tirsdag 28. desember 2010

Julen 2010

Nå er det midt i juleferien og jeg har hatt ei veldig fin jul fram til nå. En konsekvens av all julehyggen er at livvidden har utvidet seg en smule, men det skader ikke siden jeg fremdeles veier like mye nå som da jeg var syk. Til tross for det så ser kroppen min helt annerledes nå. Jeg har fått tilbake formene mine og ser ikke lenger så uthult ut. I sommer så jeg fremdeles ganske syk ut, men nå i jula har jeg fått en drøss med kommentarer i samme dur som "der er du, der er endelig Anniken tilbake, godt å se deg, du ser godt ut". Dessuten har jeg fått en skikkelig manke på hodet. Den er trimmet tre ganger siden den begynte å vokse, men til tross for det sier nesten alle uten unntak "wow, så mye hår du har fått!". Og ja, selv om det fremdeles er kort, er det mye. Frisøren tynner det hver gang jeg er hos henne, så jeg har tydeligvis en god del mer hår enn før. Det syns jeg bare er fint da. Dessuten har jeg kanskje enda litt mer fall enn før, så snart skal det spares til lange lokker igjen. Jeg ser bare ikke frem til den perioden hvor det er hverken kort eller langt, men bare en uformelig frisyre. Hmmm, får vel finne på noe lurt da.

Forrige jul var naturlig nok ganske spesiell i og med at jeg fikk cellegift lille julaften. I år hadde jeg gledet meg til en "normal" jul, men helt vanlig ble den ikke. Det føltes som om eksamen hadde tatt et helt jafs av sjela mi da jeg var ferdig med den. Jeg hadde sett frem til å grave meg ned under teppet på sofaen og bli der noen dager etter endt innsats, men plutselig var det så mye som skulle ordnes og fikses før jeg dro til sørlandet, så måtte jeg faktisk dra til sørlandet og da jeg endelig var der, ventet den ene tilstelningen etter den andre. Det var utrolig godt å komme hjem og jeg storkoste meg da jeg traff igjen venner og familie, men ettersom dagene gikk kjente jeg at jeg gikk mer og mer på akkord med meg selv. En uke etter eksamen fikk jeg min første dag på sofaen og den var som balsam for sjelen. Dagen etter var det lille julaften og da var det juleselskaper bokstavelig talt fra morgen til kveld og da julaften kom, kjente jeg at nå var jeg ordentlig sliten. Til tross for det var jeg fast bestemt på at jeg skulle i kirken sammen med familien. Da jeg gikk i dusjen kjente jeg at jeg var litt svimmel, men tenkte ikke så mye mer over det. Da jeg kom ut og skulle kle på meg følte jeg meg skikkelig tung i kroppen. Jeg visste av erfaring hva som var på ferde, fant fram termometeret, og riktignok hadde jeg feber. Det er utrolig rart, men feberen er faktisk kroppen som sier til meg at jeg må legge meg ned. Det er akkurat som om kropp og sinn har to forskjellige viljer. Før jeg ble syk kunne jeg overkjøre kroppens signaler fullstendig (jeg aner ikke om kroppen gav meg signaler da en gang), mens nå er det akkurat som om kroppen ikke vil gi seg før den får tvunget igjennom viljen sin. Den bare pøser på med den ene fysiske plagen etter den andre helt jeg ikke kan annet enn å høre på den. Vanligvis er det hodepinen som er første signal på at jeg må roe ned, så kommer øresusen og når siste kortet, feberen, blir utspilt, er det bare å kapitulere. Det ble altså ikke noe kirke på meg på julaften. Feberen forsvant dessuten på under en time etter jeg hadde lagt meg på sofaen. Lumske kropp. Jaja, jeg har vel bare godt av å gi den viljen sin.

Da jeg i forrige måned endelig erkjente at jeg har fatigue, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noen grep ved livet mitt. Ett av grepene var å av og til ha dager hvor jeg legger meg med overskudd. Jeg har hele tiden brukt opp 100 % av kreftene mine, nå ville jeg prøve å spare noen av dem og forhåpentligvis bygge opp et lite energilager. Det syns jeg at jeg delvis har fått til i ferien. Jeg har måttet kutte noen selskaper og sammenkomster (jada, kroppen har spilt feberkortet flere ganger iløpet av ferien), men til gjengjeld har jeg innimellom, på grunn av disse dagene med total hvile, vært mer oppegående dagen etter enn jeg kan huske å ha vært på lenge. Tabben er at jeg disse dagene har tatt i litt for hardt og dermed fått en ny runde med feber neste dag. Det ser ut til at jeg sliter med å få kropp og sinn til å enes om en felles strategi her, men jeg lærer hele tiden og finner forhåpentligvis ut av det til slutt. Og før dere i det hele tatt tenker tanken "det er jo bare å ta det mer med ro", så prøv først i dette sekund å bestemme dere for å ligge hele morgendagen på sofaen. Dere får ikke lov til å gjøre noe som helst, alt må vente. Hadde tenkt deg på cafe med en venninne? Glem det. Vaske litt fordi du får gjester dagen etter? No no. Ut på skitur? Nei, går ikke. Lage middag? Det får noen andre gjøre, hvis ikke får du ta deg ei brødskive. Du må ligge der på sofaen hele dagen og være rastløs og tenke på alt du egentlig skulle ha gjort og har lyst til å gjøre. Ikke så lett? Nei, det kan jeg love deg.

Et annet grep jeg bestemte meg for å ta i henhold til fatiguen var å bare ta ett fag til våren istedet for to. Det føltes som en hinsides lettelse å bestemme seg for det. Jeg skal i tillegg delta på et nytt rehabiliteringsopplegg våren som kommer. Jeg skal skrive mer om det i et eget innlegg, men kan nevne kort at jeg skal delta i et forskningsprosjekt hvor de skal finne ut av hvordan de best mulig kan rehabilitere unge vokse etter endt kreftsykdom, da det ikke fins mye kunnskap på det området. Vi som er med i prosjektet får oppfølging over syv måneder og det ser jeg veldig frem til. Jeg har lengtet etter litt klarere retningslinjer å forholde meg til og håper at jeg får mer veiledning nå.

Det er veldig mange som har spurt meg om hva fatigue egentlig er. Jeg trodde jeg hadde skrevet om det, men når jeg går tilbake på bloggen ser jeg at det står bare en setning her og en setning der. Jeg skal skrive et ordentlig innlegg om det også litt senere.

I morgen bærer det østover igjen og torsdag reiser Erlend og jeg to uker til Egypt. Jeg gleder meg vilt! Etter en ganske slitsom Berlintur i høst med det klassiske "turistkjøret", har vi nå bestemt oss for å kun gjøre to ting på denne turen: sole oss og slappe av. Joda, det blir nok noen utflukter innimellom, men da har jeg tid til å hvile et par dager før og et par dager etter, sånn at jeg hele tiden får hentet meg inn. Ååååh, jeg tror det blir herlig. Så nå får vi bare håpe på strålende sol (og at vi ikke blir spist av hai, *skrekk*).

God jul videre og godt nyttår til alle sammen.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Takk for de fine dagene vi var sammen i jula - og det at jeg vant i settlers, ja det kommer jeg til å leve lenge på. Nastia sier, mens jeg skriver, at du ikke bare ser godt ut - men strålende. Pappa

Anonym sa...

Egypt er nydelig! jeg var der i nesten 3 uker! I Dahab! Hvor var dere???

Mette

Anniken sa...

Pappa: Takk for det. Bare vent til neste gang jeg kommer, da skal du få noe å bryne deg på;)

Mette: Vi var i en liten by ca 2 mil utenfor Hurghada. Var et veldig rolig og stille sted, perfekt for å slappe av:)

Legg inn en kommentar