søndag 22. november 2009

Eksperimentet

Da jeg leste kreftforeningens lille hefte om cellegift for første gang, var det to ting jeg bet meg spesielt merke i. Det ene var at en av de vanligste bivirkningene var å miste håret (noe jeg egentlig visste, men som allikevel gav meg en klump i halsen), og at sannsynligheten for å bli infertil (miste muligheten til å kunne lage barn) var stor. Jeg har planer for livet mitt og en av de er å få barn, så det å muligvis bli infertil passet liksom ikke så godt inn i opplegget. Da legen fortalte meg at jeg må gjennom høydosebehandling med cellegift, så sa hun at risikoen for at cellegiften kommer til å ødelegge eggstokkene mine er meget stor. Hun lurte dermed på om jeg hadde lyst til å operere ut eggstokkvev fra den ene eggstokken min og fryse det ned, slik at hvis den eggstokken jeg da har igjen blir ødelagt under behandling, så kan jeg sette inn det friske eggstokkvevet igjen når jeg er blitt friskmeldt. Dermed skal jeg i teorien bli i stand til å kunne produsere barn igjen. Dette tilbudet er veldig nytt i Norge og har kun blitt utført på ca 60 personer. Siden det er så nytt, så er det ikke noen som har fått satt inn eggstokkvevet igjen enda, så de har ingen konkrete resultater å vise til her til lands, men i Danmark har resultatene av inngrepet vært veldig gode. Jeg slo dermed til og opererte ut den ene eggstokken min på fredag. Operasjonen var vellykket og alt gikk veldig fint, selv om jeg var veldig nervøs for narkosen. Jeg har nemlig sett dokumentar på TV om folk som får kroppen sin lammet av narkosen, men som ikke sovner og dermed er ved full bevissthet under inngrepet uten å kunne si ifra. Men doktoren lovte at det ikke kom til å skje med meg fordi de ikke skulle slå ut muskelfunksjonene mine, slik at hvis jeg kjente noe under inngrepet, så ville de se det ved at musklene mine trakk seg sammen. Så da sovnet jeg inn rolig og fornøyd:)

Men det er jammen meg mange ting man må forberede seg på/ta stilling til/bli oppmerksom på når man får kreft. For eksempel så fins det en ganske stor mulighet for at jeg og mamma kommer til å sammenligne plager i forbindelse med overgangsalderen når dette er over. Eller nei, det er kanskje noen år igjen til mamma kommer i overgangsalderen, men iallefall så kan jeg havne der hvis den ene eggstokken jeg har igjen blir ødelagt under behandlingen. Overgangsalderen når du er 24 år er ikke mye kult! Skal jeg liksom møte opp på forelesing på Blindern med hetetokter, haha? Neida, det fins tabletter jeg kan ta som gjør at jeg visstnok ikke skal merke noe til det, men det blir litt rart allikevel. At jeg plutselig får kroppen til en 50-åring liksom (uten tablettene da). Men det er vel sånne ting man bare får håpe går bra. Jeg satser på at den eggstokken jeg har igjen er like sta som meg og nekter å bli ødelagt av dette. Jeg heier ihvertfall på den!

7 kommentarer:

Anonym sa...

Det er godt å høre at alt gikk greit. Tenker masse på deg!

Galina Golf sa...

Davaj-davaj, Anniken!

Anonym sa...

Hej søde!!
Det er så godt å lese bloggen din - for du utstråler virkelig en styrke som kan ses heeeele veien til danmark!!:) du er ei sterk jente - og et stabeist, så dette vil du klare! jeg har aldri vært no god på blogg, men det skal jeg jaggu bli!!! det er helt uvirkelig - men så godt at behandlingen er i gang/straks igang!

Hang in there kjære! Sender deg haugevis av gode tanker! Stor klem fra Mariell

Anonym sa...

Stå på Anniken, du er ei positiv jente som har alle forutsetninger for å klare dette. Vi tenker på deg. Og husk du har også mange som ber for deg, ikke minst din mormor og morfar.I 5.Mosebok står det:"Herren vil selv gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet."

Anonym sa...

Jeg heier også på deg anniken!!! Du er ikke lite tøff!! :)

Tenker på deg, god klem gunn hege

Anonym sa...

Hei,Anniken
Jeg har nettopp lest bloggen din.Stå på du er ei tøff jente.Ber for deg.
Klem fra Anne Karin Agnihotri

Anonym sa...

Kjære Anniken

Vi vet jo om dine 6-er blant annet i norsk. Men at vi skulle oppleve og få ditt triste sykdomsforløp fremstilt som en spennende roman, det hadde nok ingen regnet med.

Du begynner og avslutter med håp om at leserne "vil være med meg på veien tilbake til livet mitt slik jeg kjenner det". Vi svarer: Yes we will!

Hjertelig hilsen farmor og farfar

Legg inn en kommentar