mandag 11. juli 2011

Det går likar no

Jeg vil starte med å takke for alle gratulasjonene til både forlovelsen og bursdagen min. Jeg setter utrolig stor pris på alle meldingene som har tikket inn, og beklager at jeg ikke har hatt mulighet til å svare hver enkelt.

Nå har jeg endelig fått innkalling til undersøkelse! 21. juli blir jeg innlagt på Riksen for å ta en "endobronkial ultralydbronkoskopi med punksjon". Det vil si at de kjører en slange ned i luftrøret mitt for å kunne få en vevsprøve av de hovne lymfeknutene mine. Jeg har gruet meg veldig til denne undersøkelsen, i og med at jeg har en mer eller mindre forferdelig erfaring med den fra før av, men nå viser det seg at jeg skal i narkose denne gangen. Jeg tipper det er fordi at de trenger tid til å kunne finne fram til de aktuelle områdene, og at det ikke er så lett å få arbeidsro når jeg sitter og hoster og brekker meg i ett sett. Jeg har vært litt skeptisk til å skulle i narkose igjen, for jeg har vært redd for at den skal sette meg tilbake på trøtthetsskalaen, men narkosen jeg skal i nå er visst "lett", så da tror jeg det går fint. Jeg blir innlagt på torsdag og undersøkelsen utføres på fredag. Etter planen skal jeg være ute igjen fra sykehuset fredag kveld.

Det føles veldig godt å være i gang med noe. Selv om jeg ikke har veldig stor tro på at de finner noe gjennom denne undersøkelsen, så er det ett skritt nærmere en avklaring uansett. Jeg forstod på legen min at hvis de klarer å finne noe i denne omgang, så vil det være kreft. De kommer til å lete etter "det mest opplagte svaret", som han kalte det. Det er fordi vevsprøven de får ut er så liten, at viser den ikke kreft, trenger de mer vev å undersøke. Da operer de ut en større bit. Finner de ikke kreft da heller, begynner de å lete etter andre ting. Jeg håper dermed inderlig at resultatene av denne prøven blir at de må ta en ny en! Eller, på en måte ønsker jeg det. En annen del av meg ønsker bare å "get it over with" sånn at jeg kan starte behandling. Jeg føler meg nøyaktig delt i to når det gjelder dette her. En dag driver jeg og planlegger en hel haug med ting som skal skje utover høsten, mens den neste dagen legger jeg slagplaner sammen med Erlend på hvordan vi skal klare å komme oss igjennom det tøffeste halvåret vi kanskje noensinne kommer til å ha sammen. Jeg føler virkelig at dette kan gå begge veier.

Men nå skal dere høre noe. ALT jeg kunne finne på å ønske meg de siste par månedene har gått i oppfyllelse, bare se her:

1. Jeg har fått innvilget arbeidsavklaringpenger til høsten, selv om jeg etter planen skal ha en studiebelastning på over 50 % (det er egentlig en absolutt grense når det gjelder å motta AAP som student). Det er bare helt utrolig og skyldes ene og alene den fantastiske konsulenten som arbeider med min sak hos NAV. Jeg er dypt takknemlig for at hun har klart å hjelpe meg ut av noe som ville ha blitt en økonomisk ruin den kommede høsten.

2. Jeg har fått toppkarakter på eksamen.

3. Jeg har fått drømme(deltids)jobben ved Universitetet i Oslo fra nyttår av, som forskningsassistent på et helseøkonomisk prosjekt. Jeg får også skrive masteroppgave om det når den tid kommer.

4. Min elskede Erlend har fridd til meg og lykken kunne ikke ha blitt mer fullkommen.

I tillegg føles det som om helsa mi bare raser avgårde i en bedre retning for hver uke som går. Som dere ser; ALT går min vei for tiden i en slik grad at jeg sitter her mer eller mindre forvirret og egentlig bare lurer på hva som skjer. Det store spørsmålet blir så: kommer livet mitt til å bli offisielt fullkomment iløpet av de neste ukene, eller blir det offisielt en tragedie? Jeg er av den oppfatning av at alt skjer for en grunn. Kanskje går alt min vei nå siden de to siste årene har vært så tøffe, eller kanskje går alt min vei nå slik at jeg skal kunne klare å takle en eventuell ny nedtur. For som jeg skrev i det første innlegget på denne bloggen: for meg er nedturer mye enklere å takle når livet fra før av er på topp.

Jeg avslutter med den mest irriterende setninga jeg vet om: Vi får bare vente og se hva som skjer...

6 kommentarer:

Anette i Malaysia sa...

Det er så tungt og deilig og lese innleggene dine Anniken. Du er vannvittig reflektert og det er vel din største styrke og svakhet tenker jeg. Noen ganger skulle det vel vært deilig og være så dum at man ikke tenker i det hele tatt. Når det er sagt så håper jeg at du må gjennom en ny test og en ny og en ny. Vi krysser fingra for deg, at alt går din vei. At du får mulighet til å nyte den kule jobben til nyttår, at du (og Erlend) får planlegge bryllup. Kjenner jeg Erlend rett så vil han vel ta det på sparket og se hva som skjer og hvem som dukker opp, så det er vel greit at du planlegger litt;) hehe. Stor klem fra fantastic four!

Anniken sa...

Ja, nå må alt krysses som krysses kan:) Håper så inderlig vi bare kan bli ferdig med dette her, og at jeg kan gå tilbake til livet som om ingenting har skjedd.

Når det gjelder bryllupsplanlegging, så har Erlend sagt at han gjerne vil være med å planlegge. Det må bare være når han er i humør til det;)

Dere vender vel nesa hjemover snart dere? Gleder meg sånn til neste gang vi treffes og vi får høre alt om denne fantastiske turen deres (i tillegg til hva jeg har lest på bloggen da).

Anonym sa...

Jeg blir bare mer og mer imponert av deg Anniken. Hvordan du takler alt som skjer/ikke skjer, og hvordan du formidler dette. Hvordan lar det seg gjøre å få toppkarakter mitt oppi alt dette, når en nesten ikke klarte å komme seg til eksamen? Stå på videre!!!!! Tante Marit

Anniken sa...

Takk for melding, tante Marit:) Det er ganske utrolig hva adrenalin kan gjøre for kroppen når det trengs, heldigvis! Hadde det ikke vært for det, kunne jeg nok ikke klart å gjennomføre eksamen en gang.

Nå nærmer det seg undersøkelse og det føles så godt å kunne si at jeg skal ta biopsi til uka. Satser på at uansett hva som skjer, så er jeg klar for cowboyfest i august;)

Anonym sa...

Hei unge tøffe dame,
Jeg blir imponert og rørt over dine siste innlegg.
Stå på og Hold ut og vi sees på cowboyfesten.
onkel Hj.

Anniken sa...

Det gjør vi, Hjalle:)

Legg inn en kommentar