mandag 20. juni 2011

?????????

Dette er egentlig en fortsettelse av forrige innlegg, men dere som vil rett til sakens kjerne kan begynne å lese her.

Fredag fikk jeg en telefonsamtale fra Radiumhospitalet av typen "Har du noen sammen med deg nå?". Følelsen jeg fikk da det gikk opp for meg hva som var i ferd med å bli sagt i andre enden av telefonen, kan ikke beskrives på annen måte enn ren frykt. Og da ordene "Vi har funnet flere forstørrede lymfeknuter rundt lungene og i brystregionen" var sagt, følte jeg bare vantro. Jeg var helt sikker på at jeg var ferdig med dette shitet, men den gang ei. Jeg har kanskje fått tilbakefall, MEN det kan også bare være en infeksjon. Så ingen må ta sorgene på forskudd.

Legene trenger en vevsprøve (biopsi) for å finne ut hva som skyldes de forstørrede lymfeknutene. De aktuelle knutene ligger vanskelig til, så de vet ikke helt hvordan de skal klare å nå dem på best mulig måte. For å finne ut av det skal jeg ta en PET-scan på torsdag klokka ni. Da vil de få klare bilder av nøyaktig hvor de utsatte områdene er, og kan så planlegge videre ut i fra det. Jeg er sjeleglad for at jeg får denne PET-scanninga. Egentlig ville de bare kjøre et bronkoskop ned luftveiene mine og håpe de fikk klippet av en vevsbit i riktig område. Men som legen min sa; det ville jo ha vært kjedelig om de bommet og traff en gammel og (forhåpentligvis) død svulst. Da ville de ha måttet gjøre hele biopsi-prosedyren om på nytt, noe som virker mer enn bare litt kjent. Så nå slipper jeg forhåpentligvis unna med kun én biopsi. Den vil bli tatt i neste uke. Jeg vet ikke akkurat når enda, men ny info følger så snart jeg vet noe mer.

Dette føles bare helt uvirkelig. Helsa mi har blitt så utrolig mye bedre på alle områder i det siste, så det stemmer jo bare ikke overens med et mulig tilbakefall. Jeg tror det faktisk ikke før jeg ser det svart på hvitt. Samtidig merker jeg at jeg forbereder meg mentalt på en eventuell dårlig beskjed. Det er jeg på en eller annen måte bare nødt til. Men inntil det endelig resultatet foreligger skal jeg bare nyte hver dag så godt jeg kan. Det håper jeg dere gjør også!

5 kommentarer:

Siri sa...

Hei Anniken!
Wow - meldingen man ikke vil ha, men som de heldigvis tar på alvor uansett hvor ubetydelig det skulle være. Jeg krysser alt jeg har herfra og bare vet at dette kommer til gå så bra!

Hadde håpet å kanskje treffe deg på tur til Lofoten i august med Lymfekreftforeningen. Jeg har ihvertfall meldt meg på turen, og håper du også har lyst og mulighet til å være med :)

Igjen, alle gode tanker herfra!
Stor klem fra Siri (
tidligere lymfekreft-medblogger :D)

Anniken sa...

Hei Siri, så hyggelig å høre fra deg. Jeg savner å følge livet ditt, men samtidig er det jo fantastisk at du føler at du ikke har så mye mer å skrive om angående kreften.

Nei, dette var ikke akkurat drømmebeskjeden, men jeg satser på at det bare er et eller annet "rusk i systemet".

Jeg har også meldt meg på turen! Hadde vært veldig hyggelig å treffe deg. Håper vi sees i Lofoten i august:)

Anonym sa...

Hei! Så flink du er til å være positiv! Utrolig kjedelig å lese at du fikk denne telefonen. Jeg haper det er rusk i systemet som du sier:) Er bloggen til Siri fortsatt tilgjengelig på nett? Vet du om flere blogger med denne sykdommen?
Jeg avsluttet min behandling for et par mnd siden og er klar for å ta innover meg litt etter litt hva dette her går ut på..
Lykke til på torsdag, håper du får rask tilbakemelding på prøvene!
Klem Annette

Anniken sa...

Hei Annette. Tusen takk for hyggelig melding. Så godt å høre at du er ferdig med behandling. Da satser vi på at du kommer deg raskt på beina igjen.

Siri sin blogg er fremdeles tilgjengelig på nett. Den ligger inne på lymfekreft.no sammen med en del andre blogger og historier om lymfekreft. De ligger litt gjemt nederst til venstre på siden. Ellers vil jeg gjerne anbefale min gode venninne Silje sin blogg. Hun har gått igjennom samme behandling som meg. Adressen er siljesinverden.blogspot.com

Anonym sa...

Anonym sa...Tenk at du skulle få telefonen som alle frykter! Det var så utrolig, utrolig kjipt, og jeg håper av hele mitt hjerte at du gjør CT-bildene til skamme! Du er jenta som takler det meste, men et tilbakefall skal du ikke ha! I den grad det kan være til hjelp skal jeg krysse armer og bein - og det som er - for at DU fremdeles er kreftfri! Nyt dagene, Anniken!!!!! - Og psst! Takk for at du anbefaler bloggen min:)
Stor klem, Silje

(psst2! Hva er det med blogger for tiden? Jeg får ikke logget meg på, så må fremstå anonym...)

Legg inn en kommentar