søndag 21. mars 2010

Sånn går nu dagan

Jeg syns det har gått overraskende greit etter denne cellegiftkuren. På lørdag klarte jeg til og med å kjede meg litt og det er egentlig et veldig godt tegn. Da er jeg ikke bare et vrak. Jeg tror det har ganske mye å gjøre med at jeg føler jeg er i innspurten. Før måtte jeg holde ut usikkerheten i tillegg til giften, nå trenger jeg bare å holde ut giften til det hele er over. Det er litt enklere. Jeg har jo ingen garantier for å være ferdig 28. april, men jeg tror egentlig det går bra. Jeg lever iallefall livet fram til da med det som utgangspunkt og så får vi heller ta det som det kommer hvis jeg skulle måtte holde på litt lengre.

Dagene er ganske lange nå. Alle sier at "nå har du ikke lenge igjen, det går fort". Ja fem-seks uker går fort for de som går på jobb, kommer hjem og lager middag, drar på fritidsaktiviteter, møter venner og generelt har et liv. Når livet ditt stort sett består av skadefryd over ville festløver som driter seg ut på et hotell i Mexico, irritasjon over Kristins vingling mellom Justin og Brody og venting på at Lynette skal miste jobben fordi hun ikke har fortalt sjefen sin at hun er gravid, ja da går dagene ganske sakte. Når jeg til og med har fått med meg at mora til Svein er tilbake i Hotel Cæsar, er bunnen nådd. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, er det ikke sånn? Dessuten overdriver jeg litt nå. Jeg ser ikke bare på TV. Den siste uka har jeg vært masse sammen med familien her i Oslo. I går spilte jeg UNO med et par av dem (jeg skal forholde dem anonyme siden konkurranseinstinktet i slekta er høyt). Jeg vant med over 200 poeng, så alle kunster er ikke glemt;) Det som er litt kjedelig med å spille spill etter jeg ble syk, er at hver gang jeg vinner så får jeg høre at "vi lot deg vinne siden du har kreft". Jeg lar dem trøste seg med det.

I overimorgen kommer Erlend. Det er så herlig når han er her for da bare raser tiden avgårde. Det er litt kjipt også fordi hver gang han drar føler jeg at vi har fått alt for lite tid sammen, men samtidig er det litt deilig at en uke bare har forsvunnet i et lite knips. Etter han har dratt bærer det hjem til påske, så skal jeg østover igjen og besøke slekta på Eidsskogen, så skal jeg hjem til sørlandet i en ukes tid, så kommer Erlend på besøk igjen og så er jeg ferdig med siste cellegift. Det føles som om det er rett rundt hjørnet samtidig som det føles som om dagen aldri kommer til å komme fordi den virker så fjern. Sukk, meg og tålmodighet altså. En ting er hvis jeg venter på noe og har muligheten til å gjøre noe annet fornuftig samtidig, men å vente på noe og bare drive dank i mellomtiden er ikke helt min stil. Men jeg har blitt flinkere til det, eller, jeg har blitt flinkere til å gjøre det uten å irritere meg grenseløst. Jeg husker før hvis f.eks t-banen til Blindern var et kvarter forsinket. Da ble jeg skikkelig arg og tenkte at "hvis bare t-banen hadde vært på tida så kunne jeg ha vært i gang med skolearbeidet nå". Det ble en dårlig start på dagen. Jeg var også en "klokkeslave". Jeg så på klokka hele tiden og det var liksom ikke grenser for hvor mye jeg kunne få gjort iløpet av et kvarter. Nå ser jeg nesten aldri på klokka og jeg er blitt en mester i å vente. Jeg kan vente og vente og vente uten at det gjør meg noe nevneverdig. Det har nok noe med at jeg som regel ikke har noe annet som venter etterpå. Men etter jeg har blitt frisk er det et helt nytt liv som venter meg så nå kjenner jeg at underbevisstheten begynner å rykke litt i beinet. Jeg må bare finne en måte å ikke la meg affisere av det på. Jeg kan ikke drive med nedtelling allerede for da virker det enda lengre til. Jeg må bare prøve å fortsette tralten min med mye soving, internettsurfing og TV-titting, ispedd litt sosiale innslag, og utsette den intense ventinga så lenge det går.

8 kommentarer:

Jennifer sa...

HEI!! hvem dager er du på Eidskogen? Kunne veldig gjerne stikket en tur til Nordal for å hilse på:)

Anniken sa...

Det er andre helgen i april, tror datoene er 9., 10. og 11. Hadde vært superhyggelig om du stakk innom en tur. Har også tenkt til å invitere meg selv til leiligheten til Keren, så hvis du er på Kongsvingertraktene den helgen, så kan vi jo kanskje møtes der? Vi ser når det nærmer seg:)

Anette sa...

unnskyld at jeg ler, men kjenner meg så innmari igjen ting du forteller - jeg for eksempel får sikkert ikke sove i natt for jeg er nærvøs på Ric sine vegne nå som han skal møte en av Coopers gamle kompiser i kamp, håper han ikke blir drept!

Du gjør lurt i å ikke begynne med ventinga enda, blir, som du sier, veldig slitsomt da. Men vi i Alta heier hvertfall på deg og håper at tida går grusomt fort:)

klem fra alle oss tre

Keren sa...

hei, det er bare å komme en tur til meg vettu ;D synes det bare er koselig med besøk, og er moro å vise hvor jeg bor hennn også :D hadde vært koselig å hilset på også !!!!

Anonym sa...

Hei. Jeg googlet "hodgkin blogg" og fant deg. Godt å lese en ærlig, men positiv blogg. Min datter på snart 17 har nettopp fått diagnosen, og starter behandling over helga. Skal i PET/CT scan på Radiumshospitalet i morgen. Kjekt å vite litt hva som venter oss - nøkternt og greit. Og godt å se at det ikke trenger å ta all verdens tid (les: årevis...) med behandling.
Lykke til videre.

Margrethe sa...

På et helt generelt grunnlag som ikke henger noe sammen med hvem du spilte mot, vil jeg si at det er bedre med hell i kjærlighet enn i kortspill!

Galina Golf sa...

Glad i deg! Foreldre anmerkning: Galina sier Annkikin hele tiden, derfor.

Anniken sa...

Keren: Da sees vi i ny leilighet om litt:)

Anette: Alltid koselig med kommentarer fra Myrveien:) Og kjekt å vite at det er andre som ligger våkne om natta fordi de er så spent på hva som skjer i neste episode;)

Margrethe: Jeg må jo være ekstremt heldig da som har hell i både kjærlighet og kortspill;)

Galina: Gleder meg masse til å komme hjem og leke med både deg og Jon Olav.

Og til mor med syk datter: Takk for veldig fin kommentar. Jeg er glad for at bloggen min kan være til nytte for andre som er i samme situasjon. Hvis datteren din skulle noen gang skulle føle behov for å snakke med noen som virkelig forstår hva hun skal til å gjennomgå nå, så må hun ikke nøle med å ta kontakt med meg:) Jeg har iallefall hatt stor nytte av å dele erfaringer med andre i samme situasjon.

Legg inn en kommentar