tirsdag 7. september 2010

Oppturer og nedturer i det nye gamle livet mitt

Jeg er en uke på etterskudd i forhold til månedsskiftet, men jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til å skrive tidligere. Beklager det.

Nå har jeg akkurat startet på den tredje uka tilbake på skolebenken. Etter en mildt sagt turbulent start, har jeg endelig funnet en arbeidsrytme som ser ut til å fungere. Veien dit var heller brokete: Første forelesning gikk ganske greit, jeg ble bare litt tung i hodet. Verre var det dagen etter da jeg skulle gjøre matematikk på egenhånd. Etter et par timers kombinasjon av pauser og lesing, endte jeg opp som et slakt på sofaen med en hammer som dælja mot venstre siden av skallen og med øresus som gjallet i ørene. Jeg følte jeg selv jeg hadde tatt det rolig, i og med at jeg tidligere gjerne tok en firetimersøkt med matte uten å se opp i fra boka en eneste gang, men det var ingen tvil om min "spede start" hadde ført til overanstrengelse. Neste dag sto jeg opp med friskt mot og kuttet ned arbeidstiden til 30 minutter av gangen. Det fantes ikke sjangs; jeg fikk en ny runde med skallebank og ble igjen lenket til sofaen resten av dagen (slapp heldigvis øresusen da). Ny dag og nye muligheter: arbeidstiden ble redusert til 15 minutter av gangen. Det funket delvis, men etter fire slike kvarter, begynte hodeverket å melde seg og jeg ble nødt til å avbryte for resten av dagen.

Lettere fortvilet begynte jeg å lure på om jeg hadde tatt meg vann over hodet, men fant ut at det MÅTTE finnes en måte å få dette til å fungere på. Det var ikke snakk om at jeg skulle droppe ut og sitte og glo i veggen frem til neste semester. Man blir jo deprimert av mindre. Jeg har faktisk aldri vært så motivert for skolearbeid i hele mitt liv! Jeg satte meg ned og tenkte grundig igjennom hva som har gjort hverdagen lettere for meg tidligere. Blant flere ting er det nok fysisk aktivitet som har gjort det største utslaget. Har jeg følt meg dårlig, har det bare vært å kle på seg, gå ut og så har jeg alltid kommet tilbake minimum litt lettere til sinns. Istedet for å legge meg ned og kjenne etter om jeg begynner å bli dårlig, bestemte jeg meg derfor for å bevege på meg i lesepausene. Etter 15 minutter med differensiallikninger slo jeg på stereoanlegget på full guffe, mens jeg sang med og danset rundt i leiligheten. Utrolig nok følte jeg meg fremdeles klar i hodet da jeg satte meg ned for nye 15 minutter. Gira gjentok jeg opplegget tilsammen 3 ganger (altså 3x15 min), før jeg ble så psykisk og fysisk sliten at jeg måtte legge meg ned. Men da var jeg ikke utmattet, slik jeg hadde vært de andre dagene. Da var jeg overkommelig sliten (som er sånn sliten at du vet du kommer deg igjen, bare du får ligge vannrett en stund). Nå er jeg inne i en rytme hvor jeg veksler mellom lesing og bevegelse i 3x15 minutter, 2-3 ganger hver ukedag. Det blir ikke nok lesning tilsammen til at jeg klarer å henge helt med i svingene på skolen, men jeg regner med at intervallene kan økes utover semesteret. Det er vel med hodet som med kroppen: det må trenes opp igjen når det ikke har blitt brukt på lenge. Generellt følger jeg seminar/forelesning (a 2 timer) mandag, tirsdag og onsdag, mens jeg leser på egenhånd hjemme i leiligheten torsdag og fredag.

Jeg har søkt om tilrettelagt eksamen hvor jeg kan få opptil en times ekstra tid, som kun skal brukes til pauser. Jeg håper det blir innvilget for jeg kan aldri se for meg hvordan jeg skal klare å nikonsentrere meg 3 timer i strekk på eksamen om 3,5 måneder (det har gått ca 4 mnd siden siste cellegift nå). Jeg håper også at jeg kan få tilgang til en hvilebenk, så jeg slipper å legge meg på gulvet og hvile.

Jeg er glad jeg ikke bor alene for tiden. Skolen krever nesten alt jeg har av energi, så det blir ikke mye overskudd til å være sosial. Jeg syns egentlig det er ganske vanskelig, for jeg skal "liksom" være tilbake til det gamle livet mitt nå, men det nye gamle livet mitt ligner ikke noe som helst på det jeg hadde før. Jeg vil så mye! Jeg vil helst alt på en gang, men må hele tiden hvile, hvile og atter hvile. Orker ikke, kan ikke, makter ikke. Er så lei av de ordene at jeg snart spyr. Hadde det ikke vært for at Erlend og jeg bor sammen, hadde jeg nok vært mye alene nå. Når skoledagen er over, orker jeg bare å legge meg på sofaen for å bli der en laaang stund. Utpå kvelden er jeg istand til å gå tur, og så er det leggetid. Sånn går nu dagan. De dagene jeg ikke arbeider med skolen er det bedre, heldigvis, og jeg prøver å utnytte dem så godt jeg kan. En annen ting som er heldig, er at Erlend kjenner en del folk i byen fra før av. Dessuten er han initiativrik på egenhånd. Det er ikke sånn at han kom hit for å leve sitt liv gjennom mitt. Det hadde isåfall blitt skrekkelig kjedelig for ham, nå som sofaen er min beste venn. Han kommer seg en del ut og det tror jeg er godt for oss begge. Jeg tror ikke det er sunt å gå og trøkke oppå hverandre dag ut og dag inn, uten noen som helst input utenifra. Det ville gjort at han hadde gått på veggen og det ville gitt meg usannsynlig dårlig samvittighet.

Jeg vil gjerne få sagt til alle som har lyst til å finne på noe med meg at jeg blir veldig glad om dere fortsetter å spørre, selv om jeg nesten alltid sier nei. Det vil jo komme et tidspunkt hvor jeg har overskudd til å være mer sosial og da er det veldig kjekt å ha tilgjengelige tilbud å benytte seg av. Jeg syns nemlig ofte at det er vanskelig å ta initiativ til noe selv, selv de dagene jeg ikke har skole og egentlig føler meg ganske oppegående. Håper dere kan være tålmodige med meg:)

Egentlig går det veldig bra med meg, det er bare jeg vil gjøre alt på en gang og blir veldig frustrert når ikke det går. Erlend oppfordret meg til å skrive ned hver gang jeg oppdager at jeg får til noe jeg ikke kunne før, slik at jeg kan gå tilbake i tid og se fremgangen dokumentert svart på hvitt. Jeg har allerede skrevet ned at jeg har funnet fram til en studiemetode som fungerer. Det var på ingen måte gitt at jeg skulle få til det. En annen ting som ikke var selvsagt, var at hodet mitt kom til å fungere i det hele tatt. Mange sliter med dårlig konsentrasjon og dårlig korttidshukommelse etter behandlingen jeg har vært igjennom. Jeg sliter ikke med noen av delene. Takk og lov for det. Så ting ligger til rette for at dette blir en bra høst, jeg må bare ta tiden til hjelp (blæh, hehe).

4 kommentarer:

Anette sa...

Så godt å lese litt om hvordan du har det. Godt tips Erlend kom med, å skrive ned utviklinga. Det er jo lett å glemme hvor en har vært og bare fokusere på det en ikke klarer.

Kjenne til det du sier om at du gjerne vil at folk skal fortsette å be deg med på ting. Det er til stor psykisk hjelp å faktisk vite at folk har lyst til å være med deg. Plutselig en dag har du energi til å bli med, men hadde slett glemt å ta initiativet selv. Slik var det hvertfall med meg da jeg gikk med Emrik.

Tenker på deg og håper at du finner metoder som hjelper deg til å øke konsentrasjonsøktene dine etterhvert! Stå på! Du er supertøff! Klem fra alle fire i Alta

Anonym sa...

Hei

Selv om det norske språket jeg ikke forstår godt, men jeg kunne heldigvis lese artikkelene dine. Det var spennende. (Selvfølgelig med hjelp av Google oversettelse. Så jeg må si: Lenge leve Google!)
-------------------------
Jeg håper at du kunne fortsette til å skrive om dine egne livserfaringer.Jeg tror lesing og skriving, gir trøst til mennesker.
Livet er vakkert med gode og dårlige erfaringer.Hvis himmelen er bare moro og glede, så himmelen er meningsløst.
-Dale Carnegie, den anerkjente amerikanske forfatteren og psykolog, sier: (hver dag for informert og klok mann, starter et nytt liv.) En Iranske dikter sier også, (øynene må vaskes, må sees annerledes.)
Livet er fint med kjærlighet. Jeg ønsker dere å ha et lykkelig liv sammen.

Aria Ahmadi

Silje sa...

Hei Anniken!
Interessant å lese om det "nye" livet ditt i Oslo! Skjønner godt at det er en utfordring å finne tilbake til "seg selv", men du virker til å være tålmodig og reflektert over situasjonen! Jeg heier på deg=)=)=) Lykke til videre! Silje

Anniken sa...

Tusen takk for fine kommentarer:) Kan informere om at ting går litt bedre nå. Mer om det kommer i neste innlegg. Før den tid skal jeg en tur til Trondheim og ikke minst feire 1-årsdag med min kjære. Jeg syns det er ganske stort! Det var på ingen måte gitt at vi skulle klare det.

Igjen takk for kommentarer. Setter veldig stor pris på dem:)

Legg inn en kommentar