torsdag 13. mai 2010

Det var en gang. . . og så levde de lykkelige alle sine dager

Det var en gang to søte kusiner. De hang sammen som erteris og var omtrent et eget begrep. Den ene var liten og den andre var stor, til tross for at den lille var noen måneder eldre enn den store. Lille-kusine gikk siste året på lærerutdanningen, mens Store-kusine studerte økonomi. En dag sa Store-kusine til Lille-kusine at hun var lei av den samme tralten dag ut og dag inn og at hun vurderte å flytte til Nord-Norge for å studere russisk, for å få litt avveksling. "Kult", så Lille-kusine da. "Jeg blir med og tar ett år med idrett!".

I august satte de seg i bilen med flyttelasset og kjørte nordover, fulle av forventning til året som lå foran dem. Første kvelden i fadderuka var det grillfest slik at alle studentene skulle bli kjent med hverandre. De to kusinene traff en masse hyggelige folk. Det var to karer der som var spesielt hyggelige. Han ene var veldig høy og han andre var medium høy og de passet perfekt til Store- og Lille-kusine. Nesten hele kvelden satt de to jentene på hver sin side av et bord og snakket med hver sin kar. Dagen etterpå fniste og lo de bare de tenkte på de to flotte mennene de hadde møtt. Kom de til å møte dem kvelden etter også? De brukte ekstra lang tid foran speilet da de skulle treffe alle de nye folkene igjen, bare i tilfelle, og jammen tror du ikke de to guttene dukket opp. I tiden som fulgte ble det veldig mye fnising og pynting og flørting og spenning, og etter bare noen få uker hadde de to kusinene plutselig fått seg hver sin kjæreste.

De hadde det fint i nord, de to kusinene, men lykken skulle ikke vare lenge. Kun etter et par måneder følte Store-kusine at noe var galt og tok en tur til doktoren. Han sa at her var det ting som måtte utredes og Store-kusine dro sørover for å ordne opp i det. "Vi sees sikkert i neste uke", sa hun til Lille-kusine da hun dro. Det gjorde de ikke. Store-kusine hadde nemlig fått kreft og måtte bli sørpå i mange måneder for å bli behandlet for den lumske sykdommen. Da ble Lille-kusine veldig lei seg. Heldigvis hadde hun kjæresten sin til å trøste henne og muntre henne opp. Han er veldig flink til det.

Store-kusine ble også veldig lei seg da hun fant ut at hun var syk. En dag hun var på vei inn til sykehuset begynte hun å gråte. Moren hennes spurte hva som var galt og hun svarte at hun var så redd for å miste kjæresten sin. Hun kunne ikke forstå hvordan en gutt hun hadde kjent i 2-3 måneder kom til å ville gå igjennom noe så vanskelig og alvorlig, som det hun nå stod ovenfor, sammen med henne. Moren lurte på om hun hadde spurt kjæresten sin om hva han tenkte om saken. Det hadde hun ikke. Samme kveld tok hun mot til seg og stilte spørsmålet. Han ble nesten litt sint da hun gjorde det. "Hvordan kan du være i tvil om det?", svarte han. "Selvfølgelig skal vi gå igjennom dette sammen. Dette klarer vi!". Da begynte Store-kusine å gråte igjen, men denne gangen av glede. Lille-kusine ble nesten like glad som Store-kusine da hun fikk høre dette.

I januar fikk Store-kusine vite at kreften hadde begynt å trekke seg kraftig tilbake, og for å feire dro hun på besøk til kjæresten og Lille-kusine i Alta. Gleden over gjenforeningen var stor fra alle sin side og de fant på mye hyggelig sammen. Det hyggeligste var allikevel da to kusinene stod foran speilet og snakket om kjærestene sine mens de hørte på musikk og sminket seg, akkurat slik de gjorde før Store-kusine måtte dra sin vei. Det var en fin gjenforening.

Da Store-kusine kom hjem igjen ble kontrasten mellom fartinga i Alta og det monotone sofalivet veldig stor. Det gikk opp for henne hvor syk hun egentlig var. Kjæresten hennes kom stadig på besøk, men når han ikke var der, var Store-kusine mye lei seg. Da ringte hun noen ganger til Lille-kusine og fikk utblåsning for litt av hvert. Lille-kusine hadde alltid tid til å høre på.

Nå er Store-kusine frisk igjen. Lille-kusine ble så glad da hun hørte det at hun kastet seg rundt halsen på kjæresten til Store-kusine i ren glede. I dag satte Store-kusine på musikk som de to jentene pleide å høre på sammen i Alta. Da gikk det opp for henne at hun hadde klart det! Hun hadde vunnet over kreften og nå drar hun nordover igjen i morgen for å avslutte året sammen med de andre. Hun gleder seg til å enda en gang sminke seg og høre på musikk sammen med Lille-kusine, mens de drømmer og planlegger hvordan livet med kjærestene deres blir fremover. Men hun gleder seg aller mest til å bare være sammen med de nærmeste igjen. Avstandsforhold er nemlig vanskelige greier, både når det gjelder venner og kjærester.

De to kusinene blir dessverre snart adskilt igjen. Mens Store-kusine og kjæresten skal bo i Oslo, så blir Lille-kusine igjen i Alta sammen med kjæresten sin. Selv om det er trist at de ikke skal bo i samme by så er de begge enige i at det går greit så lenge det er for kjærlighetens skyld. Det er noe helt annet å være adskilt fra hverandre når man har valgt det selv, enn når man blir tvunget til det.

Sees snart igjen, kjære Kristine:) Kan nesten ikke vente.

3 kommentarer:

Galina sa...

Anniken er forelska!!! Ædda bedda!!!

AK sa...

så fin historie :)
Så glad for at du e blitt frisk, og igjen så heldig du e så har så bra kjæreste, hold på han ;)
klemmer

Anonym sa...

Flott fortalt, og kan bekrefte at gjenforeningen ble meget vellykket! Du og jeg sammen har en tendens til å bli en suksess samme hva vi bedriver tiden med :)

Sees snart igjen! Og velkommen på Altabesøk også til neste år :)

Klem fra Lille-kusine

Legg inn en kommentar