søndag 17. januar 2010

Alvorets time...

....kommer på tirsdag. Da får jeg vite hvordan det hele ligger an og hva planen fremover blir. På fredag var jeg på Radiumhospitalet og tok både PET- og CT-scan. Da jeg skulle ta CT-scan så hadde jeg fremdeles veneflonen (et plastikkrør med "tappekran" på som de har lagt inn i en blodåre og som de kan gi medisiner, kontrastvæske, drypp eller omtrent hva det nå måtte være i) fra PET-scanninga i armen. Da de ville legge inn en ny så spurte jeg om de ikke bare kunne bruke den jeg allerede hadde. Da så sykepleieren litt skeptisk på meg og spurte hvorfor jeg gikk rundt med en veneflon i armen når jeg ikke var innlagt. Jeg svarte at jeg hadde vært på PET-scan og da fikk hun fart på seg og sa at hun måtte finne en annen som kunne assistere under CT'en. Jeg skjønte ikke helt greia, men så viste det seg at hun var gravid og jeg var radioaktiv (man får sprøytet et radioaktivt stoff inn i kroppen før PET-scanninga) så hun måtte holde seg unna for fosterets skyld. Legen bedyret at mengden radioaktiver jeg fikk i kroppen var så liten at det ikke var noe farlig, men mengden er tydeligvis ikke ubetydelig hvis jeg kunne skade et foster ved å være i sammen rom som ei gravid dame. Lurer på om jeg lyste i mørket da jeg skulle legge meg for kvelden, hehe.

Jeg fikk ikke vite noe som helst på fredag, annet enn at jeg må vente til tirsdag for å få vite noe. Kjedelig! Jeg er ikke akkurat den mest tålmodige sjelen og iallefall ikke når det gjelder sånne ting man helst vil ha svar på med en gang. Enten får jeg beskjed om at jeg fortsetter på den behandlinga jeg har begynt på, eller så må jeg over på høydoser. Jeg frykter de høydosene intenst. Jeg er så redd for å bare bli et skall med sykdom hvis jeg blir satt over på det. Jeg har besøk av ei venninne fra Danmark nå og hun sa at det var godt å komme og besøke meg for hun følte at jeg fremdeles var Anniken, kanskje bare i en litt mer redusert versjon, men allikevel den venninna hun kjenner. Jeg tror hun kommer til å dra hjem til Danmark og rapportere til familien sin og vår felles danske venninne at det stod langt fra så ille til med meg som hun på forhånd fryktet. Og det er sånn jeg vil at folk skal oppfatte meg for det er sånn jeg føler meg (iallefall mesteparten av tiden). Ja, jeg er syk, men jeg er fremdeles meg, stort sett. Jeg syns det blir forferdelig hvis folk skal få vondt av å være sammen med meg. Hvis de drar fra meg og tenker at "nei og nei, det var grusomt å se den jenta så syk og ute av seg. Stakkars menneske". Usj, jeg fikk grøsninger bare av å skrive den setninga. Jeg nekter å la meg redusere til noe sånt. Kanskje får jeg ikke noe valg, og joda jeg kommer meg nok igjennom det og, men det blir tungt å svelge. Fryktelig tungt. Så tungt at jeg egentlig ikke orker å tenke på det.

Det jeg derimot tenker mye på er at jeg har en veldig god feeling for tirsdagen, og som regel kan jeg stole på feelingen min. Den dagen på sykehuset i Kristiansand da vi trodde jeg skulle få en diagnose, men legen istedet sa "vi har ikke funnet noen kreftceller", så tok de fleste rundt meg dette som en seier og avskrev muligheten for at det kunne være kreft. Men da jeg spiste middag med mamma senere den dagen, så husker jeg at jeg sa til henne at vi måtte nok belage oss på kreften. 2-3 uker senere viste det seg at jeg hadde rett. Jeg bare visste det. Nå har jeg en skikkelig god feeling på at det går bra på tirsdag. Jeg tror det delvis skyldes at jeg føler selv at ting har skjedd siden jeg begynte med cellegift. For det første så har jeg sluttet å hoste. Det skjedde rimelig kjapt. For det andre så har lungekapasiteten min bedret seg noe enormt. Den lå på 66 % rett før jeg beynte med cellegift. Da ble jeg anpusten bare av å gå opp en trapp. Nå går jeg bare lengre og lengre turer i raskere tempo enn før, uten å bli nevneverdig anpusten. Det må jo bety at svulsten trekker seg tilbake sånn at lungen kan gjøre jobben sin? For det tredje hadde jeg smerter tidligere hvis jeg lå på venstre side. De er helt borte. For det fjerde så kom det rare lyder fra halsen min hvis jeg lå på venstre side. Det var akkurat som om det knirket tørt i en gammel dør hver gang jeg trakk pusten. De er og helt borte. Det eneste som er igjen, er hvis jeg trekker pusten dypt så gjør det litt vondt i venstre skulder, samtidig som om det føles som om organene mine ligger litt i ulage på den siden. Det er akkurat som om jeg kan kjenne de skubber litt borti hverandre, noe jeg tidligere har regnet med har vært fordi svulsten trykker på noe som trykker på noe osv. Så da er det 4 mot 1. Jeg er nesten ikke i tvil om at svulsten har trukket seg tilbake, spørsmålet er bare om det er nok til å fortsette med den behandlingen jeg har nå.

Tenk hvis jeg tar feil! Tenk hvis jeg onsdag 20. januar blir satt på en høydose med cellegift. Foreløpig er jeg totalt innstilt på å fortsette meg lavdoser, men jeg tror nok at mandag kveld må jeg lagre en backup-innstilling i hodet som gjør det mulig å takle sjokket hvis jeg tar feil. For det kan jo hende at jeg gjør det.

Nei vi får bare vente og se. Ny oppdatering følger på tirsdag iallefall. Jeg beklager at jeg ikke har fått skrevet så mye den siste uka, men jeg har som sagt besøk fra Danmark og hygger meg sånn med det at det plutselig var gått litt for lang tid siden sist jeg hadde skrevet.

8 kommentarer:

Anonym sa...

Du er høyt prioritert i mine tanker på tirsdag Anniken. Og jeg har tro på den gode feelingen din. Lykke til.

Masse klem, Lise

Anonym sa...

Stå på, Anniken :D

Det kommer til å gå fint! Positiv tenking, gir positive resultater :D

Gode klemmer fra

Mette

Keren sa...

stol på den gode magefølelsen din du!! det hjelper med positive tanker :D det er jeg sikker på:D jeg skal ha deg i tanke fram mot tirsdag, også krysse alt av bein og armer :)
stå på !
klem Keren !

Anonym sa...

Jeg har å troa på den magefølelsen din Golf!!! Pleier som regel stemme :)

Krysser alt jeg har av bein, og det er ikke få meter! ;)

Gunn Hege

Anonym sa...

Jeg har også troa, du er flink med sånne magefølelse ting :)

Krysser alt for deg:) Tror rett og slett jeg og Magnus blir nødt til å sove i kryss i natt for sikkerhetsskyld ;)

K.

Anonym sa...

Lykke til vennen ! har også en god magefølelse :)
marita

Lene sa...

Jeg krysser armer og ben!:)

Emrik sa...

Hele familien er et stort kryss!! Du klarer det nok uansett, men så utrolig mye bedre om du fortsetter på lavdose!

Jeg har forresten begynt å spise fast føde, og det med skjeene jeg fikk av deg:D ARTIG er det, og veldig veldig merkelig!

Legg inn en kommentar