fredag 12. august 2011

Livet går videre

Onsdag unngikk jeg en infeksjon med et nødskrik. Som jeg har nevnt før, må man legges inn til antibiotikabehandling hvis man måler 38 grader feber to ganger med en times mellomrom, eller 38 grader én gang. Jeg målte 37,9 og 38 grader om hverandre hele kvelden og langt utpå natta, men utrolig nok aldri 38 to ganger etter hverandre. Heldigvis. Jeg begynner allerede å bli lei å dra til Radiumhospitalet (har vært der og tatt blodprøver 3 ganger bare denne uka), så å slippe en innleggelse føltes godt. Men onsdagen var ikke mye god. Da var jeg skikkelig klein. Det rare er at jeg ser ikke ut til å forstå det helt selv når jeg står oppi det. Det er når dagen derpå føles mye bedre at jeg skjønner hvor dårlig jeg egentlig har vært.

Onsdag nådde jeg altså "bunnen" når det gjaldt alt av blodverdier og immunforsvar. I går derimot, begynte plutselig sprøyta jeg tok for snart en uke siden å virke. Jeg trodde den skulle funke relativt raskt etter jeg hadde satt den, men den startet altså ikke før i går. Sykepleierne hadde på forhånd advart meg om at det kunne gjøre vondt i korsryggen når beinmargen begynte å produsere igjen, men det var veldig merkelig å kjenne det i praksis. Innimellom var det akkurat som om det pulserte baki der, i en slik grad at det førte til ukontrollerte rykninger i kroppen min. Det føltes som om det var en voldsom aktivitet hele dagen, og det må det tydeligvis ha vært, fordi blodprøvene i dag viste at immunforsvaret normaliserte seg kun iløpet av gårsdagen. Legens kommentar var: Det var da enormt! Så sprøyta, som er så dyr at jeg måtte søke staten om å få den, var tydeligvis verdt pengene. Nå som immunforsvaret er oppe og går igjen, er tanna mi også mye bedre. Har uansett fått en tannlegetime neste fredag, så vi får se hva han/hun vil gjøre med den.

Jeg er altså over kneika, og det er herlig! Jeg ville egentlig skrive at nå satser jeg på noen fine dager fremover, men når jeg tenker meg om, har jeg allerede hatt flere fine dager siden dette startet. Forrige gang jeg var under behandling var strategien min egentlig å sette alt på vent, bite tenna sammen og komme seg igjennom behandlinga, og så vente på at alt skulle "bli som før". Nå vet jeg at det er ikke sånn det fungerer. Selv om jeg er i gang med ny runde er det ikke slik at selve livet stopper opp. Livet er her og nå, enten man vil eller ikke. Forrige omgang var ganske tung og ensom, rett og slett fordi jeg var for lite opptatt av å leve under behandlinga. Jeg hadde hele tiden fokus på hvordan livet skulle bli etterpå, og glemte dermed å gjøre det beste ut av nuet. Klok av skade kjører jeg ikke samme opplegget igjen. Nå vil jeg oppleve mest mulig varme og glede mens jeg går igjennom dette. Det tror jeg kan lette hele situasjonene ganske mye. Jeg har både en strategi og et ønske til dere om hvordan det kan gjøres, men det får komme i neste innlegg.

God helg alle sammen!

5 kommentarer:

Ann Helen sa...

Du er så utrolig positiv! Dette kommer til å gå så bra med din fantastiske holdning :)
Ann Helen

Anniken sa...

Jo, det går fint å holde seg positiv så lenge kroppen fungere sånn noenlunde. Så får vi se etter hvert når det for alvor begynner å nedover. Men det er iallefall lett å holde seg positiv når dere sender meg så fine kommentarer:) Håper dere har det bra i Bergen.

Silje sa...

Så glad for at du er over kneika i denne omgang! Spent på strategien din, og sånn jeg har lært å kjenne deg kan jeg se for meg hvilken retning den tar! Tror du kommer til å dele noen gode tanker med oss. Gleder meg til å følge med=) Klem

Renate sa...

Du er tøff du! Vi tenker og heier på deg, beste du! Håper vi ses i neste uke! KLemmer i fleng

Anniken sa...

Silje: Da er strategien ute i neste innlegg:)

Renate: Ja, hadde vært veldig hyggelig å treffes, men jeg er innlagt fra mandag til torsdag. Dere er hjertelig velkommen til å ta turen dit hvis det passer? Dere ser hva dere får til:)

Legg inn en kommentar