fredag 11. desember 2009

Kur 1, del 2- check!

Da er kroppen min igjen fylt med gift, og jeg er slått ut på ny. Ikke så veldig kult, men tanken på at det bedrer seg om noen dager er oppløftende. Jeg hadde tante-besøk hele dagen inne på Radiumhospitalet i går, så dagen gikk veldig fort. Huff, jeg ser så grusom ut når jeg får cellegift. Jeg blir helt gusten i ansiktet, all farge forsvinner fra leppene mine og jeg blir litt sånn blålilla rundt øynene. Ikke et videre friskt syn for å si det sånn, men jeg ser betraktelig bedre ut allerede neste dag, heldigvis. Cellegiftkuren ble gjennomført med et nødskrik. Det viser seg at jeg har hatt all grunn til å være bakterieparanoid, slik jeg skrev jeg var i forrige innlegg. Det viser seg nemlig at immunforsvaret mitt ikke har klart å bygge seg opp slik det skal mellom hver kur, og det er dermed fryktelig svakt. Det var helt på grensen til at det var forsvarlig å kjøre på med ny kur, men de tok sjansen slik at jeg skal være i rute til jul. Så nå må jeg bare håpe at jeg klarer å unngå å få infeksjon fram til neste kur, for jeg vil hjem til julaften!

Det er rart hvor fort man tilvenner seg nye ting når man må. Jeg husker i begynnelsen da de drev og skulle ta alle disse ubehaglige vevsprøvene, så var jeg veldig spent i forkant. Nå når jeg skulle operere inn VAP'en, var jeg helt rolig. Jeg tenkte omtrent ikke på det engang. Dessuten var jeg så trøtt før operasjonen, for jeg hadde nesten ikke sovet noenting natta i forveien (har snudd døgnet helt rundt, og da passer det dårlig å måtte stå opp litt over seks). Siden immunforsvaret mitt er så dårlig, måtte legene pakke seg selv og diverse apparater og instrumenter inn i plast slik at alt skulle være sterilt før de satte i gang. Alt dette tok litt tid, og jeg klarte dermed mesterstykket å sovne på operasjonsbordet. Nå var det ikke akkurat snakk om dyp søvn, men jeg duppet litt av. Måtte nesten le litt da jeg våknet opp da de skulle sette igang.

Jeg delte rom med ei veldig søt og hyggelig eldre dame denne gangen. Hun var ikke for påtrengende, men snill og høflig. Vi kom veldig godt overens og spiste middag sammen i kantina til og med. Men jeg har ikke alltid vært like heldig med romkameratene mine. På rikshospitalet bodde jeg på firemanssrom sammen med tre andre damer, alle over 75 år. Man skulle tro de hadde snorkekonkurranse om natta; det var jo klin umulig å få sove, til og med med ørepropper. Siden jeg allikevel ikke fikk blund på øynene oppholdt jeg meg på fellesarealet store deler av natta, hvor jeg leste eller surfet på nettet. Resultatet ble at jeg snudde hele døgnet på hodet. Iallefall så var disse damene voldsomt nysgjerrige på hva jeg, som var så ung, gjorde på ei lungeavdeling. De turte aldri å spørre direkte, men hvis jeg f.eks. ble kjørt ut av rommet i senga mi på vei til vevsprøve, spurte de om jeg kanskje skulle opereres. Jeg svarte bare "nei, det skal jeg ikke" og smilte høflig, uten noe mer utdypende informasjon. De kunne også spørre om hvor lenge jeg skulle være innlagt, et spørsmål man også kan svare ganske utdypende på, men jeg sa bare "jeg vet ikke". Iallefall gikk de stadig rundt grøten, selv om det var innlysende hva de var ute etter - nemlig hva som feilte meg. Siden de var så nysgjerrige, men allikevel ikke turte å spørre meg direkte, fant jeg det litt underholdende å holde dem på pinebenken. Etter noen dager ble diagnosen stilt, og jeg begynte å forberede meg på ringerunden til de aller nærmeste. Det var da jeg kom på at det kanskje ville være lurt å øve seg litt på forhånd, og si det høyt til noen før jeg måtte fortelle det til familien. Jeg gikk inn til de gamle damene, stilte meg midt i rommet og erklærte: "Jeg har kreft!". To av dem ristet vantro på hodet og beklaget seg over at jeg var så ung, mens hun tredje reiste seg opp i senga, slo hånda hardt i dyna og sa ivrig: "Ja, vet du hva, jenta mi? Jeg hadde en sønn som døde av kreft da han var 22 år". Så begynte hun å legge ut om det tragiske sykdomsforløpet hans. Jeg takket i mitt stille sinn sarkastisk for oppmuntringa. Samtidig hadde jeg jobbet lenge nok på et sykehjem til å forstå at hun ikke helt forstod at det hun fortalte ikke passet inn i settingen, så jeg endte med å humre oppgitt.

Nå er jeg hos mormor og morfar og skal være her hele helgen. Blir nok deilig og avslappende. Mamma og Terje kommer i kveld med de nye brillene mine. Skal bli så deilig å kaste de jeg har på meg nå i søpla, hehe.

3 kommentarer:

Emrik sa...

vi liker ikke det vi leser! duste-cellegift og duste-imunforsvar!! det er bra du er sterk og ved godt mot, vi er stolte av deg, jeg, mamma og pappa. nå må du bare stå på sånn at du får hjem til jul:) mamma skal bli med erlend til frisøren på mandag og har skikkelig prestasjonsangst, håper du ikke blir sint på henne om han blir skamklipt;) stor klem fra alle oss

Julie sa...

Uff, hvor urettferdig livet er. For snart 1 år siden fikk jeg vite at jeg hadde kreft, non hodgkings åsså hadde jeg en svulst i hodet. Nå er jeg ferdig behandlet å har kommet meg litt tilbake til mitt gamle liv.

Du må bare stå på og tenke på alt vennene. Åsså håper jeg du har masse støtter som hjelper deg. Håper du får feire jul hjemme. Stå på og vær sterk.

min blogg er www.julieefinsaas.blogg.no
Lykke til :)

Anniken sa...

Emrik: Hehe du må si til mamma´n din at hun trenger ikke å ha prestasjonsangst overhodet, for han kan uansett ikke bli verre på håret enn meg framover;)

Julie: Så bra du er frisk og tilbake til det gamle livet ditt. Jeg gleder meg til den dagen kommer for meg også:) Nå skal jeg inn og lese på bloggen din:)

Legg inn en kommentar