søndag 13. februar 2011

Fatigue (langt innlegg)

Jeg har lenge blitt utmattet bare ved tanken på å skulle skrive et innlegg om utmattelse, eller fatigue som det kalles på fagspråket. Åja, tenker du kanskje nå. Fatigue er å føle seg utmattet. Ja, svarer jeg da. Det er det, men det er også så mye mer og på en helt annen måte enn du forestiller deg. Når jeg skal snakke om fatigue, følger det med en uendelig rekke ufullstendige forklaringer, føles det som, fordi det ligner ikke noe Hvermannsen har vært borti før. Det er dermed veldig vanskelig å gjøre forståelig for dem som ikke har opplevd det selv. Men jeg skal gjøre et forsøk, så her kommer min lille infoguide om fatigue, både generellt og om hvordan det virker på meg.

Jeg synes fysioterapauten her på stedet kom med en beskrivelse av fatigue; nemlig at det er en tilstand hvor man er margsliten. Hver minste celle i kroppen helt inn til margen er altså bare fullstendig utmattet. Dette er ikke en tilstand hvor man kan sykemelde seg et par uker for å komme til hektene igjen. Dette sitter så godt forplantet i kroppen at mange aldri kommer seg helt og forblir slitne resten av livet. De fleste slipper heldigvis det, men det tar måneder og år før det går over. Selv går jeg i min 17. måned med fatigue. Det er fordi at ved lymfekreft er ikke fatigue bare en følge av behandling, men også et symptom på selve sykdommen. Jeg vil si at jeg fikk fatigue i den grad at det gikk betydelig ut over livskvaliteten min i oktober 2009. Da tok jeg meg selv i å ikke orke å jogge på tredemølla lengre, jeg orket så vidt å gå. Det er ikke normalt for ei treningsglad jente. Jeg var sliten i mange måneder før det også, men det har først gått opp for meg i etterkant, så dermed tar jeg ikke de månedene med i fatigueberegningen.

Jeg tenker at dere kan lese den generelle informasjonen om fatigue her og så kan jeg heller forklare litt om hvordan det fungerer i praksis for min del.

Til tross for at fatigue oppleves som en tilstand hvor man er konstant trøtt, sliten og uten energi, så kan man ikke hvile seg ut av den. Hvis man benkrer seg på sofaen og tenker at "her blir jeg til det går over", så vil cellene fortsette å ligge i dvale. De må på en eller annen måte vekkes opp igjen og da er det kun en ting som gjelder: tilpasset fysisk aktivitet. Tilpasset er altså stikkordet. Faktisk så kan fatigue på mange måter sammenlignes med en overtrent toppidrettsutøver. Det eneste han kan gjøre for å komme opp på toppnivå igjen er å trene rolig og generellt ta det med ro til han kjenner energien sige tilbake. Men han kan ikke stoppe helt opp med treningen, for da vil han miste mye av det grunnlaget han allerede har trent opp. Han må altså finne et treningsnivå som ikke tærer mer på kroppen og så gradvis bygge seg opp igjen. Det samme gjelder oss med fatigue. Til tross for at vi av og til er så slitne at vi ikke vet hvordan vi skal klare å hente posten, så må vi altså trene. Dere kan selv tenke dere hvor enormt mye selvdisiplin det krever. Det er ikke mange gangene jeg har tenkt i baner som "jeg har det tøffere enn deg" iløpet av sykdomsperioden min, men når friske folk sier at de ikke orker å bevege på seg fordi de har hatt en dårlig natts søvn, eller er slitne etter jobb, da må jeg innrømme at jeg tenker "try walking in my shoes". Jeg går tur uansett om det er snøstorm, regn, sol eller minus 26 grader. Jeg går også tur uansett om Erlend må hjelpe meg med å kle på meg for at jeg skal komme meg ut døra, om jeg har kroppen full av cellegift, eller om jeg gråter mens jeg går fordi jeg er så sliten. Hvorfor gidder jeg? Fordi det gjør meg så uendelig godt. Og ja, det gjør deg like godt, så det er ingen unnskyldning. Poenget er at man må ta noen valg i livet og det har jeg gjort, selv om det av og til føles umulig å gjennomføre. Nå har jeg svart på hvitt fått lønn for alt strevet: kondisjonstesten vi har tatt her på Hauglandssenteret viser at jeg har normal kondisjon i forhold til friske jenter på min alder. Fysioterapeuten sa at det var ganske overraskende med tanke på hvor sliten jeg er i hverdagen. Jeg sier bare: all ære til turgåingen!

Ok, nå ble jeg veldig engasjert kjenner jeg, for fysisk aktivitet er en av viktigste investeringene vi kan gjøre i livet og det er fortvilende at det er så mange som ikke forstår det. Før jeg skifter tema, vil jeg nok en gang understreke at det er tilpasset fysisk aktivitet som gjelder. Hvis jeg for eksempel drar på joggetur i en halv time, vil jeg kanskje bli liggende i senga i tre dager etterpå, ute av stand til å gjøre noe som helst. Derfor må jeg hele tiden passe på å ikke trene mer enn ca 50 % hardere eller lengre enn hva jeg føler jeg egentlig kan. Det føles dermed bare som om jeg "kosetrener" når jeg trener, for jeg blir ikke noe særlig sliten. Men, tro det eller ei, det er oppskriften som gjelder for å raskere bli kvitt fatiguen. Det høres kanskje deilig ut å "kosetrene", men jeg syns det er utrolig vanskelig. Jeg er vant med å trene til jeg omtrent kjenner blodsmak i munnen og dermed føles det helt bakvendt å bare skulle drive å loffe rundt på den måten. Men, jeg merker jo konsekvensene hvis jeg tar i, så jeg får bare fortsette i lavt tempo.

Hvordan fungerer fatiguen i praksis? Hovedsaklig føles det som om det legger seg et "lokk" eller et "trykk" over hodet når jeg ikke har mer energi igjen og dette "trykket" gjør meg ute av stand til å gjøre noe som helst. Nøkkelen er dermed å holde aktiviteten på et så moderat nivå at jeg unngår dette "trykket". Her noen konkrete konsekvenser av fatiguen i hverdagen:
- Veldig lite ork, både til hverdagslige ting og ting som krever mye.
- Har noen ganger aversjon mot å ta beslutninger. Det er akkurat som om jeg ikke orker å forholde meg til saken (selv om det kan være noe så trivielt som om jeg skal gå til høyre eller venstre).
- Er helt avhengig av å sove godt om natta og jevnlig tilførsel av mat. Blir totalt apatisk hvis noen av disse faktorene uteblir.
- Må si nei til en hel haug med ting jeg har lyst til.
- Det er vanskelig å være sosial over lengre tid fordi kreftene renner ut etterhvert.
- Jeg legger veldig godt merke til å kroppen bruker energi på alt. For eksempel, hvis jeg får besøk må jeg passe på å dusje litt tidlig sånn at jeg får tid til å hvile før gjestene kommer. Jeg tenkte aldri tidligere på at å dusje var energikrevende.
- Jeg er nødt til å ha dager med total hvile innimellom (men går fremdeles tur).
- Har ofte aversjon mot å reise steder hvis ikke det er hvilemuligheter når jeg kommer fram, fordi transporten krever så mye energi. Jeg syns for eksempel at det er veldig vanskelig å komme seg på treningssenteret pga dette.
- Eneste måte jeg kan hvile på er å ligge vannrett. Å sitte i sofaen hjelper ikke, jeg må ligge.
- Blir sliten i hodet av å bruke hjernen aktivt (som ved regning), selv i mindre intervaller.
- Er nødt til å planlegge alt sånn at det føles overkommelig. Føles ikke ting overkommelig, klarer jeg ikke å gjennomføre.

Uff, det var deprimerende å skrive denne listen. Jeg har nå skrevet i full fart uten å tenke meg noe særlig om, og jeg føler jeg bare kunne ha fortsatt i det uendelige. Det tror jeg rett og slett ikke jeg vil fordi jeg føler at jeg er inne i god periode nå og har blitt mye bedre utpå nyåret. Jeg vil heller fokusere på det positive, så her kommer en liste over eksempler på ting jeg faktisk kan:

- Jeg kan gå tur på rundt en time uten at resten av dagen er ødelagt (jeg må hvile etterpå, men det tar ikke så lang tid før jeg kommer meg på beina igjen)
- Jeg kan studere ett fag ved universitetet
- Jeg kan ha dager hvor jeg ikke er nødt til å legge meg ned å hvile
- Jeg kan lese skjønnlitterære bøker i timesvis av gangen
- Jeg kan dra på konserter uten sitteplass (det er egentlig over grensen, men det går innimellom)
- Jeg kan lage mat i timesvis til Erlend og meg, og eventuelt besøk (må bare planlegge litt)
- Jeg kan ha energi til å tulle og fjase og le med Erlend
- Jeg kan trene (tilpasset)
- Jeg har innimellom energi til å selv ta kontakt med venninnene mine og spørre om vi skal gjøre noe hyggelig
- Jeg kan komme meg igjennom en hel dag med en times søvn mindre enn vanlig (innimellom)
- Jeg har i det siste av og til hatt såpass stort overskudd at det føles som om gleden bobler inni meg
- Jeg kan dra på ferie med Erlend

Ja, sånn, nå er jeg i balanse igjen. Selv om jeg i forrige innlegg skrev at jeg er ferdig med kreften, så er jeg fremdeles i full krig mot fatiguen. Legen på stedet spurte meg, hvis man skal tenke i arbeidsprosent, hvor stor belastning det er å ha fatigue. Jeg svarte kontant at det å ha fatigue er en fulltidsjobb, og så kommer alt det andre du skal gjennom iløpet av en dag i tillegg. Fatiguen gjennomsyrer hele livet mitt på nåværende tidspunkt, men jeg er i en løsrivelsesprosess, det kjenner jeg. Hvor lang tid den kommer til å ta aner jeg ikke, men den er så vidt i gang.

Aaaargh, jeg kjenner at jeg hater å skrive dette innlegget. Alt ved fatiguen er bare vanskelig og uforklarlig og innviklet. Blæh. Men jeg skal fullføre, fordi det er viktig å få ut informasjon om hvordan det er å ha en usynlig lidelse. (Nå puster jeg dyyyypt inn og tar sats på den siste biten)

Annbjørg Sæthre Håtun, tidligere programleder i Puls, fikk brystkreft for noen år siden og har slitt med alvorlig fatigue etter det. Hun var sengeliggende i veldig lang tid etterpå, men har gradvis klart å komme tilbake til livet igjen. Hun har skrevet en bok som heter "Livslyst", som jeg anbefaler alle å lese. Jeg vil gjerne fortelle om et par poeng i boka som gjorde inntrykk hos meg, men jeg har lånt bort boka mi, så jeg får ikke dobbeltsjekket fakta. Dermed understreker jeg at alt som gjengis her er etter hvordan jeg husker det, og ikke nødvendigvis etter hvordan det står i boka.

For det første skrev hun om amerikanske forskere som ville finne ut hvor ulykkelig man blir av å bli lam etter en ulykke og hvor lykkelig man blir av å vinne i lotto. Resultatene viste naturlig nok at personen som var blitt lam følte en dyp sorg over egen situasjon kort tid etter ulykken mens lottovinneren svevde på rosa skyer i en periode. Men så oppdaget forskerne noe interessant. Etter det var gått en god stund (det kan godt hende det var flere år, det vet jeg ikke), så viste det seg at begge to hadde havnet tilbake til den sinnstilstanden de var i før den livsomveltenende hendelsen hadde tatt sted. De ble like lykkelige/ulykkelige, eller hva de nå måtte ha vært, som de var den gang da livet var "normalt". Det var en enorm trøst for meg å lese akkurat dette for livet mitt har aldri vært bedre enn i de siste par årene før jeg fikk diagnosen, og da spesielt i de månedene før det hele startet. Og nei, jeg idylliserer ikke minnene, det var faktisk sånn, det skrev jeg også i det første innlegget jeg laget på denne bloggen. Kristine og jeg var på eventyr i nord og jeg hadde akkurat funnet kjærligheten. Livet var herlig og hvis det er det som ligger og venter meg i fremtiden, kan jeg jo bare begynne å glede meg:)

Et annet poeng som satte spor etter å ha lest boka, var historien om en alvorlig syk man. Han hadde en langt fremskredet uhelbredelig sykdom, og han ble stadig mer og mer ute av stand til å ta vare på seg selv. Han ble spurt om hvordan han hadde det på en skala fra 1 til 10, hvor 1 var skikkelig dårlig og 10 veldig bra. Svaret hans var 2,7. Min første tanke var at denne mannen måtte være usedvanlig reflektert i forhold til egen situasjon når han klarte å sette en så detaljert score. Jeg tenkte også at han ikke hadde det noe særlig godt, når han satte scoren så lavt. Og han hadde det virkelig ikke godt- ikke i forhold til hvordan han hadde det før han ble syk. Men han forklarte av hvis han tok begrensningene i hans nåværende situasjon med i beregningen når han skulle sette en score, så ville han fremdeles svare 2,7, men da ville skalaen kun gå fra 1 til 3. På en skala fra 1 til 3, må man kunne si at 2,7 er ganske høyt. Så ut ifra de forutsetningene han måtte leve med, hadde han det altså ganske bra. Det var i det øyeblikket jeg sluttet å sammenligne meg med Anniken før kreften. Det er dagen i dag som er livet, og det er dagen i dag jeg kan leve på best mulig måte under de forutsetningene jeg har. Skal jeg hele tiden drive å sammenligne meg med alt jeg kunne før, får jeg jo ikke en eneste fin dag. Den nye tankegangen har ført til at jeg kan dra på joggetur mens jeg bruser av lykke innvendig. Istedet for å tenke at jeg kunne løpe fortere og lengre før, så er jeg heller takknemlig for at jeg igjen har mulighet til å dra på joggetur, kanskje mens sola skinner og Florence synger "You've got the love" inn i øret mitt. Kjenner jeg drar på smilebåndet bare av å tenke på det:)

I dag gikk hele gruppa mi på tur til en lavvo inne i skogen for å grille pølser og hygge seg. Jeg var ikke med. Jeg orket ikke. Jeg har kondisen til å gå dit. Hvorfor dro jeg ikke da? Det korte svaret er at jeg kjente i brystet at det ikke var riktig. Følelsen i brystet gir svar på nesten alt jeg lurer på, bare jeg velger å kjenne etter. I dag var svaret nei. Det lange svaret er at jeg måtte ha vasket ullundertøyet mitt som stinker etter å ha vært på tur i det flere ganger, jeg måtte å funnet et alternativ til pølser (siden jeg ikke spiser det), jeg ville ikke ha orket å være sosial samtidig som jeg brukte energi på å gå så langt, jeg ville ikke hatt ordentlige hvilemuligheter når jeg kom fram til lavvoen, jeg var redd for å begynne å fryse (siden jeg fryser mye lettere nå enn før), jeg ville ikke ha orket å gå med sekk på ryggen med masse ting oppi, vi har et veldig tett program i morra så jeg ville ikke ha fått hvilt ut etter turen.... Ja, listen fortsetter og fortsetter. Når man ser på disse tingene hver for seg, er de fullt overkommelige. Vaske klær? Joda, det går fint. Kjøpe karbonader? Ja, det skulle jeg nok ha fått ordnet. Gå en tur på 1,5 time? Det er litt for langt, men det går en gang innimellom, bare jeg får umiddelbar tilgang på hvile etterpå. Alle disse tingene er gjennomførbare, bare ikke alle på en gang. Det blir rett og slett for mye som skal ordnes, og jeg ville garantert ha kommet hjem i minus. Jeg ble dermed hjemme. Har jeg kjedet meg? Nei, ikke ett sekund. Jeg bestemte meg for at denne dagen skal bli en herlig dag og det har den blitt. Jeg har gått min egen lille tur, lest aviser og ukeblader, solt meg litt, snakket med nære og kjære på telefonen, surfet på nettet og ja, bare tatt det med ro og kost meg egentlig. Resultat: jeg har hatt en fin dag og sitter igjen med overskudd. Det betyr ikke at det ikke var sårt å se de andre dra avgårde på tur, men det betyr at jeg lagde meg selv et godt alternativ, og sitter igjen i pluss.

Jeg har nylig lært at den beste måten å takle øresus på er å umyndiggjøre den, ellers vil den bare bli verre. Jo mer du lytter, jo flinkere vil du bli til å høre de høyfrekventerte lydene og jo verre oppleves den. Hver gang du hører den, må du bare tenke "åja, der var det litt øresus ja, jaja den får bare holde på". Når du slutter å tenke på øresusen som noe fremmed og farlig, vil du automatisk legge mindre merke til den og til slutt kan du kanskje klare å koble den helt ut. Jeg kjører samme taktikk på fatiguen. Jeg gidder ikke å tenke så mye på den lengre og fokuserer heller på alle gavene jeg stadig får i livet, istedet for alt som har blitt tatt fra meg. Å kunne komme igjennom en hel dag uten å hvile føles som en gave, å kunne danse uten å måtte legge meg ned etter fem minutter føles som en gave, å kunne gå på konsert med Erlend føles som en gave- fordi det ikke på noen måte er gitt at jeg skal ha muligheten til det. I og med at jeg stadig tar meg selv i å få til ting som ikke var mulig mens jeg gikk til behandling, har jeg hele tiden små gaver å glede meg til:)

Til slutt vil jeg si at dette har vært et helt forferdelig innlegg å skrive. Fatiguen er som en uformelig masse det ikke går an å partere i oversiktlige biter. Jeg føler alltid at jeg kommer til kort når jeg skal forklare hva fatigue egentlig går ut på, og den følelsen sitter jeg igjen med nå også, selv etter alle disse ordene. Innlegget burde ha vært kortet en god del ned og jeg burde ha lest litt korrektur før jeg publiserer, men jeg gidder ikke. Fatiguen får ikke mer av tiden min nå. Jeg vil heller gjøre noe hyggelig- som å ringe Erlend. Jeg savner ham sånn og gleder meg vilt til vi treffes igjen på onsdag.

17 kommentarer:

Anette sa...

Skal ikke si at det er fin lesing. Men det er faktisk fint å ha muligheten til og forstå mer av hva du strir med. Det er jammen ikke "a walk in the park". Du er vannvittig selvdisiplinert og jeg håper virkelig du får raske resultater på grunn av det. At du har "normal" kondis er jo et supert tegn:) Stå på videre! Forresten takk for lånet for kjæresten din i helga. Håper han ikke har fått helt aversjon mot småttiser etter diverse våking og skriking:D Klem!!

Anniken sa...

Hehe, han hadde bare godord å si om de små på telefonen iallefall, så helt skrekken kan han ikke ha fått. Håper dere hadde en strålende helg alle sammen. Takk for fin kommentar, Anette:)

Silje sa...

Fantastisk innlegg!!! Jeg må si at det er noe av det beste jeg har lest fra deg - og du skriver bra hver gang! Jeg kjenner virkelig på hvordan du har det nå, og jeg er både glad og lei meg på dine vegner. Lei meg fordi jeg ser at du har det veldig tøft i perioder, men glad fordi du takler fatiguen på en enestående måte som er beundringsverdig! Tankene dine bør være til stor inspirasjon for andre i samme situasjon - egentlig burde det vært obligatorisk pensum! Jeg håper de finner fram til deg, slik at de kan se hvordan det går an å takle noe så kjipt som det fatigue er... Du fikser dette, Anniken! Med tiden til hjelp er det bare et tidsspørsmål før fatiguen er et tilbakelagt stadium. Tålmodighetsprøve, men du fikser det også!

Anniken sa...

Takk, Silje, det var hyggelig å høre:) Jeg håper også jeg kan være til hjelp for andre i samme situasjon.

Skriver til deg på fb senere i dag, tenker jeg.

Anonym sa...

Hallo! Utrolig bra blogg. Jeg er inne i behandling for lymfom, og godt å lese om noen som har vært i samme situasjon som en selv. (selv om jeg skjønner at veien fremover kan bli lang og tung..)
Du virker som ei veldig strukturert og sterk jente, med enorm selvdisiplin. Lykke til og håper alt slitet snart er over for din del og at du kan ta fatt på livet videre uten store plager!!
Annette 29

Anniken sa...

Hei Anette. Så fint at du har hatt utbytte av å lese innlegget mitt. Jeg må understreke at det slett ikke er alle som sliter med fatigue etter endt behandling. Jeg kjenner folk som har hatt samme sykdom som meg som nå er på full fart på vei tilbake til hverdagen. De må også ta hensyn til at de har gjennomgått en tøff behandling, men framgangen går veldig raskt, og mest sannsynlig er de tilbake i full jobb om ikke lenge. Så vi krysser fingrene for at du er en av dem:) Lykke til videre med behandlingen og skjem deg bort så ofte du kan. Det fortjener du:)

Anonym sa...

Anniken :)
Du er så utrolig flink til å skrive, til å formidle hva du føler og tenker.
Jeg syntes det er så bra at du har guts til å finne ut så mye om fatiguen og hele tiden fokuserer på hva som er positivt. Tror du kommer utrolig langt med det. Jeg vil tro at mange som lider av det samme tenker kanskje bare at "okei, jeg har fatigue og nå vil jeg være utmattet en god stund" uten å gjøre noe med det.
Jeg er rett og slett kjempe imponert over deg og den selvdisiplinen din!

Så vil jeg bare si noen ord av hva jeg(som er frisk) får ut av, av å lese bloggen din.
Som sikkert (og forhåpentligvis) mange andre så har jeg lett for å tenke at JEG har det ille. Kanskje fordi jeg har alt for mye skole eller har så dårlig råd at jeg ikke kan kjøpe alt det jeg har lyst på. (for å sette det litt på spissen da!) Og når jeg da leser bloggen din, det er da jeg virkelig får en tankevekker og tenker at jeg er så heldig som er frisk. Og at man rett og slett må være takknemlig for hva man, for det er ingen selvfølge! Det er jo du et bevis på. Det er fælt at det må være slik at man ofte ikke tenker på hvor heldige man er, før man ser at noen har det værre enn deg selv. Og jeg glemmer det hele tiden, men hver gang jeg leser din blogg så tenker jeg på hvor heldig jeg er. På toppen av det hele blir følelsen min ihvertfall ikke svekket av å lese om hvor stort mot du har og din pågangsvilje. Og hvor flink du er til å fokusere på det som er bra.

Tusen takk for at du får meg til å være mer takknemlig for det jeg har!
-Isabelle-

Anniken sa...

Tusen takk for veldig fin kommentar, Isabelle:) Det er fint å høre at bloggen min kan være til nytte for folk som ikke har vært kreftsyke også.

Det er ikke spesielt kult å ha hatt kreft og fatigue er heller ikke noe å trakte etter. Men om ikke annet, så har de erfaringene gitt meg muligheten til å verdsette de små tingene i livet på en helt annen måte enn før. Og hvis mine tanker rundt temaet får deg til å gjøre det samme, er jo det bare herlig:)

Marte sa...

Hei Anniken! Kom over bloggen din etter å ha søkt på "fatigue". Har fått samme diagnosen, etter å ha vært igjennom min del av sykdom. Det var både trist og oppmuntrende lesing for meg. Misforstå meg rett - godt å vite det er flere unge jenter som sliter med dette. Jeg skal lese innlegget ditt flere ganger. Bet meg spesielt merke i kommentaren din da de andre dro på tur, og du fant et alternativ - og sitter igjen i pluss. Jeg føler jeg har en vei å gå før jeg kommer helt dit, synes fortsatt det er urettferdig og slitsomt å ikke kunne orke det jeg vil, og tar meg selv i å gjøre alt for mye i forhold til kapasiteten om dagen. Føler en sorg over det jeg ikke får til, men innlegget ditt fikk meg til å se lysere på tilværelsen og tenke at jeg kommer dit!! Og kanskje raskere nå, etter dine oppmuntrende kommentarer?! :)

Takk for at du tok deg tid til å skrive dette innlegget, det trengte jeg! ♥

Lykke til på din vei, jeg skal holde meg oppdatert på hvordan det går med deg!

Gode tanker og en klem fra Marte

Anniken sa...

Hei Marte.

Takk for veldig fin kommentar:) Det er godt å høre at noen i samme situasjon setter pris på og har nytte av innlegget mitt. Det er hovedgrunnen til at jeg skriver i det hele tatt.

Vi er i en utrolig kjedelig situasjon begge to. Fysisk aktivitet er en nøkkel til å bli kvitt tilstanden, men mye sitter nok i hodet også. Man må klare å innse egne begrensninger og så leve livet sitt ut i fra de, og ikke hele tiden strebe etter å leve slik man kunne før. Det høres så lett ut når jeg skriver det, men det er uten tvil noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Og jeg kom ikke dit på egenhånd. Har du snakket med leger eller andre som er eksperter på fatigue? Hvis ikke anbefaler jeg det på det sterkeste.

Håper du kommer deg igjen, og at livet sakte men sikkert vender tilbake til slik det var før. Ønsker deg lykke til og alt godt:)

Klem fra Anniken

Anniken sa...

Var forresten innom bloggen din, Marte. Du har et kjempetalent:)

Anonym sa...

Hei. Flott skrevet, Jeg er operert for lungekreft ( 1 mnd siden, og sliter med denne trettheten, plutselig må jeg hvile, eller sove. Jeg sov aldri på dagtid før. Har du 2-3 gode råd som du mener vil hjelpe meg meg Fatigue? Jeg er ssliten, litt deprimert, og forstår ikke helt tanker, og følelser lenger, ( reagerer ømfintlig overfor bagateller) Er vanskelig" Humørsyk, sarkastisk til tider. Hilsen Olaug 58 år

Anniken sa...

Hei Olaug. Hvis jeg skal gi deg 3 gode råd, må det være disse:

1. Ikke overanstreng deg. Da bryter du kroppen enda mer ned og du blir enda mer sliten. Lytt til kroppen din og gjør som den "befaler". Sov hvis du trenger det (bare ikke så lenge at du ikke får sove til natta).

2. Gå en rolig tur hver dag. Det trenger absolutt ikke å være langt, men du bør få litt varme i kroppen. Husk at to små turer er bedre enn en lang og utmattende. Dette er kanskje den mest effektive måten å få energien tilbake igjen på.

3. Kommuniser hvordan du har det. Ingen kan lese tankene dine, og du må selv fortelle at du trenger å bli tatt ekstra hensyn til. Hvis du opplever at du er ufrivillig sarkastisk ovenfor noen, så fortell at dette er noe du har opplevd flere ganger i det siste, og at du er lei for det. Som oftest vil man da bli møtt med forståelse.

Jeg må legge på et lite tips til, og det er å gi deg selv tid. Fatigue kan ikke fikses over natta, men det kommer aller mest sannsynlig til å bli mye bedre med tiden, spesielt i ditt tilfelle hvor det fremdeles ikke er så lenge siden du ble operert. Etter en stund skal du se at både kreftene og humøret blir mer stabilt.

Lykke til!

Anonym sa...

Takk for gode tips. jeg følge dem. det er nytt for meg å være slakk,trøtt. Men har fått en dagbok" som jeg noterer ting ned, mål, plan. Så har jeg fått ernæringsdrikker av apotek, 2 flasker daglig. Jeg må opp i vekt. Det er rart hvorfor disse symptomer oppstår. Virker ukjent for leger hvorfor dette skjer. Så da er det bedre å høre med dem som har det selv, og dermed få innspill. Olaug

Anonym sa...

Hei og så flott at du har tatt deg tid til en så god forklaring. Her har du virkelig fått satt ord på hvordan det er. Jeg ble operert tidlig i år for en annen type kreft enn din, men mistenker at jeg har en fatique. Kjempe sliten og veldig var for lys og høye lyder. Når jeg er veldig sliten, verker øynene og føles som en influensa er på vei men kommer aldri. Legen min forstår ikke at eg kan være så "opp og ned sliten". Jeg har vært veldig aktiv med sport og er det fortsatt, men merker godt når jeg har gått over streken. Har etterlyst gode råd og event tilpasset trening, men uten hell. Kan se ut til at den reddende løsningen må bli en rehabilitering. Ser du har vært på Hauglandsenteret. Var det kjekt? Jeg er blitt tilbudt om å søke der. Er i jobb 60% men biter tennene sammen og kjenner jeg er på randen av å "kollapse". Godt å se at det er flere i samme bås, selv om det ikke er ett ønske å ha det slik.
Stå på!

Anonym sa...

Hei Anniken. vil bare takke deg for at du deler din opplevelse med fatiguen. Du er helt enestående til å formidle hvordan det er å leve med sykdommen. Jeg jobber i helsevesenet der jeg har samtaler/veiledning med kreftpasienter som blant annet har seinskader etter kreftbehandlingen. I dag siterte jeg ditt innlegg, og det ble veldig godt mottatt. Håper det var greit :)
Jeg vil ønske deg masse lykke til videre i livet og kjærleiken. Jeg gleder meg til en ny episode på onsdag

maritussa sa...

takk for din gode evne til å dele, har selv fatigue etter kreftbehandling 2011-12. har nervesmerter i beina, hørseltap pga stråling, leddgikt etter cellegift.. en ting har jeg lært gi aldri aldri opp, livet er så mye mer enn vi fatter.. ønsker deg all lys i verden. skal se innom her når jeg orker.

Legg inn en kommentar