torsdag 27. januar 2011

Nytt år, nye muligheter

2011 er i gang og jeg tror at dette blir mitt år! Jeg har fått en megastart på det nye året og alt ligger til rette for at veien videre kun fortsetter en vei; oppover (ikke oppover som i "motbakke", men som i "opp og frem"). Erlend og jeg har vært i Egypt i to uker og de ukene er den beste investeringen jeg har gjort på lenge. Jeg var som sagt veldig sliten i jula, men jeg lærte i det minste en viktig ting, nemlig å bli flinkere til å si nei. Til tross for så dårlig samvittighet at nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, klarte jeg å si stopp når kroppen min gav beskjed om at den ikke orket mer. Det hadde den godt av og jeg var dermed ikke så utslitt lenger da vi tok fatt på Egypt turen vår. Vi hadde på forhånd avtalt at vi bare skulle slappe av der nede, men jeg merket at jeg fort kom inn i "nå må vi oppleve en hel haug"-modus. Erlend forsøkte å roe meg ned flere ganger og minne meg om avtalen vår, men jeg bare fortsatte å pøse på med forslag til aktiviteter. Jeg tror jeg var litt redd for at han skulle kjede seg hvis vi bare tok det med ro og jeg tror han skjønte at jeg gikk og tenkte på akkurat det, for til slutt tok han en liten alvorsprat med meg og spurte om jeg virkelig ønsket å komme hjem som et slakt fra ferien. Han bedyret at han var fullstendig innstilt på to uker med lange, late dager og til slutt klarte endelig jeg også å ta det med ro. Vi brukte de to ukene stort sett på å sole oss, gå tur, sove, spille spill, bade og spise god mat og effekten har vært enorm! Dagen før vi skulle hjem gikk det opp for oss at jeg ikke hadde lagt hodet mitt på skulderen hans og hvilt en eneste gang, noe jeg vanligvis gjør daglig. Ikke en eneste gang! Eller jo, en gang for hyggens skyld, men det telles ikke. Og nå føler jeg virkelig at den ferien har dyttet meg flere hakk opp på energistigen. Det føles så uendelig godt:) Selv om utviklingen min går sakte, så er det så deilig å få de små bekreftelsene innimellom på at det faktisk går den rette veien. Det er ikke snakk om jeg skal bli helt frisk, det er bare snakk om når det skjer.

Jeg har altså fått en pangstart på året, samtidig som våren og sommeren ligger godt tilrettelagt og venter på meg. Jeg skal som sagt bare ta ett fag dette semesteret og samtidig ta en ny runde med rehabilitering. Den fantastiske konsulenten min hos NAV har ordnet det slik at jeg kan fortsette å motta arbeidsavklaringspenger fram til september 2011. Dermed trenger jeg ikke å bekymre meg for sommerjobb til sommeren. Det har vært et enormt stressmoment tidligere, for hvem vil vel ansette en person som kan jobbe noen få timer om dagen, kanskje 3-4 ganger i uka, for en sesong? Nå kan jeg bare slappe av og samle krefter til høstsemesteret, hvor jeg etter planen endelig skal ta to fag. Og apropos fag, det gikk forresten strålende på matematikkeksamenen jeg hadde i høst! Jeg ble så enormt lettet og glad og stolt og lykkelig over det at jeg kunne ha fortsatt med en hel rekke til med positive adjektiver, uten at de fullt ut kunne ha beskrevet det jeg følte da jeg fikk karakteren. Jeg jobbet så hardt med studiene forrige semester (litt for hardt i forhold til hva jeg egentlig tålte) og det å få lønn for strevet var bare alfa og omega. Nå har jeg bevist for meg selv at jeg fremdeles kan prestere på det nivået jeg kunne tidligere og dermed kan jeg ta det litt mer med ro dette semesteret. Endelig skal jeg la helsa mi få førsteprioritet og ikke skolebøkene (jada, jeg vet det burde ha vært slik i forrige semester også, men da var jeg blind for hvordan det egentlig stod til med meg. Jeg prøver iallefall å lære av feilene mine).

Jeg skal forresten ta et fag i helseøkonomi denne våren. Jeg gleder meg skikkelig for det er det jeg har lyst til å jobbe med i fremtiden. Sånn sett kan man si at sykdommen aldri var så gal at den ikke var godt for noe; jeg har endelig funnet "min vei" i livet. Helseøkonomi er noe som engasjerer meg på en helt annen måte enn andre samfunnsøkonomiske temaer. Jeg kan relatere meg til nesten alt det innebærer, både gjennom at jeg har jobbet i helsesektoren i flere år og at jeg har vært pasient over tid. Selv om jeg har laaang tid igjen før jeg er ferdig utdannet, så skal jeg klare det til slutt. Det er litt kjedelig at alle jeg begynte å studere sammen med skriver masteroppgave nå, mens jeg akkurat har begynt på 4. året, men men. Et steg av gangen er uendelig mye bedre enn å stå helt stille.

Jeg nevnte at jeg skulle på rehabilitering og jeg er faktisk der nå. Jeg ankom Hauglandsenteret, ca 15 mil utenfor Bergen, i går etter middag. Ting er fremdeles veldig nytt, men inntrykkene jeg har fått til nå er at vi skal trene en hel haug, svare på en uendelig mengde spørsmål (siden vi er, som jeg nevnte i forrige innlegg, en del av et forskningsprosjekt) og spise en hel haug med sinnsynt god og sunn mat (vi spiser 5-6 ganger om dagen). Vi er gruppe på 5 personer (kanskje det kommer en til i dag) som skal være forsøkskaniner i forhold til rehabilitering av unge mennesker med en kreftdiagnose. Det er helt utrolig at det i 2011 ikke fins noe eget opplegg for denne gruppen. Jeg tenker at er det noen myndighetene burde prioritere å få raskt tilbake til studier og arbeid, så er det jo oss. Vi kan gi staten inntekter i mange, mange år fremover, fremfor å måtte sitte på rompa og motta penger fra staten fordi vi kanskje ikke greier å komme tilbake til livet på egenhånd. Ny oppdatering kommer litt lengre ut i oppholdet, når jeg vet litt mer om hva som skjer. Inntil videre kan dere lese mer om rehabiliteringen her.

2 kommentarer:

Silje sa...

Det er så artig å lese innlegget ditt, Anniken! At du har fått en slik pangstart på det nye året er mer enn gledelig! Nå ser jeg fram til å følge deg videre, og se hva du kan få ut av oppholdet på Hauglandsenteret. Nytt år, nye muligheter!!! Jeg har troen (for oss begge=)! Stor klem til deg på vestlandet

Anniken sa...

Nytt år og nye muligheter blir mottoet for oss begge ja:) Full rapport fra Hauglandsenteret med lure triks og tips følger etter endt opphold:)

Legg inn en kommentar