, raser vi og spør hvordan den våger å komme og ta livet vårt! Vi skulle jo være udødelige! I alle fall frem til vi ble minst hundre år.

Døden er skummel. Eller, jeg syns ikke selve døden er skummel, den er bare ukjent. Det er dødsprosessen som er skummel - i alle fall hvis man er kreftsyk og vet at dersom man skal dø av kreft, så blir veien til døden alt annet enn enkel og smertefri. Men jeg tror at dersom man slutter å se på døden som en unntakstilstand, som noe ekstremt og urettferdig, er mye gjort. Da kan vi kanskje klare å leve våre siste dager med ro i sjelen. Jeg kan ikke tenke meg en flottere måte å dø på.

Vi skal alle dø. Spørsmålet er bare når det skjer, og det er det heldigvis ingen som vet. Døden er sin egen herre.

Kreftforeningen arrangerer i slutten av januar nye møter om døden, denne gangen i Tromsø og Trondheim. Erlend og jeg skal igjen være en del av panelet, og vi håper flere av dere som følger bloggen vil delta sammen med oss to på fine, rause og dødsinteressante temakvelder.

mandag 30. desember 2013

Forsinket julegave

Rett før jul fikk jeg vite jeg måtte ta ultralyd av de hovne lymfeknutene mine i armhulen. Mens jeg lå på ultralydbenken og kjaste med legen og sykepleierne om juleferie, fikk jeg øye på flere store, svarte hull på ultralydskjermen.
- Der er vel rakkerne, sa jeg.
- Ja, og de må vi ta biopsi av, svarte legen.

Biopsier ble tatt, og patologen (legen som analyserer innholdet i biopsien) på bakrommet sa så høyt at jeg hørte det: "Her er det noe". Så, med løfter om biopsisvar over nyttår og visshet om at biopsiene inneholdt "noe", dro jeg hjem til Sørlandet på juleferie. Før ultralyden og biopsiene hadde jeg trodd at jeg for første gang på fem år kunne feire en enkel og bekymringsfri jul. Nå var den plutselig blitt veldig vanskelig holde ut. Jeg er flink til å nyte gode dager og har styrke nok til å mobilisere krefter i dårlige tider, men å leve i uvisshet mens jeg venter på prøvesvar, er jeg skikkelig dårlig til. Man skulle tro jeg hadde blitt vant til å vente på disse svarene etter så mange år i gamet, men siden de alltid inneholder potensielt livsomveltende informasjon, er det faktisk like forferdelig hver gang.

På fredag holdt jeg på å bli gal. Jeg så ikke mening i noe som helst. Jeg måtte bare vite - uansett utfall. Først da kunne jula fortsette. Jeg slo nummeret til lymfompoliklinikken på Radiumhospitalet.
- Hei, det er dagenheten som svarer for poliklinikken. Hva kan jeg hjelpe deg med?
- Er poliklinikken stengt? spurte jeg.
- Ja, svarte hun.
Jeg takket for informasjonen og avsluttet samtalen. Så pustet jeg ut. Og så kjente jeg hvor lettet jeg var for at jeg ikke hadde fått vite svaret allikevel.

I dag ringte mobilen min, og skjermen viste et nummer som begynte på 23. Det betyr som regel bare en ting:
- Legen! utbrøt Erlend.
Jeg løp opp trappa, med Erlend og Tore løpende etter. Vi lukket oss inne på badet og tok telefonen. Hjertet mitt dunket så hardt at jeg instinktivt la hånda mi over det for å roe det ned. Så kom verdens beste forsinkede julegave: De hadde ikke funnet kreft! Men biopsien var så liten at de kunne ikke med total sikkerhet si at det ikke kunne gjemme seg bort litt kreft andre steder i lymfeknutene. Men så sa legen at både han og hematologene (legene på Riksen som styrer med beinmargen min) var overbevist om at dette bare måtte være en kraftig rekasjon på vaksinene. Han sa videre det var meningsløst å lete etter noe de ikke trodde de kom til å finne. Jeg skal derfor ikke ta flere biopsier, men de skal følge nøye med på utviklingen av nattesvetten.

Det var alt jeg trengte å høre for å få tilbake hverdagen, livet og ikke minst håpet om at dette ordner seg. Jula ble ikke så bekymringsløs som jeg i utgangspunktet hadde regnet med, men i stedet satser jeg sterkt på et godt nytt år.

Puh!

Riktig godt nytt år til dere alle!