onsdag 2. desember 2009

En ny hverdag

Jeg syns det fins spesielt ett ord som beskriver den siste månedens hendelser på en god måte og det er KAOS. Jeg føler jeg har vært en kasteball innen helsevesenet den siste tiden, men nå tror jeg det endelig er klart for en time-out. Nå må jeg lene meg litt tilbake og kjenne etter hvordan jeg og kroppen min skal leve sammen i tiden fram til jeg blir frisk. For kroppen min er ikke helt hva den en gang var, så vi må finne fram til noen kompromisser for å få hverdagen til å fungere. For det første blir jeg fort sliten. Det er kanskje det største problemet. Det føles helt sykt at Anette og jeg var på boot-camp på Spenst bare en uke før jeg dro til legen (på boot-camp driver man stasjonstrening i sal. En trener står og presser deg til å yte ditt maksimale mens du gjør forskjellige øvelser som forbedrer både styrke og kondisjon). Nå blir jeg anpusten bare jeg går opp en trapp. Og skal jeg gå tur (ca 1 km), så må jeg hvile på sofaen i 2-3 timer etterpå før jeg begynner å fungere igjen.

Det er ikke bare fysiske utskeielser som tar på kreftene, det gjelder også det å være sosial. Men det er så viktig for meg å få til å være det, at jeg "betaler" gladelig å måtte ligge resten av dagen på sofaen. Og da er det ikke sånn "oi, nå er jeg litt sliten, jeg slapper av på sofaen med litt TV eller en bok", da er det mer "nå orker jeg ikke å forholde meg til noe som helst, så jeg ligger her og ser ut i lufta i et par timer". Hadde jeg jeg vært dere og lest dette, så hadde jeg tenkt "hjelp, dette høres jo grusomt kjedelig ut", men det er det utrolig nok ikke! Å hvile er undervurdert! Når jeg får disse stundene hvor jeg er så utmattet at jeg ikke klarer noe som helst, så føles det helt fantastisk å kunne legge seg ned å hvile. Ingenting annet i verden er bedre for meg da. Da legger jeg med ned med et smil, storfornøyd over at jeg endelig kan hvile. Og selv om jeg av og til ligger våken i disse stundene (jeg sover mye altså, men av og til ligger jeg våken), så ligger jeg og dagdrømmer, og da går tiden går kjempefort. Nei, jeg liker egentlig disse stundene (under omstendighetene vel og merke). Det er tiden før jeg får lagt meg ned som er slitsom, f.eks hvis jeg er i byen og ordner noe og så blir jeg supersliten, men ikke har mulighet til å legge meg ned. Tiden fram til jeg da endelig får stupt i seng er en prøvelse. Så jeg må lære meg hvor mye jeg klarer av gangen, slik at jeg ikke blir med på ting som sliter meg ut før jeg får avsluttet det jeg holder på med.

En annen ting jeg og kroppen min må finne ut av er spising. Heldigvis, og jeg skriver det en gang til med uthevet skrift, heldigvis så har jeg ikke vært kvalm etter cellegiften. Det er jeg ufattelig glad for. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe eklere enn å være kvalm. Jeg er så stolt over at magen min har vist seg å være sterkere enn toget nok en gang, og bare har overkjørt alle kvalmebassiluskene totalt. Men selv om jeg ikke har vært kvalm, så har jeg hatt en merkelig følelse i mage og hals. Det er akkurat som om begge delene har vært fyllt opp uten at jeg har spist noe som helst. Det har dermed vært vanskelig å få i seg mat, når jeg allerede har følt jeg har vært fyllt til randen. Dessuten så har jeg svidd mye i munnen. Dere vet når dere spiser en sitronskive og overhodet ikke er forberedt på graden av surhet smaksløkene deres blir utsatt for, så kjenner dere at det strammer seg helt bakerst på hver side av tunga. Sånn har jeg gått rundt i noen dager nå, samtidig som munnen min har produsert en sviende bitter/sur smak som har overdøvd all annen smak mat har, slik at brødskive med f.eks egg og brødskive med syltetøy smaker det samme. Den sviende følelsen har til tider vært så kraftig at det til og med har gjort vondt å drikke vann. Men heldigvis var det bare en dag dette føltes som skikkelig krise. Nå er det nesten borte og appetitten er på vei tilbake. Men det er ikke bare å spise i vei når appetitten er tilbake heller. Jeg prøvde å spise tre små tortillaer til middag i går (det er veldig mye i forhold til hva jeg har klart å få i meg til hvert måltid de siste dagene) og da ble jeg skikkelig uvel resten av kvelden. Så det er tydelig at alt har sin balanse, jeg må bare bruke litt tid på å finne ut av hvor grensene går. Men er det en ting jeg er veldig klar og oppsatt på, så er det at uansett kvalme, svie, konstant metthetsfølelse eller hva som nå måtte være problemet, så spiser jeg til hvert måltid. Om jeg så omtrent sitter og griner ved kjøkkenbordet fordi det gjør vondt eller er ubehagelig å spise, så vet jeg at kroppen min trenger all energi den kan få for å gjøre jobben sin og sloss nå, så mat skal den få, enten den vil eller ikke.

Jeg må si jeg er fornøyd med hvordan kroppen min har taklet cellegiften. Skrekkhistoriene jeg hadde forberedt meg på er betraktelig verre enn hva jeg opplever nå. Den eneste virkelige plagen jeg har hatt var den ene dagen hvor sviinga i munnen føltes uutholdelig, ellers så er alt det andre plager jeg uten større problemer kan leve med. Selvfølgelig er det ikke optimalt å bli sliten av hver minste ting, men hvis jeg kunne velge mellom det og kvalme, så hadde jeg lett valgt å være sliten.

Erlend var forresten her i helgen. Vi hadde det så fint! Vi fikk til og med sneket oss til en kinotur på lørdag (immunforsvaret mitt var fremdeles sterkt nok til å takle det da). Vi så "Luftslottet som sprengtes". Resten av helgen slappet vi av og besøkte familien her i Holum. Neste gang jeg ser han blir i romjula, så da har jeg enda en grunn til å glede meg til jul!

Nå skal jeg slappe av litt før jeg skal ut og gå meg en tur. Legen anbefaler en liten tur om dagen, men jeg har ikke hatt overskudd til å sette igang med det før nå, for det har vært så mye annet. Jeg har hørt at cellegift spiser muskler og jeg tror nok det kan stemme for når jeg prøver å stramme overarmen min så er det omtrent bare fett inn til beinet. Det kan nok også ha noe med å gjøre at jeg ikke har trent de siste 5 ukene, og man bygger jo ikke akkurat muskler når man sitter stille i en sykehusseng og glor. Jeg skal ta med stavene på tur slik at armene også får trent seg litt (selv om jeg føler meg som ei kjerring med sånne staver, så tror jeg helsegevinten overstiger flauhetskostnaden)

10 kommentarer:

Anonym sa...

Trening....kjempebra ! Du vet jo godt hva jeg mener om det. Stå på og hold ut og du kommer ut av dette til slutt som den store vinneren !
hilsen onkel Hj.

Anonym sa...

Så utrolig sterk du er Anniken! Du er beundringsverdig! Stor klem fra Anette

Anonym sa...

Jada dette ordner seg! Du vet godt hva jeg mener om mat også, så gledelige nyheter at du får i deg næring!

Hahahaha stavene er jo STIL! Magnus ble flau over oss når jeg fortalte at du og meg brukte å ta oss en tur;) Og det var ikke snakk om at han skulle bli med på det eller være vitne til det:p

Fred ut, fra Kristine

Golf sa...

Hahaha, ja noe sier meg at Erlend heller ikke akkurat syns det er spesielt hot at jeg vandrer rundt med staver, men jeg tror nok at de begge to gir oss "tillatelse" under omstendighetene. Kanskje jeg skal ta de med når jeg kommer til Oslo, så kan vi vandre sammen igjen?

Margrethe sa...

Uten mat og drikke duger helten ikke:)
Veldig positivt at du orker å komme deg ut litt og gjøre ting selv om du sliten. Jeg vet hvor sliten jeg følte meg når jeg hadde influensa, og det er sikkert ingenting i forhold til hvordan du har det, så veldig bra jobbet! Du er sterk!
Og staver er hot, så det er bare å fortsette med de;)

Anonym sa...

Måten du takle detta på e rett og slett beundringsverdig! Du e så tøff, og du kjæm t å banke dritten ut av kreften!

Ingrid

Anonym sa...

Margrethe, at stavene er HOT er vel å ta i... ;) Anniken, mamma har to par staver, så vi kan nok låne de. HAHA gleder meg :) Dessuten mangler jeg et par sesonger før sex&singelliv boksen er ferdigsett også!

Kristine

Golf sa...

Kristine: Hmmm, men kanskje de blir litt korte til meg. Jeg ser om jeg tar med mine eller ikke. Dette blir den perfekte førjulstida: Kristine, stavturer og S&S!!! Gleder meg som en unge allerede. Og så er det håndball-VM!!!! Niiiice

Ingrid og dere andre: Gjett om jeg skal banke dritten ut av kreften. Med all den støtten jeg får av folk rundt meg så tar jeg den lett;) Ok, det var vel å overdrive ganske mye, men jeg takker alle for fine ord og god støtte. Det gir meg ekstra guts til å fortsette og stå på:)

Ann Helen sa...

Fin blogg :) Lykke til og stå på! :)

Anonym sa...

Du må gi ut ei bok, Anniken. Du skriver så levende: Tanker, følelser, smerte, ja alt. Tante Lise

Legg inn en kommentar