fredag 30. juli 2010

Sommer!!!

Nå er det en stund siden jeg har skrevet, men jeg har heller ikke stresset med å få det gjort. Det er jo tross alt sommerferie! Som ventet (og fryktet) har denne sommeren bare flydd avgårde og nå er den snart over. Det er utrolig uvant at dagene går så fort. I hele vinter sneglet de seg avgårde og ville aldri bli ferdig. Nå forsvinner hele uker i et knips av gangen.

Jeg har hatt en herlig sommer så langt. Først var det rehab, så var jeg i Trondheim og hilste på familien til Erlend, etter det var jeg på sørlandet og blant annet feiret bursdagen min med gode venner, så dro jeg til Italia og nå er jeg tilbake på sørlandet igjen. Jeg er så glad for at jeg opplevde å bli 24 år! I så ung alder er det liksom aldri noe annet alternativ enn at man hele tiden skal bli ett år eldre, men i år føltes det ekstra spesielt å kunne feire aldring av kropp og sinn. Innimellom alt dette har Erlend og jeg pakket og kjørt flyttelass. Eller, jeg har administrert mye og halve slekta har hjulpet til. Jeg er nemlig ikke sprek enda. Ja, jeg har kanskje ikke skrevet det her (men de fleste vet det vel allikevel); Erlend og jeg har flyttet sammen i Oslo. Til tross for en smule vemodighet over at sommeren går så fort, kan jeg ikke vente til høsten og til å ha ubegrenset tilgang på min kjære. Jeg gleder meg til vi endelig skal få en litt normal hverdag sammen. Jeg gleder meg til å kunne sette meg ned ved middagsbordet og snakke om skoledagen min og jobbdagen hans. I hele vinter var formen og graden av plager det eneste jeg kunne fortelle fra min dag. Jeg gleder meg til å kunne lage middag til ham også innimellom, istedet for at han alltid må lage til meg. Jeg gleder meg til å kunne ordne ting selv, istedet for å måtte sende ham ut på ærender. Jeg gleder meg i det hele tatt til å gjøre vanlige, "kjedelige" ting! Jeg gleder meg til forholdet vårt blir litt mer balansert, istedet for at jeg må taes hensyn til hele tiden. Jeg gleder meg til å bli litt mer normal igjen. Det er herlig å kjenne at jeg er på vei.

Til tross for en herlig sommer har den vært ganske hektisk. Jeg har prøvd så godt jeg kan å ta det med ro oppi alt som har skjedd, men det er først nå jeg føler at jeg har fått litt tid til å samle meg og komme meg ovenpå. Jeg hadde nok kanskje forventet en raskere bedring enn den jeg opplever, men samtidig skal jeg ikke klage. Så lenge det går framover har jeg lite å frykte. Som jeg har nevnt før er det først når bedringen stagnerer eller går tilbake at jeg bør føle meg alarmert. Egentlig kan jeg være med på en god del om dagen, allikevel føler jeg meg som en frustrert drittunge når jeg kjenner at energitanken er faretruende tom og jeg må legge meg nedpå. Jeg føler meg liksom så ferdig med å hvile, samtidig som jeg må gjøre det i sikkert minimum ett år til (hvis alt går etter planen). "Jeg vil, jeg vil, men får ikke til"... Men jeg er frisk! Da er det jo egentlig uhørt å klage over at jeg må hvile litt innimellom. Usj, nå skammer jeg meg litt, kjenner jeg.

Jeg skal på kontoll på Radium i uke 33. Regner med at det går fint. Nå tror ikke jeg at jeg noensinne kommer til å få tilbakefall, men hvis det skulle skje, har jeg hørt at det vises som regel ikke før 5-6 kontroll og utover. Så fram til da tar jeg kontrollene fullstendig med ro. Etterhvert kan det hende at jeg kjenner en liten klump i magen før hver "dommedag", men jeg har bestemt meg for at tilbakefall ikke er noe for meg, så kreften får værsågod holde seg unna.

Jeg hadde forresten et lite sykehusopphold i forbindelse med en nyrebekkenbetennelse i begynnelsen av uka. Det førte til et lite krakk i formen, men satser på å komme tilbake der jeg var iløpet av neste uke.

Når det gjelder bloggen, har jeg bestemt meg for å fortsette å oppdatere iallefall i ett år til. Det er fordi jeg har trålt nettet etter kreftblogger som sier noe om livet etter kreft, men fant ikke så mange gode syns jeg. Det blir alt for mye fokus på beising av veranda og lite fokus på form og fremgang (eventuelt tilbakegang). Jeg skal dermed prøve å oppdatere månedlig, fortrinnsvis i månedsskiftene, og forsøke å holde hovedfokuset på kreftrelaterte ting, slik jeg har gjort fram til nå egentlig.

Helt til slutt vil jeg gjerne få lov til å si TAKK. Takk til alle som åpnet hjemmene sine for meg mens jeg var i Oslo i vinter. Takk til alle som har hjulpet meg med praktiske ting som jeg ikke har vært i stand til å utføre selv. Takk til alle som har sendt meg meldinger, kommentarer, mailer og hilsener, de har varmet og oppmuntret utrolig mye. Takk til alle som har vært tålmodige med meg. Takk til alle som har bedt for meg. Takk til alle som holdt meg med selskap på sykehuset. Takk til alle som i det hele tatt har brydd som om meg. Og takk for alt jeg har glemt å takke for. Jeg har nesten ikke ord for hvor enormt mye jeg setter pris på alt dere har gjort for meg. Denne opplevelsen har virkelig fått meg til å innse hvor viktig gode venner og familie er. Dere er noen flotte, omsorgsfulle mennesker:)

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei, Anniken! Jeg blir skikkelig rørt over hvordan du skriver i bloggen din!!Gratulerer med flytting, gratulerer med livet ditt! Jeg ønsker deg alt godt framover, og synes jeg er heldig som har blitt litt kjent med deg!Hilsen Lillian i Valdres

Silje sa...

Hei Anniken!
Takk for at du fortsetter å skrive på bloggen, slik at jeg kan følge deg videre, og TUSEN TAKK for møtet i går! Det var veldig fint å møtes og utveksle erfaringer. Du er ei usedvalig tøff og positiv jente, og jeg ser veldig opp til måten du har taklet sykdommen på! LYKKE TIL videre!!! Silje

Legg inn en kommentar