søndag 27. februar 2011

Livslystkurs

Nå har jeg vært hjemme i en drøy uke og overgangen har vært ganske brutal vil jeg si. På Hauglandssenteret fant jeg en fin rytme, hvor jeg hele tiden klarte å bevare overskuddet. Nå når jeg er tilbake til hverdagen, har jeg igjen en hel haug med roller å oppfylle, mens energinivået ikke er høyt nok til å etterkomme halvparten av dem. Dermed må jeg bare fortsette å øve på det vanskelige ordet "nei" og sette grenser for meg selv. Jeg blir stadig flinkere, men sliter med nesten konstant dårlig samvittighet. På Hauglandssenteret lærte vi kognitiv terapi, som jeg skal prøve å bruke til å rydde bort den dårlige samvittigheten med, en gang for alle. Som hun ene på gruppa mi sa: "Nå er jeg ferdig med å være snille pike". Jeg henger meg litt på den. Det er ikke på noen måte slik at nå skal jeg bli fæl og ufyselig, men jeg gidder ikke lengre å plages over å ikke kunne tilfredsstille alle andres behov. Jeg må rett og slett ta vare på meg selv først.

Oppholdet ved Hauglandssenteret var helt fantastisk. Vi fikk hjelp av lege, sykepleier, attføringskonsulent, klinisk ernæringsfysiolog, fysioterapeut, ergoterapeut og ja... Jeg husker ikke alle yrkesgruppene en gang. Vi i KaNo?- prosjektet fikk flott oppfølging, både felles og individuelt, og man satt igjen med en følelse av å ha blitt tatt på alvor. Jeg anbefaler ALLE som har gjennomgått en kreftbehandling, og er mellom 18-35 år, å melde seg på.

Som jeg har nevnt tidligere, skal vi tilbake til to reopphold ved senteret, ett i mai og ett i august. I mellomtiden har vi treningsopplegg, både fysisk og mentalt, som vi skal følge mens vi er hjemme. Vi må dermed sende inn treningslogg hver 14. dag. Jeg er godt i gang med mitt opplegg og er superfornøyd med å ha vært på treningssenteret to ganger denne uka (i tillegg til å gå tur, som vanlig). Det er litt lettere å komme seg avgårde når noen sitter og følger med, og ikke alt er opp til eget forgodtbefinnende.

I morgen skal Erlend og jeg på livslystkurs i regi av Kreftforeningen. Det er for folk som sliter med kreftdiagnoser. Det kan være at de har fått en kronisk kreftsykdom og ikke helt vet hvordan de skal takle dette, det kan være at en de kjenner har kreft og syns det er tungt, det kan være at de er under behandling og ikke føler at de mestrer alle bivirkningene som følger, eller det kan være at de er ferdigbehandlet, men bruker tid på å komme seg tilbake til livet igjen- som meg selv. Felles for alle er at vi trenger å oppleve mestring i en hverdag preget av usikkerhet. Ting skjer langt utenfor vår kontroll og det er ikke alltid lett å manøvrere i kaoset som følger. Kurset er kjempepopulært og det er lange ventelister for å kunne delta. Nå er det endelig vår tur. Jeg føler egentlig at jeg er ganske i balanse for tiden og at jeg lærte masse på Hauglandssenteret som jeg kan bruke i hverdagen, men jeg synes at det er veldig viktig at Erlend og jeg gjør dette sammen. Det er ikke bare bare å være pårørende heller, og mens jeg har hatt muligheten til å ventilere ved flere anledninger, når trykket har blitt for stort, så er det ingen fagperson som har satt seg ned med ham og spurt hvordan han egentlig har det. Han bedyrer stadig til meg at han har det fint, men man skal ikke være rakettforsker for å forstå at det kan være tøft å forholde seg til berg- og dalbanen av opp- og nedturer som følger en kreftdiagnose. Han har et mot og en tålmodighet av en annen verden ovenfor mine, og dermed også hans, utfordringer i forhold til dette. Jeg kommer bare ikke over hvor heldig jeg er som har han i livet mitt.

Jeg var forresten på kontroll på tirsdag. Alt ser flott ut. Denne gangen var det "vanlig undersøkelse", dvs blodprøver og kontroll av allmenntilstand (legen kjenner etter forstørrede lymfeknuter, kontroll av vekt, spørsmål om nattesvette, feber osv...). Neste gang, nærmere bestemt 31.mai, er det CT og test av lungefunksjon også, så da har jeg nok mer konkrete resultater å vise til.

1 kommentar:

Silje sa...

Flink pike-syndromet er ikke til å spøke med. Jeg jobber også stadig med å kvitte meg med det...

Sikkert godt for deg og Erlend å gå på Livslystkurset sammen. Tror du har helt rett i at partnerne våre også trenger rom og opplegg for å bearbeide det vi har vært gjennom. En sykdom som kreft er noe man går gjennom sammen, på godt og vondt...

HURRA for gode resultater!!! Alltid herlig med en kontroll unnagjort!

Stor klem

Legg inn en kommentar