fredag 2. april 2010

En dag på Radiumhospitalet

Nå har jeg fått i meg en ny runde med cellegift og i dette innlegget skal dere få litt innsikt om hvordan det foregår.


Først må jeg møte klokka åtte (!) for å ta blodprøver. Det er for å sjekke at jeg ikke har noen infeksjoner i kroppen, for å se om immunforsvaret mitt er sterkt nok osv. Ja, det er egentlig for å sjekke om det står bra nok til med meg til at de kan gjennomføre en ny kur. Denne gangen måtte jeg ta en EKG også (registrering av hjertets elektriske aktivitet) fordi jeg har begynt å få en del hjertebank. Jeg skal til hjertespesialist på Riksen om et par uker og sjekke det ut. Forhåpentligvis er det ikke noe alvorlig galt, men det er jo alltids greit å få tatt en titt på det.


Etter blodprøvetaking bærer det opp til infusjonsenheten hvor jeg tilbringer resten av dagen. Som dere ser av ansiktsuttrykket mitt så gleder jeg meg ikke så veldig, men på de neste bildene kommer dere til å se at det går greit allikevel.
Her sitter jeg på venterommet og venter på å komme inn til legen. Det er som regel en times ventetid fordi det tar litt tid før blodprøvene blir ferdig analysert. Siden jeg er et hardbarka B-menneske som ikke har for vane å stå opp før kl syv av egen fri vilje, så er denne ventetiden ganske hard. Dere som kjenner meg vet at jeg har et godt sovehjerte og ofte pleier jeg å sovne i denne stillingen på venterommet mens jeg venter. Når legen da endelig kommer, hender det av og til at hun må rope meg opp både to og tre ganger før jeg reagerer. Jeg er da så trøtt og i ørska at jeg ikke har vett til å bli flau en gang, hehe. (Isabelle: som du ser lånte jeg scrapbookingveska di, da jeg ikke fant noe annet i farten til å putte tingene mine i)
Sykepleier Berit tar vare på meg nesten hver gang jeg er der. Hun er utrolig dyktig, samtidig som hun er oppmerksom og omsorgsfull. Cellegiftrommet er fullt av lenestoler som står på rad og rekke langs veggen, i tillegg til et par senger innerst i rommet. Som regel sørger hun for at jeg får en seng å sove i (jeg er kjent på avdelingen som "hun som alltid sover"), men siden det var påske og ekstra mange som skulle ha gift så var det andre som trengte sengen mer enn meg. Jeg fikk dermed en god lenestol denne gangen.
Som jeg har skrevet tidligere, så har jeg en VAP under huden som de kobler giften til. For å unngå infeksjoner må alt være sterilt under tilkoblingsprosessen. Derfor sitter jeg med det blå "håndkleet" på.
Her er nåla som stikkes gjennom huden og inn i VAP'en. Man kan få påsmurt noe som heter "Emlakrem" som bedøver området man skal stikke i. Jeg er hardcore og driver ikke med sånt (trikset er bare å klype seg i fingeren, så jeg er egentlig ikke så hardcore som jeg later som).
Her er utstyret koblet til og klart for bruk. På bildet holder hun på å skylle med saltvann og det smaker helt FORFERDELIG i munnen når hun gjør det. Det blir en sånn bisk, metallisk smak som får det til å grøsse nedover ryggen min bare ved tanken. Blæh!

Her er jeg og spetakkelset mitt som jeg må drasse rundt på hele dagen mens jeg er der.
Det blir alltid tid til litt søvn. Zzzzz....
Erlend var med meg hele dagen, snill som han er. Gjett hvem som vant i UNO? For å unngå noen som helst tvil, kan jeg informere om at det var jeg.
Her er mattralla som kommer rundt noen ganger iløpet av dagen. Jeg holder på å brekke meg over tastaturet her jeg sitter og skriver med det bildet foran meg. Jeg klarer nesten ikke å spise noe som helst mens jeg får cellegift, som regel blir det bare et eple iløpet av de åtte timene jeg er der. Alle luktene, bildene, gangene, ja alt ved hele Radiumhospitalet får magen til å vrenge seg (uten at noe kommer opp altså). Men mest kvalmende av alt er denne vogna her. Skrekk og gru!

Når man må drikke minst to liter i døgnet (noe som er helt grusomt når vannet smaker metall), i tillegg til at kroppen din blir fylt opp med mange liter gift og saltvann, så blir det noen turer på toalettet iløpet av dagen. Da må jeg ta med meg stativet mitt på ferden. Merkelig nok er toalettene så små at det så vidt er plass til en enkelt person der inne, og dermed blir det fryktelig trangt når man må drasse med seg et helt juletre i tillegg. Jeg husker første gang jeg kom til Radiumhospitalet og så en skallet person gå rundt med et sånt stativ i gangen. Det gikk frysninger nedover hele meg og jeg klarte på ingen måte å forestille meg at jeg snart måtte gjøre det samme. Nå er det jeg som vandrer rundt i gangen og smiler vennlig til nye, hårete pasienter. Mens de ser på meg og tenker "stakkars henne som ser sånn ut", så tenker jeg "stakkars han/henne som ikke aner hva slags fæligheter som ligger og venter".

Til tross for skillevegger inne på cellegiftrommet, så hører man med en gang om naboen er en ny eller erfaren pasient. De nye pasientene har en helt egen klang i stemmen. De snakker i et litt lysere toneleie enn det som høres normalt ut, og de gjør alt de kan for å høres positive ut. De fleste har nok bestemt seg for å være nettopp det, noe som er utrolig bra, men det er akkurat som det råder en felles "stakkars deg, du aner ikke hva du har i vente"-stemning på hele cellgiftrommet hver gang en ny pasient kommer. Jeg kjenner iallefall et lite stikk i hjertet hver gang.

MEN, til tross for at kreft er en drittsykdom så overlever 2 av 3 som får den, mener jeg å ha lest et sted. Og det er good news, og det gjør at hverdagen min har blitt mye lettere i det siste. Jeg lever i øyeblikket for å overleve og det er et kjekt mål å sikte mot. Jeg har aldri vært i tvil om at det skulle gå bra, men nå er det så nært at jeg har begynt å planlegge hva jeg skal gjøre i sommerferien, til høsten osv. Jeg planlegger! Det er deilig det. De siste kurene er bare et nødvendig onde jeg gjennom for å kunne ta fatt på livet igjen. Åååå som jeg gleder meg. Ja ja, jeg vet at ingenting er 100 % sikkert enda, men jeg lever som om det er det. Hvorfor gå og engste seg når det mest sannsynlig går bra? Hvis jeg bekymrer meg og det går bra har jeg bekymret meg unødvendig, og hvis jeg bekymrer meg og så får vite at det ikke går bra, da har jeg bekymret meg dobbelt opp. Nei, nå er det bare å komme igjennom siste innspurt og se framover. Se fram til å få igjen kreftene og ikke minst se litt normal ut. Bildet helt nederst er fra i sommer. Hvem skulle ha trodd det var samme jenta som hun her?


7 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg gleder meg til å se den jenta som er på det nederste bildet igjen!!!!!
Klem fra mamma

Anonym sa...

GO ANNIKEN sier jeg bare! Bloggen din er fantastisk lesning, både på godt og vondt, håper du fortsetter å skrive når du blitt frisk! litt sånn facebooksyndrom, MÅ bare sjekke siste publiseringer=)
anyways, heier på deg, klem Line Ljungqvist

Siri sa...

Hei Anniken!
Artig å lese blogginnlegget ditt, og veldig kjent!!! Var gjennom samme prosedyrene med vap, vanndrikking og mye venting... Forresten, et tips angående vanndrikkingen. Jeg fikset ikke å drikke vann i det hele tatt (som du skriver så smakte det bare metall), så jeg drakk gul Fun Light-saft. Det gjorde hverdagene mine mye mer levelige. Kommer aldri til å drikke gul Fun Light-saft igjen i hele mitt liv heretter, tror jeg, men det fikk meg gjennom alle kurene uten altfor store plager. Stå på videre, Anniken!
Mvh, Siri

Anette sa...

Hei Anniken!
Jeg ser den samme jenta jeg - mangler hår, men du har jo så mye annet fin assecories.. hehe, nei da. Du har fremdeles det vakre smilet, det kan ingen ta fra deg! Det er så fint å lese om hvordan du har det og hvordan ting foregår. Man får nesten en følelse av å være der med deg. Selv om vi utenforstående aldri kan forestille oss hva det er du går gjennom! Jeg sier som de andre - GO ANNIKEN! Det er jammen ikke lenge til siste kur nå, snart kan du begynne å telle ned på fingre:D Lykke til med resten!
Stor klem

Anonym sa...

Kjære Anniken!
Jeg har nettopp lest gjennom bloggen din, og det er både grusom og fantastisk lesning. Den styrken og positiviteten du beskriver her er unik! I tillegg legger du ikke sjul på at det er en tøff sykdom som har rammet deg, men du gir ikke opp og det er fantastisk å se.
Jeg gleder meg til du er klar for store "smittsomme" samlinger igjen til sommeren. Da må vi ta en hagefest på Nylund med hele gjengen:)
Jeg skal definitivt følge blogen din videre! Og som et familiemedlem av deg nevnte på en tidligere kommentar, er det ikke vanskelig å se at du har toppkarakter i norsk:)
Mange klemmer fra Eli

Anonym sa...

Stå på Anniken !
ps og hun har ikke toppkarakter i bare norsk...alle de andre fagene også vil jeg tro, (vet det !)
Ser fram til å få deg tilbake til det gode gamle og nå tenker jeg ikke bare på håret....
hilsen onkel Hj.

Golf sa...

Takk for fine kommentarer alle sammen:)

Siri: Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i saft, men jeg drikker det innimellom for litt avveksling. Jeg har ei flaske med sitronkonsentrat i kjøleskapet som jeg heller masse av i vannet mitt. Det får bort den verste metallsmaken iallefall:)

Eli: Hagefest på Nylund er definitivt noe vi bør få til i sommer. Hadde vært herlig:)

Legg inn en kommentar