tirsdag 18. mai 2010

Back in buisness (på vei iallefall)

Jeg er frisk! Jeg måtte bare si det en gang til fordi det føles så godt. Da jeg fikk vite den fantastiske nyheten på tirsdag fikk jeg en megautladning. Kroppen min var i helspenn den siste tiden før den store dagen og da jeg fikk klarsignalet var det nesten som om hele meg klappet sammen. Jeg vet ikke om jeg kan huske sist jeg var så sliten. Og da mener jeg ikke sånn dumt sliten som jeg var mens jeg gikk på cellegift, men sånn sliten at kroppen krever å sove og sove og sove. Mor, bror og jeg hadde en liten iskremfeiring etter at seieren var i boks, men bortsett fra det lå jeg bare på sofaen fram til jeg dro til Alta på fredag. Og nå er jeg her! Det føles utrolig godt å være tilbake og gjenforeningen med Erlend, Kristine, Magnus og alle de andre vennene mine her oppe ble akkurat så gledelig som jeg hadde håpet og trodd på forhånd. Vi hadde en fantastisk 17. maidag i går med sol fra skyfri himmel og shortstemperatur. Det var veldig spesielt å sitte og titte på de hvite fjelltoppene som fremdeles omkranser byen, mens svetten piplet i panna.

En stor del av meg er i ekstase fordi jeg faktisk er ferdig med hele kreften, mens en liten del fremdeles går og venter på neste cellegift. Jeg kan ikke helt fatte at jeg aldri mer skal ha cellegift. Drømmen min har faktisk gått i oppfyllelse! Selv om jeg har vært igjennom en helt grusom vinter, så er følelsen jeg hovedsakelig sitter igjen med nå takknemlighet. Ja, jeg fikk kreft og det satte meg på prøver jeg aldri kunne ha forestilt meg på forhånd, men allikevel har jeg vært så heldig. Jeg fikk en sykdom jeg kunne bli helt frisk igjen av, kreften svarte kjapt og veldig bra på behandlingen og jeg slapp unna med 6 måneder med cellegift istedet for 8, til tross for at kreften var på stadie 4 av 4 da jeg fikk diagnosen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg føler min krefthistorie er en solskinnshistorie. For dere som har fulgt med på bloggen kan det kanskje virke motsigende at jeg skriver dette når mange av innleggene mine har handlet om bivirkninger, nedstemthet, trøtthet og andre plager jeg har hatt. Og ja, jeg har hatt det tøft, men jeg har fått innsikt i en verden som best kan beskrives med ett ord; skrekkelig. Jeg kunne ha hatt det så ufattelig mye verre. Og det hele kunne ha gått så ufattelig mye verre. At utfallet ble som det ble gjør at jeg sitter igjen med en følelse av å ha vunnet førstepremien i kreftlotteriet. Jeg er bare så hinsides glad!

Samtidig som jeg er glad, så føler jeg meg litt ute på tynn is igjen. I begynnelsen av behandlingsperioden brukte jeg mye tid på å finne ut hvor grensene mine gikk i forhold til hva jeg klarte og ikke klarte. Nå må jeg begynne på nytt igjen. Legen har sagt at det er viktig å være en del aktiv fremover og sakte bygge kroppen opp igjen, men underveis må jeg aldri bli noe særlig sliten. Vanligvis når man trener så bryter man først ned for så å bygge opp igjen, men det gjelder visst ikke nå. Hvis jeg bryter kroppen ned, forblir den nede og jeg kommer til å ligge utslått i flere dager. Gjør jeg dette mange nok ganger kommer jeg til slutt til å gå på en smell og kan bli kronisk utmattet. Kronisk utmattelse er typisk for lymfekreftpasienter. Jeg ble litt nervøs av å høre dette og spurte om jeg bare skulle la være å trene en stund fremover for å være på den sikre siden, men det skulle jeg visst absolutt ikke. Det er viktig å ikke trene for lite heller, for da kan også utmattelsen bli varig. Med denne "lett" håndterlige informasjonen er jeg nå i gang med å teste ut grensene mine på nytt. Heldigvis skal jeg snart på et rehabiliteringsopphold og der får jeg nok kyndig veiledning under arbeidet.

Ellers så husker jeg ikke helt hva legen sa. Han sa mye, for jeg var inne og snakket med ham i over en halvtime, men nå er det som om alt er visket bort. Jeg kommer nok på det etter hvert og kan skrive mer om det i senere innlegg. Det viktigste han sa var jo at jeg er frisk, ferdig, finito og det er det eneste som betyr noe akkurat nå. Jippi!

2 kommentarer:

Keren sa...

så utrolig godt å les at du er blitt fisk :D
nå kan du nyte sommeren og komme deg til hektende igjen :)

Anonym sa...

Kjempefint å være sammen med deg når du var her i Alta. Skulle gjerne hatt mere tid :) Håper det ikke er lenge til vi ses neste gang :)
Klem fra Anette T

Legg inn en kommentar