tirsdag 25. mai 2010

Om bloggen og veien videre

Jeg begynte å skrive denne bloggen av litt forskjellige grunner. En veldig stor grunn var at jeg måtte finne en lur måte å kunne oppdatere alle nære og kjente på. Jeg holdt på å drukne i meldinger og telefoner den første tiden (jeg setter for all del pris på omtanken, det var bare ganske tidkrevende å svare alle). En annen grunn var at jeg personlig føler at det å sette ord på ting hjelper deg gjennom hva enn man måtte ha og stri med. Dermed ble bloggen en form for selvterapi. En tredje betydelig grunn var at jeg selv leste en hel haug med kreftblogger da jeg ble syk og det meste jeg leste gjorde meg vettskremt. I utgangspunktet følte jeg meg motivert og kampklar, men jeg mistet mye av motet da jeg leste andres historier. Jeg fikk inntrykk av at nå skulle jeg stirre døden i hvitøyet og at det ville medføre en tilværelse preget at total fortvilelse. Jeg syns generelt at nesten alle bloggene kun handlet om hvor grusomt livet med kreft var og det bekymret meg kraftig. Så kom jeg over Siri Bakkens blogg. Hun hadde også Hodgkins lymfom, men angrep hele kreften med en god dose humor og selvironi. Jeg ble enormt glad da jeg leste bloggen hennes og følte en stor lettelse over at her var det faktisk et menneske som ikke holdt på å gå under til tross for at hun hadde fått kreft. Etter å ha lest hele historien hennes bestemte jeg meg for at nå skulle det iallefall finnes to blogger ute på nettet som andre kreftsyke forhåpentligvis kunne få litt inspirasjon fra. Jeg innrømmer glatt at det var lettere sagt enn gjort. Kreft skal ikke undervurderes, slik jeg kanskje gjorde i begynnelsen. Dere har jo alle sett at reisen min har vært en berg- og dalbane av dimensjoner. Jeg hadde dessuten en periode midt i behandlingen som var fryktelig tung og på slutten var jeg livredd for at jeg måtte ha flere kurer. Til tross for dette håper jeg at jeg har klart å formidle en viss positivitet oppi det hele. Jeg har iallefall jobbet hardt for det, selv om det kanskje ikke alltid har skint igjennom.

For mange kan det nok virke rart at jeg har klart å skrive mens jeg har vært syk. Stikkordet har vært tid. Først har jeg "tømt meg". Jeg har skrevet alt jeg har hatt på hjertet uten stopp. Etter dette har jeg måttet hvile en time eller noe. Så har jeg kunnet gå tilbake og begynt på finpussinga; laget et avsnitt der, byttet om på et par ord der, kuttet en setning der. Mengden skrivefeil etter "tømminga" har vært enorm og jeg har merket at hjernen ikke har fungert helt som den skal. Jeg har også gjort merkelige feil som jeg aldri gjorde tidligere, som å skrive et helt annet ord enn det jeg mener. Jeg kommer ikke på noe eksempel nå, men jeg husker en gang jeg skulle si til Erlend at jeg skulle henge opp klær, men så kom det "jeg skal henge opp penger" ut av munnen min. Etter en gjennomgang med finpussing har jeg måttet hvile en times tid igjen, før siste gjennomlesing og publisering. På siste gjennomlesing har jeg som regel rettet feil jeg ikke fikk øye på i første finpussingsrunde. Til slutt har jeg vært så sliten og tung i hodet at jeg bare har publisert, til tross for at det fremdeles har fantes ting man kunne ha fikset på. Perfeksjonist som jeg er, irriterer jeg meg grønn over feilene i gamle innlegg, men samtidig tenker jeg at jeg var tross alt syk da jeg skrev det. Da må det være lov å være litt slurvete (og jeg regner ikke med at dere bryr dere så veldig om mine skrivefeil, så det ville blitt mye ekstraarbeid til ingen nytte hvis jeg skulle ha korrigert i det uendelige).

Jeg skrev i innledningen til bloggen at jeg håpte dere ville være med meg på veien tilbake til det livet jeg kjenner. Jeg er langt ifra å være tilbake i ordets fulle mening, men jeg er iallefall ute av kreftverden og har funnet tilbake til stien som leder til det nye gamle livet mitt. For livet blir aldri helt som før. Jeg skrev i innlegget om Store-kusine og Lille-kusine at nå skal vi leve lykkelige alle våre dager, men er det noe jeg har skjønt så er det at mest sannsynlig kommer ikke det til å skje. Jeg tror at jeg for alltid kommer til å preges av at jeg nå har førstehåndskunnskap om at tilværelsen iløpet av et sekund kan snus fullstendig på hodet. Jeg tenker ikke at nå har jeg fått min bør og dermed kan puste ut og leve sorgfritt resten av livet. Nå føler jeg meg heller smertefull klar over at livet har litt av hvert å by på. På en annen side kan det være en god ting. Jeg skal definitivt bli flinkere til å leve i nuet og ikke henge meg opp i ting som faktisk ikke betyr noe. Jeg er fullstendig klar over at det er megaklisjè, men det er ikke mindre sant av den grunn. Jeg føler også at jeg har et heftig sammenligningsgrunnlag for kjipe ting som måtte dukke opp i fremtiden. Nå kan jeg "trøste" meg selv med at "jaja, det er uansett ikke så ille som da jeg hadde kreft", og så kanskje jeg klarer å ta meg litt sammen. Men hvem vet, kanskje har jeg enda tøffere ting i vente. Da får jeg iallefall nyte livet fram til de eventuelt måtte dukke opp. Gjett om jeg nyter livet akkurat nå! Jeg våkner opp hver morgen med et stort smil om munnen fordi jeg vet jeg ikke trenger å ta mer cellegift. Den følelsen er den beste jeg har opplevd i hele mitt liv.

Jeg vet ikke helt hvor veien videre i forhold til bloggen går. Jeg merker at jeg ikke har så veldig stort behov for å skrive om kreft for tiden. Jeg har bare lyst til å være ute og nyte livet. Jeg tror jeg kommer til å oppdatere bloggen mer sporadisk fremover. Veien foran meg er lang før jeg kan kalle meg 100 % friske Anniken, så det kommer egentlig til å være en del å skrive om, men jeg tror ikke jeg kommer til å etterstrebe oppdateringer en gang i uka, slik det har vært til nå.  Jeg kommer heller til å skrive når jeg føler for det. Når 100 %  friske Anniken er tilbake legges bloggen ned tenker jeg. Det er tross alt hovedsaklig en kreftblogg og ikke en blogg om mitt privatliv (selv om deler av det har blitt eksponert, både frivillig og mer ufrivillig). Jeg takker for følget så langt og forhåpentligvis kommer det bare til å stå hyggelige ting her fremover. Veien videre håper jeg blir en eneste stor opptur. I morgen, for eksempel, skal jeg operere ut VAP'en. Det gleder jeg meg til for da kommer jeg meg enda et skritt videre på stien. Etterpå drar jeg hjem til Sørlandet. Jeg har ikke vært hjemme siden jeg fikk friskmeldingen og gleder meg VELDIG til å treffe familien igjen.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Kære Anniken
Det har været rigtigt dejligt at kunne følge med i hvordan du gik og havde det under forløbet.
Det har mindsket mine bekymringer at vide hvordan det går og hvad der sker i dit liv og med din behandling. Tit er fantasien mere kreativ end virkeligheden og som du selv skriver, så hører man så meget dårligt fra alle mulige andre.
Hvis det har kunnet hjælpe dig er det bare endnu bedre.
Tusind tak for alle dine updates selv om de har tappet mange kræfter.
Jeg glæder mig til at du holder helt op med at skrive på bloggen :-)
Kæmpe klem Maria

Siri sa...

Hei Anniken!
Så hyggelig det var å lese at bloggen min hjalp deg litt midt oppi all elendigheta. Jeg også lette etter noen andre på nettet som opplevde det samme som meg, men som du opplevde jeg bare å bli skremt og deprimert av all den utrivelige informasjonen. Så for å ta tyren ved hornene, så begynte jeg også med egen blogg for å gi familie og venner den informasjonen de etterspurte, samtidig så slapp jeg 25 sms'er, 18 telefoner og 31 e-poster hver eneste dag som måtte besvares. For det var slitsomt!!

Forresten, Gratulerer med friskmeldingen!!! Det er så deilig når det endelig er over! Nyt dagene og sørg for å få masse Anniken-tid framover. For det tar litt tid å gå fra å være kreft-Anniken og cellegift-Anniken til å bli bare Anniken igjen, det vet jeg alt om (selv om jeg sakte men sikkert begynner å bli bare Siri igjen...). Og hvis du har muligheten, så kom deg på et eller annet rehabiliteringsopplegg. Jeg var på Kysthospitalet i Stavern og det var så godt å få litt hjelp til opptrening og ikke minst å møte likesinnede :)

Masse lykke til videre!
Klem fra Siri

Golf sa...

Maria: Jeg gleder meg også til jeg er ferdig med å skrive på bloggen, men jeg tror faktisk det kan bli litt vemodig også. Det har blitt en vane med disse innleggene og det vil bli litt rart å avslutte skrivingen. Men hovedsaklig vil det jo bare være fantastisk, for da betyr det at jeg er meg selv igjen.

Siri: Hehe, det var faktisk du som gav meg ideen om å dra på rehabilitering. Jeg så du hadde skrevet at du skulle til Kysthospitalet og da begynte jeg å gjøre litt research på egenhånd, og fant ut at Landaasen ville passe for meg.

Gratulerer med ny milepæl- hårføning høres fantastisk ut. Selv oppdaget jeg for et par dager siden at øyebrynene mine så vidt har begynt å gro igjen, men håret lar vente på seg. Jaja, er vel bare å smøre seg med tålmodighet, som vanlig;)

Legg inn en kommentar