lørdag 19. mars 2011

Flere skritt frem (og en falsk alarm)

Jeg er bare nødt til å fortelle om i går! Jeg hadde en helt fantastisk kveld! Endelig fikk jeg oppleve å bare ha det gøy, uten å kjenne hodet murre og kroppen protestere mot utskeielsene. Kroppen min elsker planlegging og rutiner, da fungerer den definitivt best, men innimellom er jeg bare nødt til å gjøre noe utenom det vanlige- ellers blir jeg gal. I går var det konsert i Oslo Spektrum med en av yndlingsartistene mine som stod for tur. Jeg hadde fått med meg ei venninne og vi hadde gått og gledet oss i måneder. Da dagen endelig nærmet seg fant jeg ut at ukas forelesning var blitt flyttet fra onsdag til fredag. Typisk! Det betød i praksis at en ganske god slump av kreftene jeg ville trenge under konserten, måtte bli brukt på helseøkonomi istedet. Jeg kjente flere som skulle på konserten og hadde egentlig tenkt til å invitere de hjem til meg før kveldens store event, men måtte droppe det pga forelesninga. Venninna mi kom allikevel. Vi er så nære at jeg kan ligge henslengt på sofaen uten at hverken hun eller jeg føler oss ukomfortable. Praten gikk i ett, akkompagnert av et glass vin, og vi hadde det riktig så hyggelig. Ankomsten til Spektrum klarte vi å time perfekt for artisten gikk på scenen nesten akkurat idet vi kom. Det betød null sløsing av krefter på å stå og vente. Konserten varte i ca 1,5 time og til tross for ståplasser og ivrig dansing så klarte jeg meg utmerket! Jeg hadde det så utrolig gøy og det var fullstendig uten bismak. Konserten i går er langt i fra den første jeg har vært på etter jeg var ferdig med cellegiften, men det var den første jeg klarte å nyte skikkelig. Jeg behøvde ikke å stå og tvinge meg selv til å holde ut og Erlend behøvde ikke å komme og hente meg og slepe meg med hjem etterpå. I går var ren nytelse og det føltes faktisk som et gjennombrudd. Som et resultat har jeg ikke gjort annet enn å smile i hele dag:)

Jeg hadde en annen liten aha-opplevelse også denne uka, på onsdag. Da fikk jeg bevis på hvor mye rehabiliteringa har hjulpet. Før jul forsøkte jeg meg på et par joggeturer rundt nærmeste park. Jeg klarte greit å gjennomføre det, men det gikk så sakte at Erlend kunne gå ved siden av og hver tur varte varte sjelden i mer enn 10-15 min. På onsdag var det strålende vårvær og dermed ble turen til treningssenteret byttet ut med en joggetur. Jeg holdt på å få sjokk da jeg kom tilbake og tittet på klokka; jeg hadde jogget i 35 minutter! Riktignok ikke i noe voldsomt tempo og jeg måtte gå litt innimellom, men allikevel. Fremdeles følte jeg meg såpass i form at jeg tok litt styrketrening for armene. Resten av kvelden kjente jeg at jeg hadde trent, men jeg var ikke fullstendig utmattet. Det var nok et framskritt!

Jeg mener å merke at bedre styrke og kondisjon gir meg mer energi og utholdenhet i hverdagen. Det er ofte Erlend som står for de store ukesinnkjøpene av matvarer, mens jeg handler i mindre kvanta hvis vi går tomt for noe. Det er hovedsaklig fordi det er megatungt å gå hjem med fulle bæreposer og det er en ganske kjip ting å bruke opp kreftene sine på. Denne uka gjorde jeg hovedinnkjøpet og da jeg kom inn døra hjemme, gikk det plutselig opp for meg at jeg ikke hadde stoppet og hvilt en eneste gang på veien fra butikken og hjem- ikke i trappa opp de fire etasjene til leiligheten vår en gang. Enda et skritt i riktig retning. Merker at jeg er inne i en god periode nå altså. Håper bare det fortsetter.

Et lite skår i gleden har jeg allikevel hatt. En natt våknet jeg med et gisp mens svetten silte ut av huden min. Sengetøyet var klissvått og jeg kjente med en gang en klo klype seg fast i brystet mitt. Nattesvette er ett av hovedsymptomene på lymfekreft. Jeg hoppet ut av senga, fant fram termometeret og målte feberen med hamrende hjerte. Displayet viste heldigvis bare 36,8. Lettet, men allikevel fremdeles litt engstelig, gikk jeg inn til Erlend og vekket ham. Jeg fortalte hva som hadde skjedd og at jeg var bekymret. Da tok han hånda mi og la på ryggen sin mens han sa: "kjenn!". Ryggen hans var var også helt våt og jeg tror at vi bare hadde ligget og varmet hverandre opp i søvne under den enormt tykke vinterdyna vår (ganske ekkelt egentlig, hehe). Men det er første gang siden jeg ble kreftfri at jeg har kjent på angst for at sykdommen kan være tilbake. Håper jeg slipper å noensinne kjenne på den følelsen igjen.

Jeg vil avslutte med å sitere noe legen skrev i journalnotatet etter siste kontroll, nemlig at "pasienten virker bedret av sin fatigue". Selv om veien tilbake enda er lang, så er den ikke lenger like lang. Tror jeg iallefall. Det er skummelt å tro og håpe for mye, for plutselig kan man bli skuffet igjen, men jeg mener tegnene i det siste er såpass klare at jeg tar en sjangs og begynner å tro på det jeg håpt så lenge nå; nemlig at jeg er over det verste.

2 kommentarer:

Lillian sa...

Det gleder meg så innmari å lese detta her Anniken :)
Blir sittans å glise ;) Hurra!

Anonym sa...

Ingenting gjør meg gladere enn å høre disse gode nyhetene!
Stå på. Klem fra Walvick

Legg inn en kommentar