søndag 31. juli 2011

Herlig oppladning

Jeg har brukt mye av den siste tiden på å tenke tilbake på forrige kreftbehandling og på det kreftfrie året mitt. Mange ting jeg mer eller mindre hadde fortrengt fra forrige runde, har dukket opp til overflaten og gitt meg grøsninger igjen og igjen. Det føles ufattelig forferdelig å måtte gjennomgå det hele enda en gang- og nå i en mye større/verre skala. Hvordan skal jeg klare å holde ut bivirkningene? Hvordan skal Erlend klare å holde ut meg når jeg blir sliten, irritabel og lite moro å være sammen med? Og hva vil det være igjen av meg når det hele er over? Hva hvis jeg faktisk ikke blir frisk og snart skal dø? Dette er vel de bekymringene som gjør seg mest gjeldende. Noen av svarene har jeg allerede, mens andre bare må utspille seg etterhvert:
- 6 måneder med utallige plager har jeg klart før, og da klarer jeg det igjen. Det må jeg jo bare. Jeg har ingen reell mulighet til å si at "nei takk, dette tror jeg ikke er noe for meg".
- Erlend bedyrer gang på gang sin støtte overfor meg, så det at han ikke skulle holde ut med meg under behandlinga er vel egentlig en ganske tullete bekymring.
- Jeg aner ikke hvordan fremtiden blir, men jeg sitter med følelsen av at jeg kommer til å slite med dette resten av livet. Et så hardt kjør på en allerede sliten kropp kommer til å sette dype spor.
- Overlever jeg dette? Det blir som å flippe en mynt og håpe man vinner. Sjansen for å bli komplett kreftfri, slik jeg har forstått det gjennom å lese flere kliniske studier om behandlinga jeg skal igjennom, er på ca 50 %. Jeg skal dobbeltsjekke dette med legen på mandag. Uansett skal jeg gjøre alt i min makt for å være på den positive siden av statistikken. Jeg har allerede startet med relativt store livsstilsendringer, fordi, i motsetning til hva de fleste tror, kan man gjøre mye selv for at kreften skal trives minst mulig i kroppen. Mer om det kommer i et annet innlegg.

Jeg har altså bekymringer i forhold til dette. Når det er sagt, så har jeg også flere gode holdepunkter å støtte meg til. Jeg er ung og har forhåpentligvis ikke spredning (skal sjekke det også på mandag). Jeg er også, sett i dagens lys, godt fornøyd med det kreftfrie året mitt. Gitt omstendighetene (som for det meste har vært preget av fatigue), syns jeg at jeg har fått til mye. Det er godt å tenke på. Jeg har vært i Italia, Tyskland, Egypt, Danmark pluss X antall turer rundt forbi i Norge. Jeg har vært på konsert med flere av yndlingsartistene mine. Jeg har produsert 20 studiepoeng med gode resultater. Jeg har fått drømmejobben. Jeg har følt en stadig, om enn litt ujevn, bedring av helsa. Dette er bare de store og målbare tingene. Ellers har jeg også hatt utallige små, fantastiske øyeblikk sammen med venner og familie. I tillegg har Erlend og jeg hatt en veldig fin sommer sammen. Vi har vandret, syklet og padlet både øst, sør, vest og midt i Norge. Vi har spist oss mette på markjordbær, solt oss i selskap med gode bøker og spist egenfisket makrell til middag. Av en eller annen grunn er det disse små, men utrolig fine, øyeblikkene jeg føler jeg kommer til å bruke som drivstoff til den slitne kroppen min utover høsten.

Da jeg fikk den skjebnesvangre telefonen i begynnelsen av juni, var jeg mest av alt sjokkert og vantro. Men da det hele hadde fått sunket inn, gikk det ikke lang tid før jeg forstod hvor det bar. Forstørrede lymfeknuter på et så merkelig sted, hos meg som har en tidligere historie med lymfekreft- hva annet enn et tilbakefall kunne det egentlig være? Jeg har med andre ord gått lenge og ventet på den endelige bekreftelsen. Tenk hvis jeg bare hadde lagt meg ned under dyna og blitt der! Tenk hvis jeg hadde latt fortvilelsen og desperasjonen få overtaket! Tenk på alle de fantastiske minnene fra i sommer jeg da hadde gått glipp av! Jeg kan telle de tunge dagene jeg har hatt i ferien på grunn av dette her på èn hånd. Jeg aner ikke hvordan jeg har klart å holde hodet over vannet, men jeg har tydeligvis lært noe siden siste runde med behandling. Det er at man rett og slett må nyte mens man kan. Det har vi også gjort her i Trondheim denne helgen. Tilbakefallet har forfulgt meg som min egen skygge, men jeg har sagt til det at det må vente. Det er ikke plass til det enda. Denne helgen har vært tilegnet hygge og velvære. Det andre kan komme siden, det blir nok av tid til det da. Vi har blant annet shoppet, vært på matfestival, truffet Erlends familie og venner og vært på hyttetur. Alt dette mens vi har nytt tiden og hverandre. Kjære alle dere som leser denne bloggen: Jeg håper så inderlig dere nyter livet!

6 kommentarer:

Anonym sa...

En god tanke sendes til deg. Det er vondt å tenke på at du skal gjennom et nytt regime, nå når du endelig hadde nådd en slags milepæl med Ett år som frisk. Det skal noe til å ha det motet du viser på bloggen din, og jeg beundrer deg for din positivitet. Men jeg beundrer deg også for at du tar imot de svarteste dagene og alle tårene og djevelskapen som du vet kommer. Ta vare på! Stor hilsen fra Kristin, mamma til ei jente som også har vært kreftfri fra HL i nøyaktig 1 år.

Anniken sa...

Takk for veldig fin kommentar, Kristin:) Jeg har stor tro på å ta i mot det som måtte komme av følelser, og så bare bli ferdig med dem. Forrige gang var jeg nok litt for opptatt av å holde maska blant folk. Det gidder jeg ikke denne gangen.

Så godt å høre at dattera di har vært kreftfri i ett år. Håper hun kommer seg fint på beina igjen.

Anonym sa...

Tenker på deg. <3 Mari

Anniken sa...

:)

Anonym sa...

Anniken,du er bare så bentøff.Du har bare den flotte innstillingen til sykdommen,og bare det er mange steg i rett rettning for å bli frisk!! Lykke til videre!! Tenker masse på deg!! Klem Elin

Anniken sa...

Takk for fin melding, Elin:)

Legg inn en kommentar