lørdag 9. oktober 2010

Hello happiness

Store endringer har skjedd den siste måneden. Ikke store i den forstand at jeg har hoppet over flere trinn på energistigen (selv om jeg har klatret litt), men en dypt savnet side ved meg selv har så vidt begynt å vise seg igjen. Nå er det oktober og snart er det ett år siden hele min verden ble snudd på hodet. Det er enda lengre siden Sprudle-Anniken forsvant. Jeg vet ikke helt når hun trakk seg tilbake, men mest sannsynlig var det iløpet av våren 2009. Hun er den delen av meg som bobler av livsglede, tuller, tøyser og fjaser og virkelig lever livet, ikke bare eksisterer. For det er det jeg føler jeg har gjort i ca halvannet år. Jeg så det nok ikke selv da, men i ettertid er det opplagt. Våren 2009 var jeg omtrent ikke sosial overhodet- jeg orket ikke. Sommeren syns jeg Roskildefestivalen var beintung å komme seg igjennom, i motsetning til det høydepunktet den pleier å være. Farmor har også i ettertid sagt at da jeg var ferdig med sommerjobben og fortalte henne at det var deilig fordi jeg var ganske sliten, så hadde hun i sitt stille sinn tenkt at jeg så unormalt sliten ut, nærmest utmattet. Og høsten, da jeg ikke orket å trene lenger engang...

Jeg kan ikke si akkurat når det skjedde, men en dag på vei til skolen gikk det plutselig opp for meg at jeg smilte- uten grunn! Jeg var bare glad. Når var sist gang jeg bare var glad? Selvfølgelig var jeg glad da jeg fikk vite at jeg hadde lymfekreft istedet for andre krefttyper som kan være mye vanskeligere å kurere. Og selvfølgelig var jeg ekstatisk (og utmattet på samme tid) da jeg endelig var frisk, men da var jeg glad for noe. Når var jeg sist bare glad? Jeg vet ærlig talt ikke. Folk har spurt meg så mange ganger om jeg ikke har følt en enorm livsglede de siste månedene som frisk. Svaret er stort sett nei. Livet har vært et ork mesteparten av tiden. Tenk deg at du har ett ønske (dette blir en dårlig sammenligning, men i og med at jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare trettheten som oppstår i forbindelse med eller etter cellegift, får den duge): Du vil legge deg ned og hvile. Før det må du stå opp grytidlig, komme deg på jobb, gjøre ferdig oppgaven du driver med som skulle vært ferdig i går og idet du tror du er ferdig og kan gå, får du slengt en hasteoppgave i fanget som skal være ferdig til i morgen. Etter noen timers overtid kommer du deg endelig fra arbeidsplassen. Da må du trene for det har du ikke fått tid til de siste dagene. Til sist kommer du pesende, flere timer forsinket, til venninnetreffet som var avtalt for lenge siden. Når du da kommer hjem, totalt utmattet og ikke en gang klarer å glede deg over at du endelig kan legge deg fordi du vet at du må opp igjen om alt for få timer, tenker du da "fytti rakkern, så flott det er å leve! Jeg elsker livet mitt!"? Nei, da føler du deg bare uendelig sliten, vil jeg tørre å påstå. Gang denne følelsen med 10 og der har du hverdagen etter cellegift. Det er ikke så mye annet enn beinhardt slit. Jeg er så glad for at jeg har denne bloggen, slik at jeg får formidlet til folk rundt meg at jeg er sliten. Jeg er sliten enda, selv om det er over fem måneder siden siste kur. Ordet "frisk" etter kreftsykdom gjelder ikke i alle ordets forstander. I begynnelsen gjelder det kun den delen som har med kreften å gjøre, så følger resten på, litt etter litt.

Tilbake til gleden. Det falt altså et lite drypp av glede i mitt indre her en dag. Neste dag falt et nytt drypp og så, etter et par dager, enda ett. En dag kommenterte Erlend at jeg smilte så mye for tiden. "Ja", svarte jeg og strålte enda litt til. En annen dag begynte jeg å tulle med ham. Jeg tulla og fjasa og lo så tårene trillet, mens han forvirret forsøkte å le med. Til slutt sa han "hva er det som skjer nå?". "Jeg vet ikke, jeg bare tøyser litt", sa jeg og smilte godt. "Jeg liker det", svarte han før han fortsatte med, "jeg liker deg". "Ja, dette er meg", sa jeg og ble litt ettertenksom. For hvor hadde det egentlig blitt av meg? Eller iallefall denne viktige delen av meg, som for mine nærmeste (det er ofte bare de som får oppdage den mer tøysete siden ved meg) kanskje er en av mine mest hjertelige og underholdende sider. Denne gleden som endelig har meldt sin ankomst, har fått meg til å leve livet på en helt annen måte enn hva jeg har gjort den siste tiden. Jeg gleder meg til å gå på skolen, jeg gleder meg til å lage middag, jeg gleder meg til å reise og oppleve ting, jeg gleder meg til å møte venner, jeg gleder meg til å trene. Lenge har jeg "bare" kjent på en dyp takknemlighet for å ha muligheten til å gjøre disse tingene (det er jo ikke bare bare det heller da), men nå gleder jeg meg faktisk over det.

Jeg ble advart om at mange mennesker går inn i dype depresjoner etter endt kreftsykdom. Tidligere trodde jeg det var forbeholdt dem som slet med alvorlige bivirkninger eller veldig høy sannsynlighet for tilbakefall. Nå skjønner jeg at det å overleve en kreftsykdom er en ganske heftig ting for de fleste, som det tar lang tid å komme seg etter. Tiden etterpå byr på flere utfordringer enn man på forhånd kan forestille seg og det kan ta knekken må hvem som helst. Selv om jeg fremdeles kan gråte meg i søvn fordi jeg føler at jeg ikke makter å leve i alle de rollene dagens samfunn pålegger en (Skole-Anniken, Venninne-Anniken, Familie-Anniken, Kjæreste-Anniken, Ordne-Anniken, Sosiale-Anniken, Housewife-Anniken osv... Noen ganger lengter jeg voldsomt hjem til sørlandet og sofaen hvor jeg kun hadde en rolle: Bli-frisk-Anniken), så er jeg ganske sikker på at jeg skal komme meg mer eller mindre helskinnet igjennom tiden etter kreften, nå som jeg har fått gleden tilbake. Jeg er glad for å leve og jeg tar gladelig imot hvert lille gledesdrypp som sakte bygger seg opp til å bli en hel elv som bruser gjennom kroppen min (wow, nå ble det poetisk her), slik at jeg uten grunn, av og til, rett og slett bare er skikkelig glad.

Jeg er endelig på vei til å bli meg igjen!

6 kommentarer:

Anonym sa...

Så godt å høre at du opplever at dagene smiler til deg, Anniken! Blir litt skremt av å lese at det må fem måneder til før du føler spontan glede. Det er nok lett å undervurdere tiden etter sykdommen... Den blir sikkert en tøff tid for mitt vedkommende også, selv om det virker som en eneste opptur når jeg tenker på det i dag! Er ydmyk i forhold til hvordan du håndterer livet etter kreften. Du formidler på en utrolig god måte hvordan du har det! Vær stolt og glad for hver dag som går =) Klem Silje

Anette sa...

Dette er sterk lesing Anniken. For det er vel flere av oss som har fulgt deg på blogg og litt perifert, som har tidvis glemt tiden etter siste kur. Vi har tenkt på deg som friske-Anniken etter du var kreftfri. Men som du sier, virkeligheten har vært noe annet. Så utrolig gledelig å høre at det nå går oppover. Fikk tårer i øynene av din og erlend sin dialog som du siterte. Så bra at han liker deg som tøysete også:) hehe. lykke til framover til flere små gledesdrypp! klem fra nord

Anonym sa...

Jeg skrev for en tid tilbake i en kommentar at jeg gleder meg til å få tilbake den Anniken som var på det øverste bildet. Noen misforsto nok den kommentaren, og tenkte på håret. Jeg tenkte på jenta med glimt i øyet og full av livslyst, og i den sammenhengen er håret helt underordnet.
Men jeg har innsett at jeg ikke får tilbake den jenta du var før du ble syk. Du blir aldri den samme igjen, for du bærer med deg en livserfaring som gjør noe med deg i møtet med livet og med andre mennesker. Du har fått tilbake både glimtet i øyet og livslysten, men ut av sykdommen og motgangen kommer det ei jente som har lært mye viktig, og det kommer til å prege deg resten av livet. Jeg er stolt av den jenta vi hadde før du ble syk, jeg er stolt over måten du taklet sykdommen din på, og jeg er om mulig ennå mere stolt over den personen du er blitt nå etterpå. Stå på Anniken, vi heier på deg og ber for deg!

Klem fra mamma

Anonym sa...

Takk, kjære Anniken, for at du minner meg på at det faktisk GÅR AN å bli frisk igjen... Jeg VET at man blir frisk etter Hodgkins. Line er frisk fra kreften sin. Hun skal ikke dø av kreft. Men det ble så mye i etterkant - som du skriver selv på en måte; det er så mye som vi ikke forventer! Da siste dråpe Doxorubicin og Vincristin gikk inn i VAPen, gjorde vi highfive og forventet omtrent i samme øyeblikk at livet skulle bare gå oppoverbakke igjen. Men det var DA det gikk utfor. Fysisk. Mentalt. Trist. Vondt. Tung. Dødsliten. Fatigue. Nå; etter 7 mnd, ser vi at det snur. Sakte. Og jeg blir så glad når du forteller at du smiler igjen. Da får jeg krefter til å holde ut som mamma til ei utslitt tenåringsjente i en liten evighet til. For det er jo det som skal til, ikke sant? TUSEN takk for bloggen din!
Kristin.

Anonym sa...

Hei på deg!
Det var god lesning. Ser nok litt at du er lik din mor:) Godt for familie og venner at den glade Anniken er tilbake igjen:) Vi tar det som en selvfølge at er du erklært frisk, er du frisk, men vi må nok tenke at det snur ikke fra en dag til en annen. Det tar tid å omstille seg både å bli syk og det å bli frisk. Lykke til videre og stå på:) Varme hilsner til både deg, Ole Henrik, mamma'n og pappa'n din!
Klem fra Kari i Vingrom

Anniken sa...

Takk for fine kommentarer. Blir alltid glad for det:)

Jeg kommer meg stadig, Kristin, og det er godt å høre at det har begynt å snu seg for dattera di også. Tiden etterpå er en utfordring både for den som har vært syk og de som er nærmest i hverdagen, men så lenge det er framskritt er det håp. Kanskje tar det lang tid mellom hvert skritt, men det at ting går litt bedre er uendelig mye bedre enn at ting går litt verre. Håper dere finner styrke og tålmodighet til å holde ut den til tider lange veien tilbake igjen. Ønsker dere alt godt:)

Legg inn en kommentar