fredag 24. juni 2011

Det som er, er fint!

I går tok jeg nye bilder og nå vet de nøyaktig hvor ulumskheten sitter. Det er ved lungeroten og imellom lungene. Det er visst veldig vanskelig å komme til der, så for å kunne finne de aktuelle områdene under vevsprøven, skal jeg ligge inni en CT-maskin. Det var slik jeg endelig fikk foretatt en gyldig biopsi sist gang (med det mener jeg at det var på denne måten de endelig klarte å treffe et område som kunne gi dem informasjon). Det betyr at jeg slipper å gå igjennom enda en bronkoskopi, noe jeg er SÅ glad for. Nå skal de bruke nål.

De vet ikke helt når de får tatt prøven. Ferieavviklinga har startet, i tillegg til at det stadig dukker opp avisoppslag som bekrefter at den pågående sammenslåinga av Riksen, Radium, Aker og Ullevål til gigantsykehuset OUS (Oslo Universitetssykehus) går ut over oss pasienter. Har jeg flaks får jeg time allerede i nesten uke, har jeg uflaks må jeg vente lengre.

Jeg vil gjerne fortelle at jeg har det fint. Til tross for små stikk innimellom hvor jeg tenker "skjer virkelig dette?", så har den siste uka vært en av de flotteste på lenge. På søndag for eksempel var Erlend og jeg på tur i Nordmarka. Vi gikk til sammen 1 mil og det var en sånn dag hvor man føler at alt er perfekt. Mens vi vandret over stokk og stein spurte Erlend om jeg koste meg. "Ja", svarte jeg og smilte bak ryggen hans. "Jeg merker det", svarte han da. "Du konsentrerer deg på en sånn god måte". Det var så godt å bruke kroppen. Og det var så godt å gjøre noe så hyggelig sammen med Erlend. Samtidig ble verdien av hva vi potensielt kan miste for en stund desto større. Men vi er begge to inneforstått med at uansett hva som skjer så står vi an av. Selvfølgelig! You just do what you gotta do.

Så hva gjør man de siste ukene før man kanskje må ta fatt på et av ens mørkeste mareritt? Kjøper seg den svindyra jakka man har siklet på lenge? Unner seg et SPA? Drar til Langtvekkistan? Jeg har kjøpt meg mat av alle ting. Dagen etter den sjokkerende telefonsamtalen dro jeg til supermarkedet og kjøpte alle de rådyre, økologiske varene jeg alltid har tenkt skal bli en naturlig del av kostholdet mitt så snart jeg har får meg en "voksenjobb". Matbudsjettet ble så til de grader sprengt i helgen, men jeg har spist som en dronning den siste uka! Jeg har hatt et vanvittig behov for å nyte god mat, før det eventuelt ikke finnes mulighet til å kose seg med et måltid på flere måneder. Og til dere som lurer på hvorfor søtmomsen Anniken ikke har gått amok i isdisken eller i sjokladehylla, så er grunnen til det at kreft nærer seg på sukker. Jeg gidder ikke å gjødsle udyret, hvis det har dukket opp igjen.

Ellers så har livet bare gått sin vante gang. Jeg syns det blir helt feil å plutselig skulle finne på alt mulig av ville aktiviteter "just in case". Da vil jeg jo være utslitt når jeg kanskje vil trenge kreftene som mest. Men jeg har nytt! Åh, som jeg har nytt. Jeg har nytt sola, jeg har nytt familie og venner, Erlend og jeg nyter hverandre, jeg nyter den fungerende kroppen min, jeg nyter det fungerende hodet mitt, jeg nyter livet! Det er sånn det skal være, det er bare så trist at man må stå helt på kanten av stupet for å få det skikkelig til.

Jeg er foreløpig forholdsvis rolig, bortsett fra de dagene jeg venter telefon fra Radiumhospitalet med ny informasjon. Da er jeg relativt paralysert. Dagen kan liksom ikke starte før jeg har snakket med dem.  Det er litt slitsomt når de ofte ikke ringer før klokka fire på ettermiddagen. Men ellers er jeg ved godt mot og stresser lite. Innimellom blir jeg selvfølgelig redd for hva som kan skje, men det går fort over igjen. Jeg klarer av en eller annen grunn å ikke få panikk, og forsøker heller å gjøre disse ukene så fine som overhodet mulig. Takk og lov for det! Man vet jo aldri hvordan man vil reagere i sånne situasjoner. Jeg leste nettopp i et blad; "Det var som det var, det er som det er og det blir som det blir". Det eneste jeg kan forandre på av innhold i den setninga akkurat nå, er det som er. Jeg velger å bruke dagene mine slik at det som er, er fint. I går hadde jeg en fortreffelig St. Hans feiring og nå skal jeg fortsette å kose meg med familien.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar