søndag 14. november 2010

Tenke sjæl og gjøre sjæl

Det går så bra med meg! Jeg går på forelesing og yoga hver mandag, studerer litt hjemme og går på seminar hver tirsdag, studerer litt hjemme og går på forelesning hver onsdag, studerer hjemme og finner gjerne på noe sosialt på torsdag og studerer hjemme, trener og ser gullrekka med Erlend på fredag. I helgen gjør jeg gjerne noe sosialt på lørdag og slapper av på søndag. Jeg kommer meg fort, mener legen. Og ja, jeg føler det går bra med meg. Jeg føler jeg er på god vei tilbake til det nye gamle livet mitt. Men, som jeg har jobbet for å komme hit jeg er nå! Jeg har jobbet så hardt at jeg blir nesten litt sint av å tenke på det! Da jeg skrev forrige innlegg, bestemte jeg meg for at neste innlegg skulle være positivt vinklet, siden helseutviklingen min går i positiv retning. Men i det siste har jeg rett og slett vært ganske sint, så nå kommer det en utblåsning.

Jeg klarer meg bra. Jeg klarer meg bra på studiene fordi jeg har tvunget hjernen min til å begynne å fungerer igjen. Jeg prøvde utallige metoder for å få det til, men tilslutt fant jeg heldigvis en som fungerte. Jeg ofret det lille jeg hadde av sosialt liv over en ganske lang periode, helt til hjernen min fungerte såpass at jeg kunne både studere en time og så være sosial en time på samme dag. Nå klarer jeg å studere effektivt i til sammen 2-3 timer (med innlagte pauser) og i tillegg dra på forelesning uten at hodet smadres. På en god dag klarer jeg kanskje til og med å treffe noen folk på kvelden etter forelesning. Jeg er ganske stolt over det. Det virker kanskje lite å klare å studere studere noen få timer om dagen når det snart er 7 mnd siden siste cellegift, men jeg studerer matematikk dette semesteret og for meg er det mye tyngre for hodet enn å bare lese. En god bok kan jeg lese i timesvis uten å legge den fra meg.

Jeg har blitt mye sprekere. Jeg går som sagt på yoga hver mandag og så har jeg en kombinasjonsøkt av kondis og styrke før helga. I tillegg går jeg så mye jeg orker. Det går nesten aldri en dag uten fysisk aktivitet. Jeg tror det gjør enormt mye for helsa mi. En dårlig dag blir uten unntak bedre etter jeg har beveget litt på meg. Dørstokkmila er av og til nesten uoverkommelig, men når jeg først er i gang går det som regel fint. Jeg er sikker på at det er den fysiske fostringen som gjør at jeg nå ikke lenger trenger å legge meg ned å hvile en vanlig dag, uten spesielle krumspring.

Jeg smiler altså og er glad og har det mye bedre enn bare for et par måneder siden. Det finnes nok et innviklet nett av grunner til det, men en grunn stikker seg tydelig fram: Jeg er mye bedre nå fordi jeg har jobbet beinhardt for å bli det! Dette har uten tvil vært noe av det tyngste jeg noensinne har jobbet for. Dessuten er det forferdelig tungt å holde motet oppe når måneders kjempeinnsats blir belønnet med fremgang i snegletempo. Joda, det går som sagt mye bedre med meg, men noen ganger blir jeg så rasende for at jeg skal være sjeleglad over å kunne gjøre ting andre tar som den største selvfølge. Hver eneste ting jeg skal gjøre, må jeg planlegge omhyggelig for at den skal bli mulig å gjennomføre. "Jippi, i dag klarte jeg å være på skolen OG dra til byen å handle mat etterpå". (Å handle eller bare vandre rundt i byen og titte på ting er noe av det tyngste jeg gjør. Det er faktisk lettere å ta seg en liten joggetur.) Grrr. Noen dager klarer jeg faktisk å føle gleden, mens andre dager er jeg bare lei av alt. Det er da jeg blir mest sint og provosert, for dere aner ikke hvor tungt det er å motivere seg til å gjøre alle de tingene som gjør meg godt de dagene. Dere har sikkert selv opplevd å ville skulke skole eller trening hvis dere ikke har følt dere helt i slag. Jeg gjør det aldri, med mindre det er katastrofe på gang (jeg har skulket yoga en gang fordi jeg følte meg så klein. Senere på kvelden havnet jeg på legevakten for jeg ble så dårlig, uten at de fant ut hva det var). Jeg har nok alltid vært pliktoppfyllende, men jeg har ikke vært så selv disiplinert i den grad jeg er nå, tidligere. Jeg tvinger meg selv til og stadig gjennomføre de tingene som fremmer helsa mi, livredd for hva som kan komme til å skje hvis jeg ikke gjør det.

Jeg leser på nett om kreftoverlevende som får oppfølging både her og der. Som ung student må jeg klare meg så og si helt alene. Det fins grupper for barn og det fins grupper for godt voksne som driver med fysisk aktivitet og gruppesamtaler og you name it. Ungdomsgruppa i Oslo og Akershus har ikke vært fungerende den siste tiden, men nå ser det ut til at ting endelig begynner å skje etter nyttår. Jeg håper det blir et bra opplegg der, for jeg syns det er fryktelig tungt å gjøre denne jobben alene. En turgruppe for unge mennesker eller bare å kunne møtes og snakke om hvordan vi har det innimellom hadde vært veldig fint. Jeg får stadig spørsmål fra friske mennesker om hvordan jeg har det, noe jeg setter veldig pris på, men da svarer jeg bare "joda, det går stadig bedre og jeg orker hele tiden mer og mer", mens jeg smiler. Det er så tiltak å legge ut om mitt indre følelsesliv og tankeregister fra A til Å, dessuten er det jo grenser for hvor interessert folk er. Det er det som er så fint med denne bloggen; her kan de som er interessert lese, mens resten bare kan la være.

Inne på nettsiden til Lymfekreftforeningen kan man lese tre historier om håp. Han ene sier "nyt livet, gi mer f..". En dag sa jeg litt frustrert til Erlend; "Hvorfor klarer ikke jeg og slappe av, lene meg tilbake og nyte livet?" Svaret kom ganske kontant: "Fordi hele din tilværelse handler om beinhard jobbing for å bli frisk, kjære. Når du er det, kan du lene deg tilbake og tilfreds nyte hva du har oppnådd". Han er ikke så dum, han kjæresten min.

Jeg skal på kontroll neste mandag. Jeg innbiller meg selv at jeg ikke tenker noe spesielt over det, men den siste uka har nettsurfinga stadig vært rettet mot kreftforeningen sine hjemmesider, så noe påvirket er jeg nok. Det er egentlig bare dumt å lese på nett om egen sykdom, men jeg klarer ikke helt å la være. I dag fant jeg en mindre oppløftende artikkel hvor forskere ved Radiumhospitalet har funnet ut at overlevende etter Hodgkins lymfom har høyere dødelighet enn resten av befolkningen. Vi har bl.a. lettere for å få nye kreftsykdommer eller hjerte- og karsykdommer (les artikkelen her). Ikke akkurat en vitamininnsprøytning i forhold til motivasjonen min. Jeg får spørre legen min om hvor vanlig det egentlig er. Jeg husker jeg leste en gang at diverse cellegifter "kutter" så så mange år av livet ditt. Da jeg spurte legen om dette, mente han at det ikke var noe hold i det, så lenge man levde et sunt og "normalt" liv. Legen min er blant Norges fremste forskere på lymfekreft, så jeg velger å stole på ham.

Usj, nei jeg er nok bare inne i en periode hvor jeg er litt negativ og utålmodig. Det er snart kreftkontroll og det er snart eksamen, og det er nok med på å gjøre meg litt urolig. Mest sannsynlig går det bra på begge deler. Skriver hvordan kontrollen gikk i neste uke. Nå skal jeg ut og gå meg en tur.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar