onsdag 14. april 2010

En hyggelig og en kjip overraskelse

Denne gangen har jeg grudd meg forferdelig til cellegift og de påfølgende dagene. Jeg har sett for meg torsdag til søndag som et eneste mørkt hull som det gjelder å komme seg fortest mulig ut av. Tidligere har jeg alltid tenkt at hver dag har sin mening, men akkurat de dagene etter kur føles totalt meningsløse. Hvis jeg kunne ha tryllet meg selv til å sove igjennom dem, hadde jeg lett gjort det. Jeg gruer meg til kvamlen, til hodet som streiker, til muttheten, til søvnløsheten som preger nettene til tross for den overvelvende slapphetsfølelsen og ikke minst til ensomheten. Sistnevnte velger jeg faktisk selv i de første dagene. Jeg orker ikke noe annet. Men det gjør det ikke mindre stusslig fordet. Så til tross for at friheten forhåpentligvis er rett rundt hjørnet, føles det fryktelig tungt å komme seg dit. Det er litt som å se på en skattekiste gjennom en glassvegg og så må du igjennom en hinsides labyrint med alle salgs mulige farer og hindringer før du kommer fram til andre siden av glasset og endelig kan åpne lokket.

I dag fikk jeg den beste overraskelsen jeg kunne ha fått! Vi hadde planlagt at Erlend skulle komme til meg 20.-26. april. Jeg hadde spurt om han ville være med meg på den siste cellegiften 28.april, men det passet ikke. Jeg hadde også spurt om han ville være med meg de tyngste dagene etter cellegift, enten denne eller siste gangen. Det passet heller ikke. Jeg syns det var litt trist for han er på en måte oasen min oppi dette her. Han får meg til å glemme at jeg er syk, og det er egentlig ganske tøft å ligge hjemme og savne ham når han ikke er der. Vi snakker sammen på telefonen hver dag når vi ikke er sammen, og i dag kom han med gode nyheter. Det skulle egentlig være en overraskelse, men han klarte ikke å holde seg lengre; han har endret billetten til å gjelde fram til 5. mai! Dermed blir han med på siste cellegift og alle de kjipe dagene som kommer etterpå. Det gjør så utrolig mye. Det er akkurat som om hele denne siste perioden plutselig ble 10 ganger enklere å takle. Jeg sitter her med et eneste stort smil om munnen og skriver. Alle bør føle at sin kjæreste er den beste i verden, men min er faktisk det;)

En av grunnene til at han ikke klarte å holde seg var nok at jeg fikk litt dårlige nyheter i dag. Jeg sjekket hjertet mitt på Rikshospitalet og resultatene var ikke så gode. Hjertemuskelen min er visst blitt svekket av cellegiften og det er ikke akkurat heldig. Det er enda uvisst om det er på kort eller lang sikt. Jeg fikk egentlig ikke vite så mye, annet enn at jeg skal få vite mer i morgen før cellegift. Jeg er jo alt for nysgjerrig og går rett inn på nettet skaffer meg informasjon, dersom jeg lurer på noe. Der står det om mindre hyggelige ting som kan følge en slik tilstand. Jaja, ingen vits i å ta sorgene på forskudd. Kanskje går det over når kroppen kommer seg igjen! Hvis ikke får vi ta det som det kommer. Men det begynner å gå opp for meg at kreft er en sykdom for livet. Selv om man blir kvitt selve kreften, så følger det så mye annet dritt med den at man kan ikke komme komplett helskinnet igjennom.

3 kommentarer:

Anonym sa...

hei og takk for sist! det var super koselig!=)
Jeg tenker på deg min venn!! Håper de neste kjipe dagene går fortere enn noen gang - og vips, så er Erlend der!!=)
Det er godt å kunne følge deg her inne på bloggen din! Du e go!
Glad i deg!
God klem fra Mariell

Anonym sa...

Hei!
Jeg følger med deg, og ønsker for deg at de kjipe dagene blir gode og positive tross faenskapen, nå som det er de siste posene med gift som skal skylle gjennom kroppen din!

Jenta mi (på 16 år) er akkurat ferdig med sin første høydose-syklus, og har fått merke at dette ikke er noe "barneski-renn". Hun orker ikke lese blogger, men jeg har lest din - og jeg har fortalt henne litt om dine opplevelser - helst de som er litt positive :) - og hun har faktisk hatt disse opplevelsene i hodet når det har røynet på. Nå har hun en 13 dagers medisinfri pause før det braker løs igjen den 27. april.

Takk for bloggen din! Og lykke til videre!

Kristin, Trøndelag.

Golf sa...

Mariell: Vi må snart få til en Skype. Jeg ringer deg i nærmeste framtid.

Kristin: Så fint at du/dere har utbytte av bloggen. Jeg ønsker datteren din lykke til videre, det er ikke bare bare det her. Men forhåpentligvis kommer vi begge sterke og friske ut på den andre siden:) Hvis datteren din skulle føle seg ensom og ville ha likt å ha snakket med noen i samme situasjon, må hun ikke nøle med å ta kontakt.

Legg inn en kommentar