mandag 8. februar 2010

Reality is a bitch

Nå er jeg hjemme på sørlandet igjen og har planer om å bli her iallefall i fire uker, kun avbrutt av en liten tur til Oslo for å få cellegift. Jeg hadde det så fint i Alta! Virkelig, altså. Jeg glemte nesten helt at jeg var syk, opplevde en hel masse og var sammen med gode venner. Dessverre ble kontrasten mellom Alta og hverdagen etterpå alt for stor. Jeg lever i troen på at man kan klare så og si hva som helst bare man innstiller seg på det. Jeg begikk en kjempetabbe og glemte å innstille meg på at Alta ikke ville vare for alltid. Dessuten ble jeg dausliten fordi det koster å være så aktiv som jeg var der oppe. Så da jeg kom hjem og fikk ny cellegift da jeg i utgangspunktet var sliten, i tillegg til at det plutselig gikk opp for meg at nå var moroa over, så var det som å løpe rett inn i en vegg. Jeg gikk på en megasmell og fikk et heller ubehagelig møte med sykdommen min. Jeg følte den stod over meg og gapskrattet mens jeg lå nede fordi jeg hadde vært så dum og tro at jeg kunne flykte unna den. Reality is a bitch!

Jeg har et merkelig bilde av meg selv som følger meg hele tiden. Jeg føler noen har dyttet meg uti et mørkt vann. Der svømmer jeg og alle andre som har kreft for livet. Helt i bunnen ligger de som ikke klarte seg. Under overflaten og nede i mørket er de som har gitt opp. Noen kan i teorien fremdeles klare å komme seg opp til overflaten, men de klarer ikke å mobilisere styrken som trengs. Så har du de som ikke kan svømme. De er litt over og litt under vann. De har ikke så store muligheter for å overleve, men de kjemper for harde livet og nekter å gi opp. Til sist har du de som holder hodet over vannet og titter på verden rundt, mens de venter på at noen skal dra dem opp av det mørke hullet de har falt oppi. Stort sett føler jeg at jeg befinner meg i den siste kategorien. Jeg tror de siste ukene kan beskrives som om noen slang ut en flåte til meg i vannet. Jeg klatret opp på flåten og padlet inn til land, og selv om jeg ikke kunne gå i land og delta i verden rundt på lik linje med de andre på land, så var jeg litt med allikevel. Da tiden på flåten var oppbrukt falt jeg ikke bare tilbake i vannet, jeg ble også dratt under vann og der var det mørkt. Det mørket skremmer meg voldsomt.

Heldigvis klarte jeg nok en gang å kjempe meg opp til overflaten igjen. En stor grunn til at jeg klarer det hele tiden er at jeg ser en ende på dette. Hvis dere sjekker ut den oppdaterte kalenderen så har jeg kanskje siste cellegift 28. april. Det er jo ikke såååå lenge til. Endringer kan lett oppstå, så jeg tar det litt som det kommer, men jeg føler iallefall at seieren nærmer seg innen rekkevidde.

Da skal jeg opp på land og lykkelig omfavne realiteten som gjelder da:)

5 kommentarer:

Renate sa...

Du er sterk og den tøffeste jeg vet!! Tenker på deg vennen!! Keep smiling, keep shining!
Klem, klem

Anonym sa...

Du er tøff Anniken. Var kjempeflott å ha deg her i Alta. Gleder meg til du kommer neste gang. Klemma
Anette T

Anonym sa...

Ser at det kan være vanskelig å stadig holde hodet over vann, men husk at vi er mange som mer enn gjerne drar deg opp til overflata igjen :) Jeg for min del er jo litt redd for vann, men jeg har en stemme som bærer bra så jeg kan stå på land og heie. Samtidig skal jeg skuffe sand ut i det fæle vannet slik at det snart blir mulig for deg å vasse inn til en flott sandstrand fullt av nye gleder og opplevelser :)

K.

Caroline sa...

Fantastisk at du deler dette med oss! Stå på videre!

Golf sa...

Takk for fine kommentarer:)

Legg inn en kommentar