mandag 8. mars 2010

Vil du ha en pille?

Da begynner jeg så smått å stable meg på beina etter sykdom og cellegift i forrige uke. Det føles herlig når man kan sitte oppreist i mer enn 10 minutter uten å bli sliten i hodet. Når jeg blir sliten i hodet klarer jeg ikke helt å ta inn over meg hva andre sier til meg og forsvinner litt i min egen verden. Jeg klarer heller ikke å formulere skikkelige svar og glemmer ofte hva vi i det hele tatt snakker om når skallebanken gjør sitt inntog. Eller, jeg vet ikke om jeg kan kalle det skallebank. Det er mer bare en fysisk følelse i hodet. En følelse av at noe stort setter seg på toppen av hodet og skviser vekk alt som surret rundt inni der fra før av. Følelsen er altoppslukende og krever øyeblikkelig hvile. Hvilen innebærer å legge hodet ned mot noe slik at det får støtte. Når hodet får fysisk støtte (helst med resten av kroppen i vannrett stilling), kan jeg holde en samtale gående kanskje fem ganger så lenge i forhold til når jeg må holde det oppreist ved hjelp av egne nakkemuskler. Utrolig merkelig.

Resten av kroppen min fungerer egentlig utmerket, til tross for at min treårige lillebror sikkert kan ta meg i bryting hvis han går inn for det. Det utnytter jeg så godt jeg kan og går fremdeles på tur så og si hver dag. Jeg mener at en tur i frisk luft og generelt sunt kosthold er den beste medisinen i verden for å opprettholde et friskt sinn (med vekt på ordet "opprettholde", altså er det en ypperlig medisin for de som ikke har alvorlige psykiske lidelser i utgangspunktet). Dagen kan virke totalt håpløs, men da er det bare å dra seg ut og så stiger humøret flere hakk. Jeg tror også at dagens pilleknasking kunne ha vært halvert hvis folk bare gadd å komme seg ut og bevege på seg. Og ja, jeg bruker med vilje ordet "gadd". Jeg vet like godt som enhver annen person som våkner og kjenner at det føles klin umulig å komme seg ut av senga, at det er bare å ta seg sammen og gjøre det, så blir det bedre. Nå sitter du kanskje og tenker "ja men hun er vant til å trene og bevege på seg, så det er lettere for henne, det er ikke noe for meg". Da har jeg et spørsmål: har du egentlig prøvd? Eller har du bare bestemt deg på forhånd at det ikke er noe for deg? Og da snakker jeg ikke om å gå en tur og så sette seg ned og si "nei, det var kjedelig". Da snakker jeg om å prøve over en periode, trenger ikke å være mer enn i en uke, og så gjøre seg opp en mening. Den personen som kan se meg inn i øynene og si at den uka var grusom og ikke gav noen som helst positiv virkning på kropp og sinn, den personen tror jeg lurer seg selv.

Jeg er så lei av disse pillene. Piller utskrives i hytt og pine og jeg har selv erfart at er man innlagt er veien til en pille så og si ikke-eksisterende, de blir omtrent kastet etter deg. Jeg vil gjerne få presisere at mitt møte med helsevesenet nærmest utelukkende har vært positivt og jeg har fått ypperlig behandling, både medisinsk og medmenneskelig, helt fra starten av. En ting jeg derimot reagerer kraftig på er hvordan piller skal kurere alt. Bare jeg nevner at jeg er litt kvalm (da snakker jeg om betinget kvalme som ikke er fysisk relatert) eller spent så er tilbudet om beroligende straks på plass. Jeg kan nevne et eksempel som jeg har vært inne på i et tidligere innlegg: rett før jeg skulle operere ut eggstokken min kom anestesisykepleieren bort og spurte om det gikk greit med meg. Jeg svarte at jeg var litt nervøs siden jeg aldri hadde blitt operert før og at jeg var redd for at jeg skulle våkne under narkosen, ute av stand til å kunne formidle det til omverdenen. Da svarte hun at det kom ikke til å skje fordi de skulle ikke slå ut muskelfunksjonene mine, slik at hvis jeg våknet, ville de straks oppdage det ved at musklene begynte å trekke seg sammen. Dermed ville de kunne gi meg sterkere dose slik at jeg sovnet igjen. Jeg kom ikke en gang til å registrere det hvis det mot alle odds skulle komme til å skje. Jeg følte meg straks rolig og klar for operasjonen etter at hun hadde forklart meg dette. Så spurte hun "har du gått og tenkt på dette i hele dag?". Jeg nikket. "Og så har de ikke gitt deg noe beroligende på avdelingen? Det er jo helt vilt". Jeg syns det er helt vilt at det første de tenker på når jeg sier at jeg er nervøs er at jeg burde ha fått beroligende. Å fortelle meg hva som kom til å skje eller eventuelt ikke skje hadde akkurat samme, om ikke bedre, effekt. Jeg ble jo rolig med en gang.

Det samme gjelder med sovepiller. Da jeg ikke ville ha det etter å ha operert inn VAP'en så plasserte de  bare pillene på sovebordet og tenkte at jeg kom nok til å ta de når jeg ikke fikk sove utover natta. Og jeg fikk omtrent ikke sove noe den natta, men hva gjør vel det når jeg ikke skal noe som helst neste dag? Jeg vet det sikkert høres spesielt ut å henge seg opp i piller som er meget uskyldige når det gjelder virkning på kroppen i forhold til cellegift, men jeg føler at kroppen min blir herja med så til de grader fra før av at jeg vil ikke ha flere kjemiske reaksjoner som driver og overstyrer dens naturlige funksjoner. Kroppen har i utgangspunktet en god evne til å ordne opp i ting selv og det syns jeg man bør utnytte i den grad man kan, og så får man heller gå til drastiske tiltak kun når det er høyst nødvendig.

Noen trenger selvfølgelig piller for å kunne fungere i hverdagen og noen har ikke muligheten til å kunne benytte seg av en grønn resept, men mange kunne klart seg fint med sunn mat (jeg har veldig troen på at du blir hva du spiser; spiser du mye ekkelt, føler du deg ekkel) og bevegelse i frisk luft. Det er jeg overbevist om. Det er bare at det krever litt mer innsats enn å åpne munnen og svelge, så det er klart at da frister det ofte å ta minste motstands vei. Det irriterer meg bare litt at helsevesenet gjør det så enkelt å sluntre unna. Jeg kan på en måte forstå at de også velger minste motstands vei når de har begrensede ressurser, det er klart at det koster mere å komme til bunns i et problem en pasient måtte ha enn å slenge rundt litt piller, men det er allikevel provoserende. Det er provoserende at samfunnet legger opp til slik umenneskeliggjøring og provoserende at folk ukritisk takker og bukker uten å tenke seg om.

5 kommentarer:

AK sa...

Enig!
Å proppe i seg piller er ikke løsningen, ofte en blir bare dårligere av det. På gamlehjem for eksempel er det jo mange som tar så masse piller at det halve kunne vært nok, og når de blir tatt av alle disse medisinene viser det seg at de faktisk fungerer bedre uten!
Så jeg holder med deg i å spise sunt og trimme litt :)
klem fra Buenos Aires ;)

Lillian sa...

Tommel opp!

Anonym sa...

Det er det samme i DK. Man behøver nogen gange ikke engang at se en læge, du kan nøjes med at ringe, så får du alle de piller du vil have. Piller er nødvendigt til nogle ting, men alt med måde.
Knus herfra, håber du snart er helt frisk!
Maria

Anonym sa...

Jeg er også fullkommen enig med deg. Kroppen ordner opp i det meste selv, men selvfølgelig finnes det alltid unntak som gjør at piller kan bli nødvendig for å fungere i dagliglivet. og de mennesker som har det slikt, skal ikke gå rundt med dårlig samvittighet. Det at spise sunt og bevege seg er grunnleggende viktig for kroppens fysiske og det psykiske...

ps. du er så flink til å skrive og uttrykke deg på bloggen. håper at alt ordner seg for deg.
Hilsen Ida A

Anonym sa...

Hei du !
Du gjorde en gammel onkel glad når du skriver om å røre på seg/trene ol. Tror nok at vi kunne mer enn halvert pille"misbruket" hvis alle de det angår (og alle andre også)fulgte anbefalingen din om litt mer fysisk aktivitet... Vi hører jo stort sett at vi ikke har tid til det, men jeg vil nå si at vi ikke har tid til å la være.. Ha en fin dag og kom deg en tur ut i det fine været...mvh onkel Hj.

Legg inn en kommentar