fredag 26. november 2010

En ny start (igjen)

Da jeg var på kontroll på tirsdag skjedde det nærmest noe revolusjonerende. Før jeg skulle inn til legen, hadde jeg avtale med en sosionom. Vi snakket om studier og økonomi etter nyttår. Planen har hele tiden vært å avansere til å studere to fag etter jul. Hun spurte meg, nærmest som en bisetning, om jeg følte meg klar for det. "Jada", svarte jeg på autopilot. Det har jo vært planen helt siden før jeg var ferdig med behandlinga til og med. Plutselig begynte jeg å tenke etter; "Er jeg virkelig klar for det?" Mens sosionomen fortsatte samtalen vår begynte jeg å tenke etter hvordan livet egentlig har vært i det siste. Jeg er så og si alltid sliten og må som oftest tvinge meg igjennom hverdagene. Som dere sikkert forstod i forrige innlegg, har jeg vært ganske frustrert. Jeg har følt det som om hverdagene sluker meg, og nå er jeg tom. Da jeg var syk, følte jeg meg av og til som et skall fylt av sykdom. Nå føler jeg meg bare som et skall, uten noe som helst inni. Hele meg er brukt opp på husarbeid, skolearbeid, trening og andre ting som pålegges en når en velger å delta i dagens samfunn. Den siste tiden har jeg av og til tatt meg selv i å tenke: «Åh, tenk da jeg lå på sykehus og det eneste jeg trengte å gjøre var bare å ligge der. Jeg fikk alle måltider servert og hadde folk som passet på at jeg kom meg avgårde til de rette avtalene i tide. Jeg trengte ikke å dusje engang, ihvertfall ikke så ofte.» Jeg skammer meg når jeg innrømmer det, men jeg har altså tatt meg selv i å lengte tilbake til pasienttilværelsen, hvor ingen krevde en pøkk av meg. Jeg kunne bare ligge der og glo i veggen og det var helt ok. Det er rart hvordan kropp og sinn bare husker det de vil huske, for da jeg var innlagt ville jeg hele tiden ut av sykehusene fortest mulig. Men nå sitter jeg altså igjen med et idyllisert minne om hvor avslappende og lite stressende det var å være innlagt. Det at jeg for øyeblikket foretrekker sykehus over min egen hverdag, sier vel egentlig mye om hvordan jeg har hatt det i det siste.

Jeg satt altså der med disse tankene idet jeg registrerte at sosionomen stirret på meg med et spørrende blikk. Jeg sa et forvirret "hæ?", fikk spørsmålet stilt på nytt og svarte etter beste evne. Hun fortsatte å forklare reglene rundt det vi snakket om, men jeg fikk ikke med meg ett eneste ord lengre. Tankekverna kjørte for fullt. Da jeg kom inn til legen var det første spørsmålet jeg fikk; "Hvordan går det med deg?". "Joda, det går", svarte jeg og begynte å fortelle om hverdagen min, uten særlig innblanding av tankene som nettopp hadde dukket opp. Da jeg var ferdig satt legen igjen med et bekymret uttrykk, som igjen gjorde meg bekymret, før han sa: "Du sier at det går, men på hvilken måte? Du ser egentlig ganske lei deg ut". Da brast demningen og jeg buste ut med alle bekymringene mine mens tårene trillet. Da jeg var ferdig, lente han seg tilbake og sa at det nok dessverre ikke var uvanlig å oppleve fatigue i en ganske høy grad etter å ha hatt Hodgkins. Akkurat det var ikke noe nytt for meg, men der og da innså jeg det jeg burde ha sett for lenge siden: Jeg har fatigue! Jeg har vært klar over at jeg har hatt det, det følger jo med sykdom og cellegift og alt det der, men jeg har fatigue i den grad at det ikke bare er et forbigående stadie på straka vegen til å bli frisk. Straka vegen er over for min del. Jeg kjørte litt feil etter cellegiftbehandlinga var ferdig og siden jeg ikke har noen mulighet til å snu, må jeg bare følge omveien og håpe at den ikke er alt for lang. Målet i livet mitt nå er å sørge for at omveien iallefall ikke blir lengre enn nødvendig. Det må også nevnes at jeg fremdeles kan bli ordentlig frisk innen rimelighetens tid hvis jeg bare klarer å disponere tiden fremover fornuftig. Ett år etter siste cellegift skal man ideelt sett ha normalt energinivå, hvis ikke kan man begynne å snakke om hvor mange måneder eller år det tar før man eventuelt kan bli helt frisk. Jeg har fem måneder igjen til det er ett år siden siste cellegift. Selv om jeg fremdeles opplever fremgang, går det mye saktere enn normalen. Jeg håper at ved å ta ordentlig hensyn til kropp og sjel, kan fremgangen eskalere.

Legen og jeg kom dermed fram til at jeg ikke skal ta to fag etter nyttår, men fortsette med ett. Jeg skal ta et fag som er litt enklere enn det jeg tar nå, for det jeg tar nå er ganske krevende. Forhåpentligvis vil jeg da ha muligheten til å kunne bygge meg opp et overskudd iløpet av våren. Da jeg gikk ut fra legen føltes det som om 100 kg var løftet av skuldrene mine. Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg har sett på framtiden denne høsten, har jeg bare sett en mørk sky. Jeg har sett et uvær av ting som må gjøres, skal gjøres, burde gjøres, kunne gjøres, uten at jeg har hatt lyst til å gjennomføre en eneste en av dem. Jeg har bare hatt lyst til å legge meg ned i senga, dra dyna over hodet og bli der i noen uker. Nå ser jeg bare muligheter. Våren føles overkommelig og det har alt og si.

Så er det store spørsmålet: Skulle jeg ha latt være å begynne å studere dette semesteret og heller bare tatt det med ro? Fasiten på det får vi aldri vite. Det eneste jeg vet er at der og da føltes det veldig viktig og riktig å komme tilbake til samfunnet igjen. Det er en liten trøst. Men kanskje hadde jeg kjørt meg for hardt hvis jeg ikke hadde studert også. Da hadde jeg kanskje kjørt på med mange av de tingene jeg har forsaket i høst, som for eksempel et mer aktivt sosialt liv, og dermed allikevel presset kroppen min. Eller, jeg har ikke egentlig så mange episoder hvor jeg virkelig har kjent på at jeg har sprengt grensene mine, men jeg har hele tiden tøyd dem til ytterpunktet. Det har nok hindret fremgangen fra å være så stor som den kunne ha vært. Jeg har rett og slett jobbet for hardt for å bli frisk. Det jeg ser nå er at hele tankegangen min har vært på villspor. Begrepet "skynde seg langsomt" har jo blitt repetert til det kjedsommelige, men det er akkurat som om jeg ikke har forstått meningen med det før nå. Jeg ser at jeg har hatt ekstremt dårlig tid. Jeg har trodd at jeg har jobbet som en helt for å komme meg på beina, mens jeg egentlig har holdt meg selv nede i knestående. Hele tiden har jeg jaget etter livet slik det var før, men livet er ikke til neste år eller året etter det igjen. Det er nå. Og akkurat nå er jeg Anniken med fatigue. Først nå når jeg innser det kan jeg for første gang med tilnærmet ro i sjelen ta hensyn til det og det føles deilig. Det føles litt som en ny start oppi det hele. Igjen. Og denne gangen skal jeg ikke tjuvstarte på noe som helst.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Anniken.
Jeg synes det er interessant å lese hva du skriver.Husk du er bare 24år,du kommer til å nå langt.Det er jo noe som heter, å ta tida til hjelp.Lykke til.Hilsen Anne Karin Agnihotri

Anniken sa...

Takk for det:) Å ta tida til hjelp er mitt nye motto!

Legg inn en kommentar