onsdag 10. februar 2010

Det går opp og ned her i verden

Etter noen tunge dager er jeg endelig back in buisness. I dag har det vært strålende sol fra skyfri himmel og humøret har vært på topp. Jeg stod opp til vanlig tid, dvs ca klokka tolv, spiste en god frokost, surret litt rundt på nettet og så tok jeg meg en tur ut. Det var bare 2,5 minusgrader og sola varmet godt. Jeg hadde musikk på ørene og gikk ekstra sakte for å kunne nyte været lengst mulig. Tror jeg var ute i rundt 45 minutter og jeg nøt hvert sekund. Jeg syns det har vært stas med den kalde vinteren i år, men nå innser jeg at jeg begynner å glede meg til snøen smelter, til sola kommer og det går an å sitte mer ute. Jeg vurderte å sette meg ute i dag, men verandaen var full av snø og sittebenken var tatt inn for vinteren. I et lite sekund overveide jeg om jeg skulle lage meg en provisorisk sitteplass ved hjelp av spade og sitteunderlag, men slo det raskt fra meg. Det ville nok endt med at jeg var sliten før jeg fikk satt meg. Jeg lagde meg dermed heller en kopp kakao, satte en av lenestolene i stua i sollyset og leste blad. Ikke like stas som orginalideen, men kjekt det også.

Jeg føler at min sinnstilstand kan sammenlignes med den mange opplever som gravid. Følelsene er ofte ute av kontroll, små hendelser kan gi enorme reaksjoner, både på godt og vondt, og ofte reagerer jeg irrasjonelt på ting. Jeg kan bli rasende over ting jeg normalt aldri ville ha brydd meg om, mens andre ganger kan jeg bli inderlig glad over ting jeg normalt aldri ville ha brydd meg om. Og ofte er det umulig å si på forhånd om det går den ene eller den andre veien. I tillegg kan humøret skifte fra det ene til det andre uten forvarsel. Så ja, jeg er med andre ord til tider ikke så enkel å ha med å gjøre. Men det skal og nevnes at ofte holder jeg disse bisarre reaksjonene for meg selv. Og ofte holder jeg de tunge følelsene for meg selv. Men jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å si ifra til de rundt meg når det er kaos inni meg. Da jeg laget denne bloggen skrev jeg en tekst under bildet mitt: "Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg". Desverre har jeg ikke klart å anvende budskapet i den setningen i den grad jeg burde ha gjort det. For det er jo sant det som står der. Og hvorfor skal jeg gå og bære på alt inni meg når jeg har en rekke med mennesker som er villige til å lytte hvis jeg har behov for å snakke? Dere aner ikke hvor mye det betyr å bare vite akkurat det, så får vi se om jeg klarer å benytte meg litt mer av det fremover.

For å følge opp tråden om kontraster, så kan jeg informere om at jeg på tirsdag i neste uke skal på to timer med ansiktsbehandling, fotbehandling og full kroppsmassasje (fikk gavekort til jul). Dagen etterpå skal jeg få cellegift. Dere kan jo gjette hva jeg gleder meg mest til;)

1 kommentar:

Anonym sa...

Kjære Anniken, takk for at vi fikk være med deg ned i mørket - og opp igjen i lyset! De to siste innleggene viser til fulle hva som bor i deg. Ikke alle ville ha sluppet så mange så tett inn på seg om disse vanskelige tingene som du gjør ved å skrive om det her, men du klarer på en fantastisk måte å sette ord på noe av det vonde og vanskelige ved å være syk.
Stå på! Vi ber for deg!

Legg inn en kommentar