søndag 27. desember 2009

Kreft suger!

I dag våknet jeg og følte meg rimelig oppegående. Det er så ufattelig deilig første dagen det skjer etter kur. De to-tre første dagene pleier jeg å våkne og tenke "å nei" fordi jeg kjenner i det øyeblikket jeg åpner øynene at dette blir en tung dag og så snur jeg meg rundt og prøver alt jeg kan å sove videre. Som regel går det ikke fordi jeg allerede har sovet i 12 timer. De dagene er pyton for å si det mildt. Da har jeg ikke overskudd til noe som helst og vil stort sett bare være alene. Eller nei det er ikke helt sant. Jeg klarer av og til å samle sammen krefter til å være sosial en time eller to, men da er jeg til gjengjeld fullstendig pest etterpå. En sykepleier sa til meg en gang at unge mennesker som får kreft har en egen evne til å gå inn og ut av sykdommen. De er med vennene sine og lever livet normalt når de orker det uten at sykdommen "preger" dem, og så er de syke utenom når kreftene har tatt slutt for dagen. Jeg merker dette spesielt godt i de første dagene etter kur. Da kan jeg som sagt være sosial og helt oppriktig ha det hyggelig den stunden jeg får det til, men etterpå er det bare grusomt for da er jeg så sliten at jeg klarer egentlig ikke å forklare hvor intenst det føles. Ikke misforstå meg, dette er ikke en beskjed om at jeg ikke orker å være sosial de første dagene etter kur, for det sosiale er superviktig for meg oppi det her har jeg skjønt. Jeg betaler gladelig prisen det koster å ha noen timer utenfor sykdommen. Jeg har bare fått litt tilbakemeldinger på at jeg tilsynelatende takler det å ha kreft så bra at det virker nesten som om det ikke er noe stress. Sånn er det ikke. Det er stress å ha kreft! Faktisk så suger det så innmari innimellom at jeg blir litt sint av å tenke på det.

Men det som gjør meg mest sint er at jeg blir så egoistisk oppi dette her. Jeg er omtrent umulig å ha i hus når utmattelsen overmanner meg. Jeg orker ikke at folk snakker til meg, orker ikke at folk er rundt meg og orker ikke å forholde meg til noe som helst. All tiltale høres bare ut som "mas mas mas" i ørene mine da, med det resultat at jeg bare slenger et surt "ja" eller "nei" i den retningen lyden kommer fra, i tillegg til at jeg klart og tydelig viser med hele meg at jeg er null interessert i hva vedkommede måtte snakke om. I tillegg så utsetter jeg ting jeg vet inderlig godt jeg burde ha gjort. En dag hadde jeg ikke strøm på mobilen og hadde heller ikke mulighet til å få det før langt utpå kvelden. Jeg visste det var folk som kom til å prøve å få tak i meg iløpet av dagen, men jeg orket bare ikke å forholde meg til det. Så istedet for å få mamma til å bare sende melding til de det gjaldt om at jeg ikke kom til være tilgjengelig iløpet av dagen, men at det kun skyldtes at jeg ikke hadde strøm på mobilen, så gjorde jeg ingenting med saken, med det resultat at mamma fikk bekymringsmeldinger utover kvelden om det hadde skjedd meg noe (det var den dagen jeg kjørte fra Oslo til Kristiansand). Da hadde jeg uroet flere mennesker bare fordi jeg ikke orket å låne en melding og be mamma sende et par meldinger. Når jeg skriver om det nå virker det jo helt latterlig at jeg ikke gjorde det, men det er sånne ting som jeg bare ikke makter å ta meg sammen for å gjøre når jeg er dårlig. Og da blir jeg sint på meg selv i etterkant. Jeg blir sint for at jeg er sliten og tverr og ufyselig og så ringer jeg Erlend og gråter litt fordi jeg er så oppgitt over meg selv og så blir det mye bedre.

Men heldigvis ser det ut til at det går oppover herfra når det gjelder denne kuren. Jeg føler meg rimelig fresh i dag og det er et godt tegn. Jeg føler at jeg holder på å fylles opp igjen med "Anniken" og ikke bare er et skall fullt av sykdom. Og selv om jeg klager min nød og sier at kreft suger, så må jeg legge til at jeg tror at jeg egentlig er svinheldig oppi dette her. For det første har jeg fått en kreftform som det er mulig å bli 100 % frisk av. For det andre så er jeg bare skikkelig dårlig i to-tre dager etter cellegift og så blir det gradvis bedre helt til jeg føler meg nesten normal før neste kur. Jeg vet andre er skikkelig sjuke nesten hele tiden. For det tredje så er jeg overveldet over hvor mange som viser meg sin støtte. Jeg føler at det er mange som er glad i meg og heier på meg og det gjør det lettere å kjempe. Så konklusjonen må vel bli at når jeg først skulle være ute for uløkka og få kreft, så har jeg nok sluppet rimelig greit unna foreløpig iallefall. Men jeg påpeker allikevel at kreft på ingen måte er noe å trakte etter. Mye kan gjøres for å forebygge og min anbefaling er at dere alle forebygger som best dere kan. 1 av 3 får kreft. 1 av 3! Det betyr at ganske mange av dere som leser dette kommer til å bli rammet. I tillegg skyldes hvert tredje krefttilfelle usunn livsstil og kunne ha vært unngått. Jeg sier det igjen; kreft er ikke noe å trakte etter så gjør det dere kan for å unngå det, vær så snill. Ikke bare for deres egen del, men også for de som er glade i dere. Kreft rammer ikke bare den som har styggedommen i kroppen men også ganske mange rundt. Dere kan lese mer om forebygging her.

I kveld kommer venninnene mine fra videregående på besøk. Jeg gleder meg helt vilt mye! De fleste har jeg ikke sett siden sommeren, så det blir stas. Og i morgen kommer Erlend! Da er det 28 dager siden vi har sett hverandre. Det er 28 dager for mye.

Ja og jeg vil også benytte anledningen til å takke for julegavene. Absolutt alt jeg fikk falt i smak:) Vi hadde en fin feiring på heia, med ny "antall pakker under treet"-rekord.

5 kommentarer:

Anonym sa...

hei kjære venn =)
er lei for at jeg ikke kunne komme ikveld, men selskap og baby tar sin tid,hehe ;) håper dere koser dere. Hvor lenge blir du på sørlandet?
Klem marita

Anonym sa...

Kjære Anniken, du er altfor streng med deg selv!
Den jenta du beskriver som egoistisk og umulig å ha i hus, og som tverr og ufyselig, den jenta ser ikke vi. Vi ser ei jente full av pågangsmot som kjmper sitt livs kamp! Stå på Anniken! Vi heier på deg!
Klem fra Ole Henrik, mamma og Terje

Anonym sa...

Hvis alle sure oppfører seglikt deg, da velger jeg å leve i en sur verden! Du er en av de hyggeligste jeg her truffet i livet mitt!
Nastja.

Anonym sa...

Pc'n har ligget bortgjemt i jula, men i dag har jeg ryddet bort julepynten så da er det plass til å ha den fremme igjen. Fint å følge med i verden din, Anniken. Ønsker at det virkelig blir et GODT år etterhvert. Når man er syk, så må man ha lov til å være litt sur også (får stadig høre av ungene at jeg er sur, også jeg som er frisk til og med:)Tante Lise

Golf sa...

Takk for fine kommentarer:) Trøsten er at etter en bølgedal kommer det en bølgetopp sånn at jeg ikke er sliten hele tiden:)

Og Marita, jeg kommer innom en dag og hilser på deg og Mathias

Legg inn en kommentar