søndag 28. februar 2010

Et bedritent døgn

Nå har jeg fått meg en real smekk over fingrene. Det skjedde da jeg igjen tøyde grensene og sosialiserte meg i de dagene immunforsvaret er på sitt laveste. Resultatet ble ei runde med omgangssjuke av dimensjoner og sykehusopphold derpå. Jeg var egentlig veldig heldig som "bare" hadde det kjente men lite kjære noro-viruset, men det er uten tvil det tøffeste sykdomsdøgnet jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg skal ikke gå i detalj om hvordan sykdomsforløpet utartet seg, men jeg kan nevne stikkord som komplett magekaos, total utmattelse og oppkast i Family Griffin style.

Hvis det er et ordtak som skal beskrive meg, må det være "uten mat og drikke, duger helten ikke". Jeg blir fullstendig slått ut hvis jeg får mangel på en av delene. Dette gjelder generelt i frisk tilstand, men spesielt nå som jeg går på cellgift. En litt for sen frokost kan ødelegge dagen min. Dere kan jo tenke dere hvordan det ble da jeg tømte hele kroppen for innhold og i tillegg ikke klarte å tilføre noe nytt. Det startet halv fem på natta og på et tidspunkt var jeg så utmattet at jeg ikke klarte å formulere setninger. Etter mange timer med utbrudd klarte jeg endelig å holde på et glass cola. Det og litt salte kjeks i firetiden gjorde at jeg trodde jeg var på bedringens vei, men så plutselig kom sjokket; feber! Måler man 38,5 i feber når man får den cellgiftkuren som jeg går på, skal man rett inn på sykehuset, utenom veien på legevakta først, for da kan ting fort bli alvorlig dersom det ikke behandles raskt. Jeg målte 38,4. Lettere bekymret målte jeg igjen ca 15 minutter senere og da viste temperaturen 38,5, og det var bare å ringe sykehuset. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle klare å sitte i en bil i 40 minutter inn til Kristiansand når jeg omtrent ikke klarte å bevege meg de få meterene fra rommet mitt og inn på badet, men mamma visste råd og før jeg visste ordet av det stod det en sykebil på døra. Der og da følte jeg kanskje at det var å overdramatisere litt, men da jeg lå i sykebilen på vei inn til sykehuset var jeg sjeleglad for at jeg fikk ligge nede. Det var faktisk slitsomt nok bare det.

Jeg ble lagt inn på isolat på infeksjonsavdelinga ved Sørlandet Sykehus og der stod en lege og to sykepleiere klare på stedet for å undersøke meg. Jeg har fått vite i etterkant at de i tillegg til noro-viruset mistenkte blodforgiftning. Så da jeg tidligere i innlegget skrev at jeg var heldig som bare hadde omgangssjuka så var jeg virkelig det, blodforgiftning kan nemlig fort bli dødsfarlig. Erlend kjørte etter sykebilen inn til sykehuset og da han ankom spurte han en sykepleier om han skulle vente med å gå inn til de var ferdige med å undersøke meg. "Neida, bare kom du", var svaret, men jeg tror han følte seg litt utilpass der han satt mens legen og sykepleierne styrte iherdig med å kartlegge hva som var galt med meg. Jeg skjønner ham godt, for det kan se ganske dramatisk ut der de driver og stikker meg med nål etter nål og undersøker hele kroppen min samtidig som de spør spørsmål på spørsmål mens jeg bare ligger der slapp og dau. Man kan ikke akkurat si at det er udramatisk, men det er iallefall mindre dramatisk enn det ser ut til. Men han var tapper, da som alltid. Stø som et fjell han der altså. Jeg ble satt på to typer antibiotika intravenøst med en gang, bare i tilfelle det skulle vise seg å være noe alvorlig, og så var det bare å vente på prøvesvar.

Erlend ble hos meg hele kvelden. Han måtte ha på seg hansker, sykehusfrakk og munnbind, siden jeg lå på isolat. Jeg var ikke mye til selskap, men vi hadde nå en TV og fikk sett Bjørgen ta sølv på tremila. Selv om jeg var ferdig med å tømme meg, var det en hard kveld for jeg var fremdeles uten krefter og uvel i kroppen. Jeg klarte å spise noen ristede loffskiver etterhvert, så det hjalp iallefall litt. Da Erlend dro og jeg sovnet for kvelden, sovnet jeg virkelig også- i 13 timer faktisk. Det var sykepleiere innom ca annenhver time iløpet av hele natta for å koble av og på pencilin, måle blodtrykk og feber, ta blodprøver osv. Jeg registrerte det nesten ikke. Da jeg våknet på morgenen med teipede kompressorer på armene skjønte jeg ikke helt hvor de kom fra for jeg mente at jeg hadde fjernet alle før jeg la meg, men så demret det for meg.

Da jeg våknet var jeg feberfri og følte meg i skikkelig bra form i forhold til gårsdagen. Sykepleieren sa at prøvene så fine ut og at det mest sannsynlig hadde vært noro-viruset som hadde tøffet seg. Jeg øynet straks håp om å komme ut derfra. Da jeg ble innlagt forventet jeg at jeg hadde fått en infeksjon som lett kunne gjøre at jeg kunne bli liggende i en ukes tid. Det er ikke særlig kult å tilbringe tiden på sykehus når man har kjæresten sin på besøk, så jeg begynte å legge ut om hvor fin form jeg var i, slik at hun kunne videreformidle det til legen. Rett etterpå fikk jeg beskjed om at jeg skulle ta røngten og da jeg reiste meg opp for å gå ut i senga som ventet utenfor isolatet (jeg måtte ha munnbind på meg da jeg skulle ut derfra), så kjente jeg at jeg var svimmel og ustø på beina. Formen var kanskje ikke helt på topp allikevel. Og da jeg endelig fikk lagt meg ned i senga var jeg helt kjørt. Men nå kjenner jeg kroppen min såpass godt at jeg visste at det bare var på grunn av manglende næring, og ikke sykdom. Jeg har vært til røngten flere ganger enn jeg kan telle på to hender den siste tiden, ofte i forbindelse med fasting, og jeg har litt dårlig erfaring med det. Kombinasjonen tom mage, lite væske og lavt blodtrykk er veldig uheldig når man skal reise seg raskt opp og så holde pusten. Jeg har besvimt to ganger tidligere inne på røngten og var livredd for at jeg skulle gjøre det nå også, med den konsekvensen at de ikke ville tørre å sende meg hjem. Da jeg kom inn på røngten reiste jeg meg opp og kjente svimmelheten slå inn. Jeg ventet på at den skulle gå over, men istedet tiltok den og jeg begynte å se svarte prikker- et sikkert tegn på at jeg skal besvime. Men istedet for å vente på at røngtenmannen skulle forklare meg hva som skulle skje, stilte jeg meg inntil den plata man skal stå vendt mot, presset skulderbladene fremover og la haka oppå plata for å få litt støtte slik at jeg ikke falt om. Jeg pleier ofte å bare "halvbesvime", det vil si at det svartner for meg men jeg hører hva folk rundt meg sier. Med litt støtte klarer jeg å holde meg på beina. Han kommenterte at jeg tydeligvis hadde tatt røngten før og kjappet seg med å ta bildet. Jeg skyndte meg med å snu meg til siden og tok tak i stanga over hodet for å ta det andre bildet, og da jeg på nytt holdt pusten kjente jeg at nå klarte jeg ikke å holde meg oppreist stort lenger. Jeg falt ned i senga. Det tok akkurat nok sekunder til at jeg kom til meg selv før røngtenmannen kom ut og spurte om det gikk greit. Jeg prøvde å smile og sa at jeg bare snublet litt. Han så ganske skeptisk ut, men kjørte meg ut av rommet uten å si noe mer.

Vel tilbake på isolatet og strålende fornøyd med egen innsats under røngtentagningen, fikk jeg i meg frokost og kjente formen steg nesten for hver bit jeg tok. Da legen kom inn for å evaluere meg følte jeg meg i storform og smilte og lo for å virke kvikkest mulig. Jeg forklarte at jeg hadde en kjæreste som ventet på meg og at jeg veldig, veldig gjerne ville hjem. Han var litt i tvil, men siden prøvene var fine og jeg så fin ut, gav han meg lov. Det var nesten så jeg hoppet på ham for å gi ham en klem, men fant ut at det ville nok bare ha blitt merkelig, så jeg lot være. Han virket ikke til å være klemmetypen. Erlend kom og hentet meg, og glade dro vi hjem. Jeg er helt frisk igjen, men er fremdeles slapp. Jeg regner med at jeg får hentet meg inn igjen iløpet av morgendagen, og så er det inn til Oslo igjen på tirsdag og ny cellegift på onsdag. Det er harde kår, men med Erlend og litt loooove innimellom så går det greit allikevel.

Jeg vil gjerne avslutte innlegget med en stor takk til Erlend som hjalp meg igjennom dette grusomme døgnet. Mamma hjalp meg også, og jeg vil rette en stor takk til henne og men det er på en måte en mors jobb å skifte spybøtter. Mange gutter ville nok bare ha skygget banen hvis de opplevde kjæresten sin i en så ulekker situasjon, men han var der for meg 100 % hele tiden. Mange ville nok ha skygget banen generelt hvis de fikk vite at kjæresten hadde fått kreft, iallefall når forholdet var så ferskt, men ikke Erlend. Han er alltid der for meg. Så takk! Og det er en inderlig takk.

4 kommentarer:

Anette sa...

*lersåtårenetriller* ikke for at du har vært syk, men for at jeg ser for meg da du slenger deg over røngtenplata og klamrer deg i stående!! så bra det "bare" var noro, jeg vet det ikke er bare bare. Jeg var tross alt "frisk" da jeg hadde det, kan ikke forstille meg hvordan det var i din tilstand...

husk at erlend er heldig som har deg også, det er jo derfor han har lyst til å "yte" så mye som han gjør!

Anonym sa...

Skulle gjerne vært flue på veggen under røntgen, du er bare knallbra til å videreformidle informasjon. Stå på det er ikke lenge igjen til friske Anniken er tilbake og det sammen med vårsola!
Hilsen tante Ida

Anonym sa...

Hm....du har nok vært heldig med han Erlend, har jo hilst på han og det virker som "hel ved".
Stå på og hold ut !
Klem fra onkel Hj.

Anonym sa...

Håber du er helt frisk igen så cellegiften i morgen går godt. Du er tof! (eller hvordan det staves...)

Knus Erlend fra mig og sig tak fordi han er der for dig.

Kæmpe klem, Maria

Legg inn en kommentar