mandag 19. april 2010

Det ordner seg alltid for snille jenter

Det ser ut til at hjertet mitt kan bli bra igjen! Jeg har byttet ut et stoff i cellegiftkuren min som heter doxorubicin med etoposid, og dermed ser det lysere ut for hjertet mitt. Etoposid angriper iallefall ikke hjertemusklaturen på den måten doxorubicin gjør. Ulempen er at etoposid gis over tre dager. Før har jeg kunnet være en dag på Radiumhospitalet og krysset av i boka for ny kur når jeg har gått ut derfra, men nå måtte jeg tilbake igjen både torsdag og fredag. Det var litt tøffere psykisk enn jeg trodde på forhånd. Foreløpig virker det som om etposiden ikke går så hardt utover magen. Jeg har iallefall hatt sjelden god matlyst nå i de første dagene etter kur. Det er deilig. Jeg tok også røntgenbilde på torsdag og det viste friske lunger, en restsvulst på venstre side (så gjenstår det å se om det er en svulst som trenger mer cellegift, eller om det bare er arrvev) og normal hjertestørrelse. Det at hjertet ikke er forstørret er visst veldig bra, og legen mente at hjerteproblemet mitt kom til å ordne seg i takt med at resten av kroppen ordner seg. Det er jeg sjeleglad for. Jeg så for meg at jeg måtte sende hele familien på livredningskurs, bare i tilfelle hjertet mitt plutselig skulle bestemme seg for å takke for seg, men nå slipper jeg forhåpentligvis det. Eller kanskje det er lurt å gjøre det uansett. Jeg kan iallefall tenke meg å gjøre det for min egen del. Er lenge siden jeg har tatt et sånn kurs nå, og jeg må innrømme at jeg har ikke helt klart for meg hva jeg skal gjøre hvis jeg plutselig kommer over en ulykke.

En annen ting som ordner seg er penger. Da jeg ble syk fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde krav på støtte fra sosialkontoret. En av grunnene til det var at jeg hadde en BSU-konto (boligsparing for ungdom), hvor jeg hadde litt penger stående. Det er en låst konto hvor oppsparte midler kun er forbeholdt boligkjøp eller andre boligrelaterte utgifter. Hvis man "tar hull" på denne kontoen og bruker pengene på andre ting, får man en skattesmell på 20 % av det man tar ut, i tillegg til at man forringer mulighetene for å få boliglån ved et senere tidspunkt. For mange unge, inkludert meg selv, er denne kontoen en gylden billett inn i boligmarkedet og at det ikke tas hensyn til det i en slik situasjon, er for meg ufattelig. Beskjeden var at den kontoen først måtte brukes opp før jeg hadde krav på noe som helst. Jeg ble altså straffet for at jeg hadde vært flink og spart pengene mine. Hadde jeg vært av typen som levde fra hånd til munn, hadde det strømmet penger ned over hodet på meg.

Jeg fikk vite at etter 5 måneder hadde jeg krav på noe som heter arbeidsavklaringspenger (tidligere rehabiliteringspenger). Det vil si at fra 26.mars skulle det komme penger inn på konto. I begynnelsen av mars troppet jeg opp på NAV for å søke og i april fikk jeg et brev hvor det stod at beregnet behandlingstid var 2 måneder. Det vil si at jeg til sammen kommer til å gå minst 7 måneder uten offentlig støtte inn på konto. Så kommer toppen av kaka: Jeg har planer om å fortsette på samfunnsøkonomistudiet i Oslo til høsten og gjøre ferdig det. Legen har sagt at det er viktig at jeg tar det med ro og sakte, men sikkert, kommer tilbake til det livet jeg pleide å leve. Hvis ikke kan jeg slite i måneder og år med utmattelsen, konsentrasjonsvanskene, hukommelsen osv. Jeg tenkte at for å ikke gjøre overgangen fra lettere ukebladlektyre til matematikk og statistikk på masternivå for drøy, kunne jeg starte med ett fag til høsten og så heller ta flere etter jul. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte få støtte fra lånekassen. Men lånekassen gir ikke støtte med mindre du studerer minst 50 %, og på samfunnsøkonomi kan man ikke studere 50 %, man kan kun studere 10, 20 eller 30 studiepoeng (eller mer) per semester, hvor 30 studiepoeng er fulltid. Skulle jeg tatt 2 fag og studert 20 studiepoeng, ville jeg ha kunnet fått støtte, men ikke mer enn at det akkurat dekket husleia. Jeg måtte dermed ha jobbet på ettermiddagene eller i helgene for å kunne hatt noe å leve av. Det er enorm forskjell på å studere ett fag og kunne ta det med ro, i motsetning til å studere to fag og i tillegg måtte å jobbe.

Jeg tenkte at siden Lånekassen ikke kunne gi meg støtte siden jeg planla å studere kun ett fag til høsten, så kunne vel NAV gjøre det. Det var visst altfor naivt å håpe på i et av verdens rikeste land med et av verdens beste velferdssystemer. Grunnet nye regler som kom 1. mars (kan det bli mer utgjort?), så måtte jeg være 100 % ufør for å få støtte fra NAV. Jeg spurte konsulenten om det virkelig var slik at staten la opp til at det skulle lønne seg for meg økonmisk å sitte hjemme og glo i veggen i et halvt år til, istedet for å gradvis komme tilbake til samfunnet, og svaret var "beklageligvis ja". For et opplegg! Det er jo hverken jeg eller samfunnet tjent med! Hadde jeg skulle kommet tilbake til samfunnet i fjor, hadde jeg fått rehabiliteringspenger hvis jeg var 50 % ufør eller mer, men på grunn av de nye arbeidsaklaringspengene som fra 1. mars erstattet de gamle rehabiliteringspengene, så falt den muligheten ut. Kan noen minne meg igjen på hvorfor jeg betaler skatt? Jeg ble så sint at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg tenkte at dette gikk ikke an og at jeg ikke kom til å gi meg uten kamp. Jeg var i gang med å planlegge brev til Kreftforeningen, NAV, Arbeidsdepartementet, Jens Stoltenberg, ja, jeg vurderte til og med å gå til media, men først måtte jeg dykke grundig ned i reglementet. Jeg kunne ikke legge fram saken min uten å ha bunnsolide argumenter, så jeg kontaktet en sosionom ved Radiumhospitalet, og ba ham hjelpe meg med å sette meg inn i detaljer o.l. Han sa at her hadde det tydeligvis skjedd en glipp under lovgivningen og at de nye reglene manglet vesentlige forskrifter, noe som resulterte i at de ble tolket i en maks negativ retning. Han mente saken min var bunnsolid og at hvis jeg hadde ork til å gi NAV litt motstand, skulle han hjelpe meg alt han kunne i kampen. Jeg takket for støtten og gikk derfra i et skikkelig stridshumør. Så, plutselig, dagen etter, ringte saksbehandleren min fra NAV. Da var det flere uker siden sist jeg hadde snakket med henne. Hun hadde syntes det var for galt at det offentlige skulle hindre meg i å komme tilbake til samfunnet når jeg selv ønsket det på eget initiativ, så hun hadde selv tatt opp saken med folk lengre oppe i instansen, og hadde mot alle odds fått gjennomslag! Så, vips, ordnet alt seg allikevel. Jeg kan studere ett fag til høsten i ro og fred, uten å måtte bekymre meg over økonomien. Det ordner seg alltid for snille jenter;)

6 kommentarer:

Anonym sa...

Dette høres jo strålende ut Anniken! Gleder meg sånn til å få deg 100% back on track :) Godt å høre at hjertet sviver og lungene er klare, krysser fingrer og tær for at du bare har arrvev igjen!
Du skal vite at du er en veldig inspirasjon, når man klager over tull i hverdagen og så går inn på siden din hvor du er glad for slike ting jeg tar for gitt! Reality-check!
superglad i dæ snuppa, sees snart!
-walvick-

Anonym sa...

Så utrolig godt å høre Anniken :)
Hurra x 3!!
Stå på de siste ukene!

Klem fra Isabelle

Anonym sa...

Dette var jo kjempe nyheter!! Det ordner seg virkelig alltid for snille jenter!:) Gleder meg til å få deg tilbake til Oslo til høsten!
Kjempe klem fra karro

Emrik sa...

tommel opp for alt! kos deg med Erlend disse ukene, jeg har fått kost med han idag så han er all yours framover:)

Anonym sa...

Bra....du er deg selv lik, mao gir ALDRI opp og det vil nok både kreften/NAV og alle andre merke vil jeg tro... Stå nå på.
hilsen onkel Hj.

Anonym sa...

hihi, jeg sitter å smiler når jeg leser dette golf, det er så typsik deg: bunnsolide argumenter på plass, gransking av regelverk, "stabeist" - (på den gide måten!!), du gir deg ikke!!=) Det måtte jo bare ornde seg med dette engasjement - og heldigvis!!=)
æ har sagr det før, men æ sie det igjen: du e go anniken!!!!!=)
Håper snart vi ses!
1000 klemmer og hjertebank fra Mariell

Legg inn en kommentar