søndag 25. september 2011

Bloddoping

Å ha kreft er som å kjøre berg-og-dalbane; det går raskt opp og ned, og det gjelder å prøve å henge med i svingene. I denne første tiden av behandlinga har differansen mellom høydemeterne vært relativt beskjeden. Men så kom torsdag. Jeg startet dagen med å dra til Radiumhospitalet og ta blodprøver. Så måtte jeg vente et par timer på resultatet, og da det kom var det heller nedslående. Blodplatene var lave (men allikevel akseptable), immunforsvaret i bånn og blodprosenten på så vidt over 8. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ha blodoverføring. Siden jeg skulle på sminkekurs senere på dagen, fikk jeg lov til å utsette blodoverføringa til neste dag. Det var helt ok for legene. Sminkekurset var veldig bra, men det var tungt å sitte oppreist i to timer i strekk, følge instrukser og snakke med andre. Jeg var veldig sliten, men fornøyd, da jeg dro derfra.

Da jeg kom hjem kjente jeg at jeg måtte få i meg middag. Ute av stand til å klare å gjøre noe med det selv, ringte jeg Erlend for å høre hvordan han lå an i løypa. Han måtte gjøre ferdig noe på jobben før han kunne komme hjem, så dermed la jeg meg ned på sofaen og ventet. Etter som tiden gikk, kjente jeg at jeg ble mer og mer desperat etter mat, men samtidig også mer apatisk. Jeg ringte Erlend igjen og fikk vite at han var ca 30 min unna. I tillegg tar det litt tid å lage middag, altså ville det ikke bli mat før om en times tid. Jeg kjente at formen gikk raskere og raskere i utforbakke. Redd for konsekvensene, fikk jeg på et eller annet vis slept meg ut på kjøkkenet. Der begynte jeg av alle ting å kutte en løk. Kroppen var så svak at jeg nesten ikke klarte å holde kniven, og jeg så svarte prikker. Plutselig brast det for meg og jeg bare kollapset. Ikke fysisk, men mentalt. Da Erlend kom inn døra fant han meg i full oppløsning. Jeg prøvde å skylde på løken (neida, jeg gjorde ikke det). Spøk til side, så var det faktisk ganske sjokkerende og vondt for oss begge tror jeg. Jeg får iallefall fremdeles tårer i øynene bare av å tenke på det, og han har i ettertid sagt at det var "forferdelig sårt og ekkelt å høre på". Han fikk fraktet meg i seng og laget middag i hui og hast. For meg blir verden alltid et mye hyggeligere sted å være så lenge blodsukkeret ikke er på bånn, og etter litt pasta bolognese klarte jeg iallefall å stoppe og gråte. Men jeg var fremdeles helt utkjørt og måtte hvile en times tid før jeg klarte å komme meg inn i stua.

Jeg har altså hatt mitt første ordentlige breakdown etter tilbakefallet. Det måtte jo komme før eller siden, og jeg syns egentlig det er utrolig at det ikke har kommet tidligere. Kombinasjonen av lav blodprosent og lavt blodsukker var vel det som fikk begeret til å renne over. Nå har vi iallefall laget en slagplan slik at det alltid skal finnes middag i huset som ikke krever mer enn litt oppvarming å tilberede. Forhåpentligvis kan det i stor grad forebygge flere slike sammenbrudd. For det funker ikke å bare hive i seg en brødskive i middagstider. Da er det av en eller annen grunn kun middag som gjelder, og som får kroppen til å fungere resten av dagen.

Dette var altså torsdag. På fredag fikk jeg blodoverføring, og med det føltes det som om jeg fikk livet mitt tilbake. Jeg gikk opp alle trappene til leiligheten, uten å bekymre meg for om jeg skulle besvime. Jeg ordnet og fikset litt i leiligheten, uten at beina skalv under meg. Om kvelden feiret Erlend og jeg 2-års dagen vår, og jeg satt oppreist neste hele tiden. Jeg måtte ikke legge meg ned og hvile hodet til stadighet. For en forskjell! Utrolig hva et par poser blod kan gjøre med en. Tidligere var jeg ganske skeptisk til at jeg skulle ha blodoverføring, men nå kommer jeg bare til å tenke "oh yeah" neste gang jeg trenger det. Selv om doping ikke har noe innen idrett å gjøre, skjønner jeg godt at sykkelgutta sliter med å holde seg unna bloddoping. Det er jo en energibooster av dimensjoner!

Lørdag følte jeg meg superfresh da jeg våknet, så vi bestemte oss for å dra på tur i marka. Klok av skade fra forrige behandlingsrunde ville jeg ikke legge lista for høyt, så vi bestemte oss for å gå rundt Sognsvann. Vi tok med oss luksusniste fra "Godt Brød" og kaffekjele, og la på tur.

Erlend lager kaffebål

 
Jeg holder meg til grønn te

Skikkelig kos
Siden vi har vært så heldige å få låne en bil denne høsten, trengte jeg ikke å bruke krefter på å komme meg til Sognsvann heller. All energi gikk dermed med til å kose seg på tur. Og det gjorde vi, som dere ser. Det er rart hvordan et par dager og et par poser blod kan skille sammenbrudd og idyll. Nå håper jeg beinmargen produserer nok røde blodlegemer slik at blodprosenten fortsetter å være relativt høy i en tid framover. Da går jeg isåfall noen fantastiske dager i møte før ny kur:)

6 kommentarer:

Anonym sa...

Du er fin!<3 Kristin-klem.

Maria sa...

Jeg ville ønske jeg var tættere på Oslo, så jeg kunne komme forbi med aftensmad til frysren/køleskabet!
Knus Maria

Kate sa...

So glad you are feeling better now. Sounds like a rough ride Anniken. I still have this cold sont wont make it to cancercise today but hoping thurs. I saw u in the KANO video at my conference this weekend! Very cool! Hugs, kate

Anniken sa...

Kristin: Takk for Kristin-klem, det er alltid hyggelig:)

Maria: Ja, det skulle jeg også ønske. Litt hjelp med matlagingen hadde kommet veldig godt med.

Kate: Så du har sett KaNo-filmen ja. Ble du fristet til å delta? Vi savnet deg på trening i dag. Håper vi sees på torsdag:)

LoveAndLight sa...

Leser dette innlegget flere ganger...syns det er vondt at du har hatt det sånn, men samtidig så er det godt å høre at det gikk rimelig greit raskt og da. Og ja som du sier det er jo helt naturlig at en sånn reaksjon ville komme. Syns det var kjempe fine bilder da :) Så hyggelig det hvor du sitter og spiser luksuslunsjen din :)

Btw jeg har nå og blirr ivrig grønn te drikker..drikker den Yogi Green Energy, den jeg kjøpte til deg :) Så god :)

Anniken sa...

Ja, det var jo som sagt bare et tidsspørsmål før jeg ville få meg en knekk. For meg er det nesten helt umulig å holde psyken oppe når kroppen er så nedkjørt. Men litt mat og blod gjorde som sagt susen;)

Grønn te er supert! Både for kropp og sinn. Jeg syns også Green Energy er kjempegod:)

Legg inn en kommentar