mandag 1. november 2010

1 år siden det hele startet

27.10.09 var starten på en reise som kunne vært tatt rett ut av "Det hendte meg"-spalten i ukebladene. Forskjellen fra de historiene og min, var at det faktisk hendte meg. 27.10.10 dro Erlend og jeg ut og spiste for å feire at jeg fremdeles kan sitte her og fortelle om hva som hendte meg. 1 år er gått og det føles egentlig helt vannvittig at både 26.10.09 og 26.10.10 satt jeg på skolebenken- og innimellom der hadde jeg kreft! For å markere ettårsdagen, slår jeg til med en slags fotorevy av året som har gått. Jeg var egentlig ikke så flink til å ta bilder mens det hele stod på, men jeg har skrapt i sammen noen som dere får "hygge" (eller hva man skal kalle det) dere med.


Kristine og jeg før rebusløpet under fadderuka i Alta. Vi gleder oss til et tilsynelatende fantastisk år sammen og selv om jeg ikke er helt i slag, aner jeg ikke hvor dårlig jeg egentlig er.


Her har det gått opp for meg at noe ikke er helt som det skal være og jeg har blitt innlagt på Hammerfest Sykehus. Jeg hadde aldri vært innlagt på sykehus før og syns det var rart og kanskje litt overdrevet at jeg hadde fått veneflon i hånda. Vi tok bilde for vi syns det var så crazy. Det sier vel litt om hvor lite peiling vi hadde.


Nå har jeg skjønt at jeg feiler noe alvorlig, men er i ekstase over at jeg sover alene på et tomannsrom og har flatskjerm på veggen. Jeg tar skrytebilde og sender til Kristine.


Nå er det ikke så morsomt lengre. Jeg smiler på bildet (fordi Erlend lager rare grimaser), men dette var et av de tøffeste døgnene jeg hadde gjennom hele sykdomsperioden. Jeg har fastet (inkludert drikkestopp) flere dager på rad pga at de hele tiden måtte ta nye biopsier av svulstene mine. Som regel kunne jeg spise på kvelden, men måtte gå hele dagen uten mat og drikke. Når jeg er vant med å spise 5 måltider til dagen, tærer det fryktelig på. Jeg klarer ikke å begripe hvordan folk gjennomfører Ramadan. Jeg blir helt kake bare jeg hopper over ett måltid. Da klokka ble 22.00 og jeg endelig fikk lov til å spise, klarte jeg nesten ikke å snakke fordi jeg var så utmattet. Bildet er tatt på infeksjonsavdelinga ved Sørlandets Sykehus.



Her er isolatet jeg bodde på en liten uke i Kristiansand da de trodde jeg hadde tuberkolose. Det er bra jeg er glad i å lese!



Mamma var innom isolatet hver dag og det ble mange runder med UNO, både da og siden.


Erlend var også på besøk på isolatet og det var ikke så lett å få i seg desserten min med munnbind på.


Her er diagnosen satt og første cellegift forberedes. Jeg har varmeflasker på hendene for å lettere kunne finne en blodåre å sette giften i. Senere fikk jeg operert inn VAP og giften gikk da gjennom den. Det var litt lettere.



Snart ferdig med den ekleste av giftene, Doxorubicin, blæh. Siden dette var første gang, syns jeg ikke det var så ille. Det ble verre etter hvert.



Så gikk håret. Jeg tok en clean cut, istedet for å seigpine meg selv.



Så stygg går det an å være på håret (legg merke til hårfjonene bror har spart på høyre side).


Sjeldent syn. Jeg brukte parykken en gang.


Hehehehehe. Ole Henrik prøver parykken. Hotness!



En alternativ måte å pynte sveisen til jul på. Ble ikke så vellykket så jeg droppet hele parykken og brukte bare lua.

Her er jeg klar for bryllup. Dette var den eneste gangen jeg brukte parykken, men jeg kastet den utpå kvelden og tok på lua, for den strammet sånn.


Skitur med pappa og familien en flott vinterdag. Jeg gikk ikke så langt, men var voldsomt fornøyd med å ha kommet meg ut i det hele tatt.




Jeg kan ikke fatte at dette er meg! Dette er en av de siste rundene med cellegift og som dere ser har den satt sine spor.




Jeg er erklært kreftfri og drar rett opp til Alta for å feire. Jeg er fremdeles svak og hårløs, men med litt sminke, gode venner og en enorm dose glede og takknemlighet over en ny sjanse i livet, kan man få til mye- som å bli med bestevenninna si på studentfest. Som dere ser har vi pyntet oss for anledningen.



Jeg feirer 24 år! Det var en herlig kveld med herlige venner. Jeg fikk til og med besøk helt ifra Oslo.



På tur til Berlin i begynnelsen av oktober. Håret er på vei tilbake og det er livet og kreftene også. Selv om jeg har kommet langt på vei, har jeg en del igjen før jeg er på topp og her tar jeg en hvilepause mellom alle turistattraksjonene.



Jeg avslutter med et bilde jeg er veldig glad i. Som ei venninne sa: "Når ting først skulle gå så gæli, må man jo si at du har fått best mulig utfall: du har blitt kvitt kreften og så har du fått deg gubbe på toppen av det hele!". Jeg sier meg enig og bukker i støvet av takknemlighet. Det hendte altså meg.

 





3 kommentarer:

Anette sa...

For et heftig år! Som du sier så er det som tatt rett ut fra ukebladene. Det slår meg at vi er ganske heldige som ikke kan se inn i framtida når jeg ser det bilde av deg med venflon... ooo venflon er "so 2009" lissom. Det er mye man skulle ønske seg foruten, men jeg tror også alt en opplever er med å forme oss til dem vi er. Du og Erlend har nok fått en heftig start på forholdet og allerede testa det mer enn mange gifte har fått gjort. Blir så ufattelig glad av å se på det siste bilde av dere, det blikket dere gir hverandre der sier mer enn tusen ord. Sett utenfra, med mine øyne - selv om du sikkert ikke sier deg enig, kaller dette ei kjærlighetshistorie;) Glad i dere begge! Klem fra nord!

Anniken sa...

Jeg liker å tro at det var meningen jeg skulle til Alta og treffe Erlend før jeg ble syk. Hva var ellers vitsen med å flytte nordover for 2 mnd? Utfallet av oppholdet ble iallefall bedre enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg:)

Silje sa...

Dette synes jeg var en kjempefin bildeserie! Jeg føler virkelig vi fikk fulgt deg gjennom alle stadiene her. Jeg har selv ikke vært noe flink til å ta bilder disse månedene, og det angrer jeg på. På den andre siden er det tungt å se på bilder fra sykehuset, fordi det gjenopphenter ubehagelige følelser. Håper livet smiler til deg i Oslo fremdeles! Det siste bildet er fantastisk dokumentasjon på det =) Klem Silje

Legg inn en kommentar