torsdag 27. mai 2010

Et skritt til på veien

Relativt tidlig tirsdag morgen, med søvnen fremdeles godt plantet i øynene, skulle jeg bare sjekke klokka på mobilen. To ubesvarte anrop. Jeg la merke til at det var et Oslonummer, og i Oslo er det kun en instans som pleier å slå på tråden, nemlig sykehuset. Jeg rensket stemmen og ringte opp igjen. "Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet" var responsen i andre enden. Hæ?, tenkte jeg. Jeg skulle jo på Radiumhospitalet senere på dagen og operere ut VAP'en, ikke Rikshospitalet. "Ja, hei, det er Anniken. Har dere prøvd å få tak i meg?". "JA", utbrøt personen i andre enden. "Hvor er du?". "Jeg ligger hjemme i senga og sover", svarte jeg. "Men du skulle jo vært på ultralydundersøkelse av hjertet nå!". "Det har ikke jeg fått noe beskjed om", sa jeg og kjente hvordan den korte, planlagte hjemkomsten min til Sørlandet plutselig hang i en faretruende tynn tråd. Som forventet var neste setning fra andre enden av telefonen: "Ok, da får vi se om vi har noe ledig i slutten av uka". "Nei", utbrøt jeg. "Jeg kan kaste meg rundt og komme med en gang. Har dere ikke tid til å ta meg innimellom alle de andre? Dere har gjort det før. Jeg kan vente så lenge som nødvendig, bare jeg er på Radiumhospitalet innen halv ett, for da skal jeg operere". "Ok, vi prøver, kom så fort du kan". Jeg hoppet ut av sengen, kastet meg i en taxi og durte avgårde til Riksen. Vel framme ble det riktignok en del ventetid og klokka nærmet seg absolutt siste tidspunkt for avgang: 12.15. Etter å ha tatt en EKG og snakket med hjertelege, kom radiologen kl 11.45 og sa at nå var de klare for meg. Jeg hadde vært igjennom ultralydundersøkelse av hjertet to ganger tidligere og begge gangene brukte de ca 45 minutter. Jeg forklarte henne situasjonen og ba henne om å forte seg så godt hun kunne. Klokken 12.20 løp jeg ut av den medisinske poliklinikken på Riksen, kastet meg i en taxi, ringte Radium og sa jeg var på vei, løp til røngtenskranken da jeg kom frem, fikk beskjed om at jeg skulle på lab 8, hastet avgårde dit og ble møtt av et helt team som stod og ventet på meg, omtrent med skalpellene klare i hånden. Puh!

Mamma hadde tidligere spurt meg om jeg gruet meg til å operere ut VAP'en, i og med at det ikke var spesielt behagelig å sette den inn. Jeg hadde fortalt henne at jeg skulle ta noen minutter på forhånd og forberede meg mentalt, men at jeg ellers ikke gadd å tenke noe særlig på det. Grunnen til at jeg ville forberede meg litt, er at hvis jeg tenker at nå skal jeg igjennom noe ille greier, så blir det ofte ikke så galt som jeg hadde trodd på forhånd. Men hvis jeg tenker at dette er null stress, blir jeg ofte ubehagelig overrasket. Anpusten og lettere stresset la jeg meg ned på operasjonsbordet. Jeg begynte prosessen med å forberede meg på at nå skulle jeg mest sannsynlig igjennom noe vondt, men gav fort opp. Etter så lang tid i gamet, føler jeg meg nesten immun mot, ja, det meste som har med sykehus å gjøre egentlig. Det var en nybegynner som skulle utføre operasjonen, under kyndig veiledning heldigvis. Operasjonen skulle foregå under lokalbedøvelse, så det eneste som kom til å gjøre vondt, var bedøvelsessprøyta. Det var ganske lenge siden jeg hadde tatt sånne store sprøyter, men jeg husket at det gjorde ikke så godt, så jeg tenkte "ok, nå kommer det", og kløyp alt jeg kunne i fingeren min. Hun kjørte sprøyta inn og begynte å stikke litt rundt i forskjellige retninger under huden, før å få bedøvd hele området det gjaldt. Det gikk egentlig ganske greit, men plutselig traff hun et eller annet som gjorde at jeg formelig lettet fra operasjonebenken. Alle musklene mine, spesielt fra livet og ned, trakk seg sammen i et enormt, ukontrollert rykk. "Hei hei", sa veilederen til nybegynneren. "Nå må du roe litt ned". Etter dette så jeg på monitoren at hjertet mitt slo litt fortere. Resten av operasjonen gikk heldigvis fint.

Jeg har sett på uendelig med sykehusserier mens jeg har vært syk. Noen oppdiktede, men også noen fra virkeligheten. Der følger man livet på akutten ved diverse sykehus rundt om i USA. Det er til tider ganske tøffe scener, for vi følger pasientene fra de ankommer i sykebilen til de ligger på operasjonssalen med sprettet buk og innvoller over det hele. Jeg ELSKER disse seriene og syns det er fantastisk interessant hvordan legene kan fikse ting som er over de flestes fatteevne. Jeg ble tvunget til å ligge med hodet litt mot venstre, mens boksen lå over det høyre brystet mitt, men allikevel fikk jeg sneket til meg noen sneek-a-peeks innimellom. Jeg syns det var utrolig facinerende å se hvordan de stod og kuttet i meg, samtidig som jeg hørte på instruksene fra veilederen til nybegynneren. Dere syns sikkert det høres veldig makabert ut, men som sagt, jeg føler meg herdet mot det meste som har med sykehus å gjøre, og syntes det var interessant å følge med og lære litt. Dessuten kjente jeg igjen en del av ordene fra TV-seriene, haha. "Vi trenger en sutur til her". "Suture please!", tenkte jeg med en gang og så for meg Dr. Bailey kommandere Meredith, Christina og Karev og de andre på operasjonssalen ved Seattle Grace Hospital.

15 sting og en ny erfaring rikere ble jeg sendt ut fra Radiumhospitalet for siste gang på lenge. Nå skal jeg ikke tilbake før kontroll 10. august. Når det gjelder hjertet fikk jeg i farten vite at det ikke var noen endring siden sist. Jeg har forresten hatt en liten lungebetennelse i det siste. Heldigvis har jeg ikke merket noe til den. Regner med jeg får vite mer om både den og hjertet på kontrollen.



Her ser dere VAP'en. Den har ligget rett under huden med ledningen koblet til en av hovedblodårene mine i halsen. Nåla koblet til cellegiften ble stukket gjennom huden og inn i den mørke membranen i boksen. Da fikk giften sikker adgang til blodet mitt. Årene mine ble så tynne og skjøre etterhvert, at det ville ha vært for vanskelig og risikabelt å ha stukket f.eks. i armen hver gang jeg skulle få kur. Det ene stoffet er nemlig livsfarlig hvis det kommer utenfor årene, derfor koblet de ledningen inn i en stor og "sikker" blodåre.

2 kommentarer:

Anonym sa...

.....og da har jeg lært noe i dag også..
God tur til rehab din...og vi ser vel ikke deg på festen neste helg.
mvh
onkel Hj.

Golf sa...

Vi får se an hvordan det blir med festen. Takk for hyggelig grillaften i kveld:)

Legg inn en kommentar