søndag 6. februar 2011

Oppdatering fra Hauglandssenteret

Nå er halve oppholdet ved Hauglandssenteret unnagjort og jeg må si at det har vært noen lærerike dager. Vi ble til slutt seks stykker i gruppa vår og vi er en fin gjeng. Opplegget består veldig grovt sett av fysisk aktivitet og innføring i kognitiv terapi. Den kognitive terapien blir et verktøy vi kan få bruk for i utallige situasjoner resten av livet. Det brukes hovedsaklig til å snu om negative automatiske tanker til mer hensiktsmessige tanker. Legg merke til at målet ikke er å bli en irriterende evig optimist. "Ups, bilen dusjet meg med sølevann. Oi, se for et kult mønster det lagde på genseren min!". Jeje, spar meg. Poenget er bare å ikke la den hendelsen eventuelt ødelegge resten av dagen. Vi øver oss på å bruke teorien i den kognitive terapien i våre hverdager med de utfordringene vi møter der. Jeg, for eksempel, må prøve å snu tankemønsteret mitt, slik at jeg ikke automatisk tenker "å nei, dette blir en sånn dag" når jeg våkner opp uten energi.

Kroppen min verker! Kroppen min verker og det kjennes deilig. Rygg, skuldre, rompe og armer er stedene som jamrer mest og jeg nyter hver gang de skriker når jeg skifter stilling fra sittende til stående eller gående. Det er så herlig å være ordentlig i gang med treningen igjen! Det blir som regel to økter om dagen. Jeg må hele tiden tvinge meg til å holde intensiteten nede under øktene, slik at jeg ikke blir liggende i senga resten av dagen. Det er jammen lettere sagt enn gjort når musikken pumper og instruktøren brøler "KOM IGJEN NÅ!". Vi var i svømmehallen her om dagen og mens jeg fikk følelsen av at de andre trente til OL, tok jeg rolige, lange tak med brystsvømming i oldemortempo. Selv om jeg ble tatt igjen av enkelte med over ti runder, så verket jeg godt, spesielt i armene, utover dagen. Jeg tar det altså med ro, samtidig som effekten på kroppen min er stor.

Jeg har gjort en meget interessant oppdagelse. Som de fleste sikkert kan tenke seg, så gjør det å få kreft noe med en. Mens jeg tidligere har savnet noen å snakke med for å lette litt på trykket som alt virrvarret av tanker og følelser etter kreften har skapt, så opplevde jeg da jeg nå satte meg ned med fagfolk for å fortelle min historie, at det egentlig ikke var så farlig. Jeg trengte ikke lenger å få satt kaoset i system. Det har skjedd noe nå på nyåret, eller rettere sagt etter Egyptturen (takk og lov for at vi kom hjem derfra i tide, forresten), uten at jeg nøyaktig kan definere hva det er. Dere som følger bloggen vet at tiden etter kreften har vært ganske tøff. Problemene eskalerte i eksamensperioden og jeg følte at fremtiden lå foran meg som et mørkt, svart høl som ventet på å trekke meg inn mørket. Men jeg innrømmet til slutt at ting ikke var så greit, tok noen grep, og nå ser fremtiden uendelig mye bedre ut. Nå går det mot vår, i alle ordets betydninger. Jeg turte å kjenne etter på alt kaoset en kreftdiagnose medfører og det har jeg enormt mye igjen for nå. Jeg er ferdig med den! Over, done, finito! Iallefall for nå. Ingen har noen som helst garanti for hva fremtiden bringer, men jeg vet at jeg i dette øyeblikk kan sitte inne hos legen her på stedet og si "jeg hadde kreft, det var kjipt, nå er det over og jeg har det fint". Det føles enormt godt. Selv om veien videre fremdeles er lang, håper jeg at jeg endelig er over det verste.

Jeg føler meg fri!

4 kommentarer:

Lillian sa...

Og jeg blir så glad for å lese det Anniken! :)

Silje sa...

Så flott å lese dette, Anniken! Det er viktig å gjøre seg noen erkjennelser på veien, særlig av det positive slaget! Synes du skal feire litt når du kommer hjem til din kjære! Lykke til videre i behandlingsopplegget! Følger deg =) Silje

Anniken sa...

Feiring skal bli:):)

Elise Marie sa...

Jeg skal snart komme til Hauglandssenteret pga store prolemer med ryggen og dermed går det ut over alt annet også. Det er inspirerende å lese bloggen din, stå på!! og vit at det er mange som har tro på deg.

Legg inn en kommentar