lørdag 21. november 2009

Hva skjedde?

Dette innlegget handler om de tre ukene det gikk fra det ble oppdaget at noe var galt med meg til diagnosen ble stilt. (Hvert innlegg kommer ikke til å bli så langt, det er bare så utrolig mye som har skjedd de siste ukene at det tok litt plass)

27.okt: Sjokket!
Jeg hadde i lengre tid vært plaget med hoste. Det begynte med en kraftig forkjølelse etter Roskilde, så avtok den litt utover i august, men da kulda slo til i Alta ute i september (for meg var det da kulda slo til, selv om hardbarka altaværinger sikkert humrer litt nå), så kom hosten tilbake for fullt. I begynnelsen av oktober begynte jeg i tillegg å føle meg slapp. Jeg som elsker å trene begynte å grue meg skikkelig hver gang jeg hadde planer om å dra på treningssenteret. Noen ganger droppet jeg ut, mens andre ganger dro jeg, men trente da bare for halv maskin. Så en dag hostet jeg blod. Jeg ringte legen og spurte om det var noe som burde sjekkes, og det mente han bestemt at det var. Jeg fikk time neste dag og en blodprøve viste at CRP-verdiene mine var skyhøye. CRP-verdiene viser om du har infeksjon i kroppen. Legen sa at normale verdier er ca 8 over og 20 under (hva nå enn det betyr), mens mine var 190 over og 100 under. Han mistenkte dermed lungebetennelse og tok røngten av lungene mine.

Da røngtenbildene var studert og jeg kunne komme inn til legen igjen, så så jeg at legen var så rar i ansiktet. Han sa at de hadde sett en svulst på størrelse med en knyttneve i toppen av venstre lunge, i tillegg til fortetninger i mediastinum (dvs mere svulst midt i brystet). Jeg kikket meg først rundt i rommet for å se om det var noen andre han snakket til, så begynte jeg å le og så sa jeg "hæ?". Han sa at jeg ikke måtte bekymre meg og at de hadde ingen grunn til å tro at det var noe ondartet, men at jeg kom til å bli lagt inn på sykehuset i Hammerfest neste dag for videre undersøkelser. Jeg gikk hjem og gråt en skvett med både Kristine og Erlend, men så valgte jeg å stole på at det mest sannsynlig ikke var noe ondartet og dro dermed på besøk til noen venner og fortsatte kvelden på vanlig måte.

28.-29. okt: Hammerfest
Kristine fulgte meg på den to timer lange bussturen til Hammerfest grytidlig neste dag, og ble der hele dagen mens jeg gikk igjennom grundige undersøkelser. Det eneste jeg hadde fått vite om denne dagen var at jeg skulle ta en CT-scanning (nesten det samme som røngten, bare at bildene vises i 3D), så jeg gikk til røngtenavdelinga og sa nettopp det. Dama i skranken sjekket noen papirer og så sa hun "nei du skal rett ned på akutten du". Jeg ante ikke at det var sånn systemet fungerte da, så jeg og Kristine så hverandre inn i øynene og tenkte "hjelp". Dama fulgte oss en bakvei inn på akutten, og da vi gikk igjennom et rom kun fullt med senger trukket i blå plast som de bruker typisk i dramasituasjoner på Grey's Anatomy, så så vi hverandre i øynene og tenkte "HJELP". Men det hele viste seg å bli veldig lite dramatisk. Jeg måtte bare inn gjennom akutten for at det raskt skulle bli satt igang tiltak med meg.

Kritine var som sagt hos meg hele dagen, og på kvelden kom Erlend og ble til neste dag. Flotte folk altså:) Jeg fikk vite at jeg måtte overføres til Tromsø for videre undersøkelser, fordi de ikke kunne gjøre noe mer i Hammerfest. Jeg ble ganske matt av tanken på å ligge alene i Tromsø og glane i sykehusveggen, men så kom jeg på at jeg burde vel få lov til å dra hjem til det sykehuset jeg egentlig hører til, nemlig Sørlandet sykehus, og det fikk jeg. Gleden over å få lov til å komme nærme familien var stor, samtidig som det var vanskelig å dra fra Alta når alt var så uvisst.

30.okt -11.nov: Kristiansand
Nå begynte en lang og til tider svært frustrerende periode. De begynte å ta vevsprøver av svulsten, men en svulst består visst av mye "dødmateriale" eller hva man skal kalle det. Det er iallefall ikke alle deler av svulsten som kan gi informasjon om hva den egentlig er og hva som forårsaker den. Min svulst viste seg å være ekstra vanskelig slik at jeg måtte igjennom de samme ubehagelige prøvene gang på gang. De to gjengangerne var CT-/ultralydveiledet biopsi (dvs at de stikker en meganål gjennom brystet og inn til svulsten og så klipper de av en liten bit av den og sender til analysering) og bronkoskopi. Ordet bronkoskopi får det til å grøsse nedover ryggen min. Under en brokoskopi stapper de et bronkoskop (ser ut som en svart slange med et lys i enden) ned i halsen på deg, i mitt tilfelle for å nå svulsten og ta en vevsprøve av den. Første gangen jeg gjorde det var det på ingen måte behagelig, men det gikk greit liksom. Andre gangen spurte de om mamma ville være med inn, men siden jeg hadde gjort det gjort det en gang før og dermed visste at en bronkoskopi er veldig lite pårørendevennlig (man lager noen hostelyder som jeg nesten ikke kan forstå at et menneske kan lage, høres helt forferdelig ut), så sa jeg nei. Og det tror jeg både mamma og jeg er glad for i ettertid, for denne gangen skulle vise seg å bli grusom. Legen var stressa, hardhendt og generelt helt i sin egen verden tror jeg. Han hadde ikke tid til å la bedøvelsen virke skikkelig, i tillegg til at han ikke la til rette for at de kunne gi meg mer beroligende hvis det trengtes for "det kom til å gå fint". Dessuten tok han ikke hensyn til mine reaksjoner på det han drev det. Det hele endte med at jeg satt der helt blå i ansiktet med halsen full av ledninger og slim, nesten ute av stand til å puste, mens jeg hadde smerter i brystet fordi jeg ikke var ordentlig bedøvet og kunne kjenne at han rotet rundt nedi der (man har egentlig ikke nerver i bronkiene tror jeg, men han traff iallefall noe som gjorde skrekkelig vondt), i tillegg til at tårene bokstavelig talt sprutet og jeg hostet så jeg trodde jeg skulle krepere. Til slutt brøt en av sykepleierne inn og sa "nå må du se å avslutte med en gang, du kveler jo jenta!". Han dro opp slangen og sa "oi, går det bra med deg?" Jeg sendte ham det styggeste blikket jeg har og sa "nei". Et par dager senere kom en av sykepleierne som var med under bronkoskopien inn på rommet mitt og sa at hun var lei på mine vegne for at jeg hadde måttet gjennomgå undersøkelsen på den måten.

Legen min hadde i denne perioden ofte møter med leger på Rikshospitalet hvor de sammen kom fram til hva neste skritt skulle være. På et av disse møtene kom de fram til at det kanskje kunne være tuberkolose jeg hadde, noe som førte til at jeg ble lagt på isolat. Jeg var der i 5 dager og det var ganske kjedelig, men jeg fikk heldigvis besøk hver dag:) I Alta pleide Kristine og jeg av og til å ha aerobic på rommet hvis ikke vi gadd å dra på ut på trening, og en dag jeg var rastløs og i fin form inne på isolatet, så satte jeg på iPoden på full guffe og danset rundt i rommet i sykehusskjorta. Tror ikke det er tradisjon for folk som ligger i isolat på intensiven hehe. Da de fant ut at jeg ikke hadde tuberkolose og ble overført til infeksjonsavdelingen, så var jeg med på å kjøre senga mi ned dit, og sykepleieren sa at hun trodde hun aldri hadde sett noen gå på beina ut fra et isolat før.

Det at jeg har vært i så fin form har egentlig vært ganske merkelig oppi det hele. Jeg ble hele tiden informert om at det var noe alvorlig galt med meg, men jeg følte meg jo egentlig som vanlig, bare var litt slapp innimellom. Legene sa også ofte at jeg så ut som friskheten selv, og det har egentlig vært et godt holdepunkt under prosessen. Jeg har kunnet merke sykdommen mer og mer den siste tiden, men fortsatt er det dager jeg føler meg akkurat som før.

For å gjøre en lang historie kort så fant de ikke ut hva som feilet meg i Kristiansand. Jeg ble utskrevet derfra på en onsdag, med beskjed om å innlegges på Rikshospitalet på søndag. I mellomtiden kom Erlend på besøk og vi hadde noen fantastiske dager hvor vi kunne glemme alt som hadde med sykehus å gjøre, og bare være sammen:)

15.-19.nov: Rikshospitalet
Da jeg kom til Rikshospitalet fikk jeg beskjed om at dette hadde trukket alt for langt ut i tid, og at nå skulle de finne en diagnose ganske kjapt, litt koste hva det koste vil fikk jeg inntrykk av. Jeg gjennomgikk enda en CT-veiledet biopsi (det er den med nåla gjennom brystet), men forskjellen var at denne gangen var det tre leger til stede som var spesialister på hver sine områder, jeg var ut og inn av CT-maskinen minst 30 ganger tror jeg og de brukte to timer på å treffe et punkt som kunne gi en diagnose. Og tror du jammen ikke de traff!!! To dager etter dette (19.nov) fikk jeg diagnosen Hodgkins.

Da jeg fikk diagnosen var det med lettelse og sorg på samme tid. Det var en lettelse å endelig få en diagnose. Jeg syns det var tungt å gå så lenge og vente uten å vite hva som var galt. Samtidig var det jo ikke akkurat en hyggelig beskjed å få. Men jeg ble forespeilet allerede andre dagen i Kristiansand at det kunne være lymfekreft, så sånn sett hadde jeg hatt tid til å forberede meg og venne meg til tanken på at livet kunne bli snudd på hodet. Så da legen på Rikshospitalet sa "du har fått lymfekreft", så sa jeg "ok", og det var egentlig det eneste jeg tenkte og. "Ok". Den største sorgen følte jeg egentlig at jeg allerede hadde gjennomgått fordi jeg tror jeg innerst inne hele tiden har visst at det var dit det bar hen, og dermed allerede hadde gått noen runder med meg selv i forhold til dette.

Nå som jeg endelig hadde fått en diagnose var jeg utsultet på å få svar på spørsmål, så jeg begynte straks å spørre hvilken undergruppe av lymfekreft det var, skulle jeg igjennom høydosebehandlinger med cellegift eller slapp jeg unna med mindre doser, kunne det bli aktuelt med stamcelletransplantasjon osv. Legen så nesten himmelfallen ut da jeg spurte alle disse spørsmålene og spurte meg om jeg virkelig følte meg så rolig som jeg så ut som. Jeg svarte at ja det var jeg fordi jeg var godt forberedt på det hun hun akkurat hadde fortalt meg. Hun spurte allikevel om jeg ikke ville ha noen tabletter i bakhånd bare sånn i tilfelle, men jeg sa som det var at det trengte jeg ikke. Etter at jeg hadde snakket med henne låste jeg meg inn på doen, satte meg på en stol og tenkte "da er det endelig, jeg har fått kreft". Så gråt jeg i et par minutter og så gikk det greit. Jeg vet at det var mange som reagerte negativt på at legen i Kristiansand fortalte meg at hun TRODDE jeg hadde kreft, men den dagen jeg fikk diagnosen var jeg sjeleglad for det. Tenk så ille det hadde vært hvis ikke jeg hadde hatt peiling, så får jeg sjokkbeskjeden, og så skal jeg begynne med cellegift til uka. Det ville blitt for mye å ta inn på en gang. Da var det mye bedre å venne seg til tanken.

Så her er jeg, 23 år gammel og full av kreft. Flere har spurt meg om ikke jeg er sint siden dette rammet akkurat meg, at det er urettferdig. Tanken hadde faktisk ikke streifet meg før jeg ble gjort oppmerksom på den. Jeg tror at det fins en plan for alle her i livet, og det at jeg av en eller annen grunn ble rammet av denne sykdommen er en del av planen. Jeg ser på det som en liten omvei tilbake til det livet jeg har sett for meg jeg skal leve. Jeg kommer til å komme tilbake en skrekkelig erfaring rikere, og forhåpentligvis desto sterkere. Flere har også spurt meg om jeg er redd, og da kan jeg svare med en gang at jeg fins ikke redd på noen som helst måte ovenfor dette her. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å klare det, men jeg gleder meg jo ikke akkurat til prosessen som snart settes i gang. Men det at jeg har utrolig mange venner og stor familie til å støtte meg, gjør at jeg gruer meg litt mindre. Enda en ting jeg har tenkt på er at egentlig så kom ikke sykdommen på et dårlig tidspunkt. Jeg er ikke et barn, slik at jeg kommer ikke til å miste viktige deler av oppveksten min på dette her. Jeg har heller ingen barn, slik at jeg slipper å bekymre meg for dem. Dessuten følte jeg virkelig at livet mitt var supert slik det var rett før jeg ble syk. Kristine og jeg fartet rundt i Alta, jeg hadde akkurat fått meg kjæreste, nye venner og hadde det generelt veldig, veldig bra. Man skulle kanskje tro at da er det ekstra kjipt å få kreft for da går man glipp av store deler at det som gjorde at man hadde det så godt, men på en annen side; tenk hvis jeg ikke hadde det noe greit, ikke følte jeg hadde noe å glede meg til når jeg stod opp om morgenene og så får jeg kreft på toppen av det hele! Det hadde vært mange ganger verre syns jeg. Da tror jeg sjansen for å bare gi opp ville være desto større. Jeg har jo så mye å leve for, og jeg har på ingen måte tenkt til å gi slipp på det. Jeg kommer til å være her i mange år framover folkens (enten dere liker det eller ikke hehe), og jeg håper dere vil være med meg på veien tilbake til livet mitt slik jeg kjenner det:)

21 kommentarer:

Store og Golf sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Store og Golf sa...

Her skal det følges med ja! Veldig fin blogg:) Dette går bra:) Gleder meg som en unge til du er back in business! I mellomtiden blir Altabloggen vår også oppdatert. Men skjer ikke så sykt mye spennende her for tida, du vet lese lese lese...

Renate sa...

Du er den tøffeste jeg vet!!!

Anonym sa...

Du er flink til å formidle inntrykk, tanker og fakta. Godt å høre at du er ved godt mot. Er selv glad hver dag jeg kan stå opp frisk å gå på jobb selv om det regner og ikke alltid elevene er slik jeg skulle ønske de var. Stå på, Anniken:)Tante Lise

Anonym sa...

Var trist å komme hjem fra en uke med sol og glede i syden, å få høre at du ligger på sjuke hus.. og når jeg nå har fått hørt at var kreft, så skjønte jeg ikke mye.
Men dette vet jeg du vil klare bra, du er sterk!
Så du får ha en virkelig god bedring :)
skal sende deg mine varmeste tanker!
Klem Keren :D

Margrethe sa...

Jeg er også helt sikker på at du kommer til å klare dette! Det blir sikkert noen tøffe stunder underveis, men det er bare å bite tenna sammen så blir det bra tilslutt:)
Lykke til!

cathrinegolf sa...

Dette var flott skrevet synes jeg. Det er godt at du føler deg sterk og "klar" for kampen som vil komme. Og ja det er ikke tvil om at du klarer dette. Vi "golfere" er generelle harde nøtter å ta knekken på ;)

Syns også at det er kjempe flott at du har laget en blogg her.

Keep up the good work!
Tenker masse på deg vennen min!

C

Lillian sa...

Jeg har aldri vært noen flink bloggleser, men denne skal jeg følge med på:) Du er konge Anniken! Sier til deg som du en gang sa te meg på folkehøgskolen, og som jeg husker at jeg satte så uendelig stor pris på; Jeg heier på deg!

Klem og smask og dask og slik! Og bare så du veit det, om du får behandling i Kristiansand, så kommer jeg dit også! Er bare timen lengre dit enn te Oslo. Ingen hindring med andre ord;)

-Lillian

Anonym sa...

Du kan kunsten å skrive Anniken. Takk for at du deler dine tanker med oss. Stå på. Du er en løff jente og dette klarer du.

Tenker masse på deg.

Klem fra tante Astrid

Tante Marit sa...

Jeg blir altså så imponert av din måte å formidle dette til oss på, din stå-på-vilje og innstilling til sykdommen. Dette MÅ jo bare gå bra. Stå på Anniken!!!!!
Tante Marit

Anonym sa...

En så sterk person som deg tror jeg man skal lete lenge etter.. Og dette vet jeg du klarer.

Kommer på besøk til deg på torsdag, hvis det passer. Ringer eller sender mld først :)

Mange klemmer fra Isabelle

Anonym sa...

Hei Anniken!!!

Du verden, her har vi dame med TÆL! Når jeg nå har lest hele bloggen din, har det gått fra tårer i øyekroken, til humring. Du skriver så bra...Mange år siden jeg så deg nå, men fikk jo beskjeden fra Keren på ferieturen. Ønsker deg lykke til med det som ligger foran. Jeg melder meg inn i klubben "Vi VET dette går bra!" Og vit vi er mange som tenker på deg..over det langstrakte land;)

Ingunn (tanta til Keren, Jennifer og Sebastian;))

Anonym sa...

Du er bare RÅ Anniken, dette som alt annet kommer du til å fikse! Og tror du har en liten forfatterspire i magen, du skriver bare så bra.....

Stor klem Tante Ida

Stine Brenna Taugbøl sa...

Lykke til, Anikken. Du er en tøffing!

Anonym sa...

Hei Anniken ! Nå ser jeg hva du brukte PC-en min til i helga.... Veldig bra skrevet og også det du har sagt, når du er nå er på et "ufrivillig" besøk hos oss på Langhus og låner senga til Kristine.....STÅ PÅ og dette klarer du...det vet både vi og du....
Med stor klem fra onkel Hj.

Anonym sa...

Hei Anniken! Du har mange bra kvaliteter, som du får god bruk for på "Veien tilbake". Vi vil være der for deg og hjelpe deg på denne veien - så godt vi kan. Stå på videre, og lykke til!!
Klem fra tante Berit

Anonym sa...

Bra at du har fikset deg blogg Anniken. Vi følger med:) Stå på.
Jeg savner deg. Alta savner deg også. Tenker masse på deg.
Klem fra Anette

Mette Thue sa...

Du er fantastisk, Anniken! Og som jeg har sagt til din mor, er det noen som fikser det her, så er det DEG! Det kommer til å gå fint, og som du sa, det er liten omvei, men du kommer til å stå stoltere, sterke og ennå bedre enn du alt er når dette er over! Og noe som ikke blir sagt veldig ofte, men Jeg er veldig stolt og glad for at du er min kusine (Sjøl om jeg deler deg med alle de andre)!! Glad i deg, Anniken!

Anonym sa...

fantastisk blogg Anniken ! :) ! jeg er også helt sikker på at du kommer til å klare dette !

stå på !

- Kristine R -

Jennifer sa...

Du har helt klart forandret mitt syn på veldig mye. Når jeg først fikk høre at du hadde fått kreft, så tenkte jeg at det kom på det værste tidspunktet, nå som du og kristine hadde de store planene for alta, og kjæreste hadde du fått og greier. men når jeg ser hvor lyst du ser på alt, må jeg bare få si at jeg er stolt av å være søskenbarnet ditt!
Med din optimisme og ståpåvilje er det ingen tvil om at dette fikser du!:) også skal vi på sidelinjen prøve å oppmuntre og hjelpe deg så godt vi kan!
Stå på Anniken, hilsen Jennifer

Anonym sa...

Utrolig sterkt å lese bloggen din Anniken!
Må si du tar dette på en imponerede god måte. Ønsker deg bare masse lykke til og god jul!

Synd du ikke kunne komme på klasse reunion,men vi tar det igjen på neste om fem ti år;-)
Klem line

Legg inn en kommentar