søndag 4. september 2011

Bæseguri

Hvordan skal man egentlig reagere når man har fått vite at man har fått kreft? Og hvordan skal man reagere når man har fått vite at man ikke er blitt kvitt det? Svaret er vel at det er opp til hver enkelt, men av og til lurer jeg på om jeg burde ha reagert sånn eller sånn. Hva er normalt? Hva er best for meg? Ikke vet jeg. Stort sett prøver jeg bare å ta følelsene som de kommer. Jeg tror ikke at å stenge av og overstyre kroppens reaksjoner er en god strategi. Jeg tar imot det som kommer, og forsøker så godt jeg kan å henge med i svingene.

Jeg gråter helt hinsides mer enn før. Det er liksom ikke grenser. Det kjennes veldig uvant siden jeg nok ikke var kjent for å være spesielt sensitiv før jeg ble syk. Faktisk burde de ha oppgitt "økt tåreproduksjon" som en bivirkning av det å få kreft. I en episode av Oprah så jeg to søstre ble gjenforent med familien sin etter flere år med adskillelse. Før ville jeg tørt ha tenkt "fint for dem", mens nå ble genseren min våt på brystet av alle tårene som rant. Og hvis jeg bare så mye som hører ordet "bryllup".... Puh, jeg håper jeg får litt mer kontroll over tårelekkasjen før det blir min tur, ellers blir det ikke mange fine bilder å titte tilbake på fra den dagen. Heldigvis er jeg ikke alene om å oppleve denne bieffekten. På en blogg hvor ei jente skrev om kjærestens kreftbehandling, leste jeg at han en dag hadde begynt å gråte mens han så på "Jakten på kjærligheten". Han hadde ikke fulgt med på programmet tidligere, og det var ikke en spesielt rørende scene som gjorde ham emosjonell. Det var heller en av disse utallige pinlige scenene som følger programmet, hvor to usikre mennesker prøver å finne på noe å si til hverandre. Allikevel var dette nok til å få tåresentralen hos ham til å renne over. Takk til deg, ukjente, ufrivillig følsomme mann, for at du lot kjæresten din blogge om den episoden!

Uheldigvis gråter jeg ikke bare mer over hyggelige ting, men også uhyggelige. En kveld jeg var alene hjemme, så jeg på House. Der var det en 22 år gammel gutt som skulle dø, men ingen i familien orket å si det til ham. Plutselig fikk jeg en helt irrasjonell panikk om at det kom til å bli meg om en liten stund. I mitt hode hadde plutselig ingen behandling virket, og nå var det min tur til å gå. Jeg ble så lei meg og begynte å gråte heftig. Og da snakker vi ikke en sånn gråt som bare sildrer stille nedover kinnene, nei her snakker vi om en som spruter, en såkalt "ugly-cry" hvor hele ansiktet vrenger seg som hos en nyfødt baby (ok da, jeg overdriver kanskje litt). Vanligvis bekymrer jeg meg ikke for om jeg kommer til å bli frisk, men akkurat da føltes det som om jeg hadde blitt opplyst: Jeg skal dø! Etter en stund kom jeg fram til at javisst skal jeg dø, men ikke nå og ikke av lymfekreft. Til det er oddsene for gode.

Men det var litt godt å få grått ordentlig igjen. For selv om det stadig siler noen tårer over den ene tingen mer merkelig enn den andre, så er det heller sjelden jeg får tatt en real "ugly-cry", hvor man bare kjenner at det river i hjertet. Jeg tror det ligger minst 14 terapitimer i hver "ugly-cry". Hele sinnet kjennes renset etterpå. Men det er ikke alltid like lett å framprovosere dem (med mindre man er alene hjemme og ser usannsynlig triste ting på TV). Jeg er i mine beste år og og sliter med en grusom sykdom. Noen ganger får jeg følelsen av at "jeg burde kanskje være litt mer lei meg?" Som regel har jeg det jo fint og greit. Skal jeg da plutselig sette meg ned og hente frem vonde følelser, bare for å gjøre det? Det har det hendt at jeg har forsøkt å sette meg alene på et rom og kjenne etter, men nei, jeg klarer ikke å hente fram noe som helst. Så når kanalene en sjelden gang for alvor åpner seg, tenker jeg igjennom alt mulig trist jeg kan komme på, bare for å ha "grått igjennom det" mens jeg har mulighet. Når jeg er ferdig og sinnet kjennes fresht, fortsetter dagen med ny giv. Det er faktisk veldig oppfriskende, så her kommer dagens tips:

8 kommentarer:

Anonym sa...

Anniken, det er flott at du kan gråte! Mange sliter med å få det til. La emosjonene renne fra deg. Og du vet, på bryllupsdagen, det er de som står rundt gråter mest, men du skal stå framme med et bredt smill! Skulle det likevel komme noen tårer, blir det da mange som skal sørge for at bildene blir fine)) Vi tar med oss lommetørkler))
Gleder oss til å treffes på lørdag! Nastja.

Anonym sa...

Hei, Anniken. Nå har jeg også kommet over bloggen din. Må si at jeg er imponert over pågangsmotet ditt og at du har energi til å dele dette med oss andre. Du er modig. Ønsker deg alt godt videre og håper dritten forsvinner for godt denne gangen.

ps: gratulerer så meget med forlovelsen.Kjekt:)

Fatima

Anette i Østerbotn sa...

Du æ RÅÅÅÅ! takk for at e har fått blitt kjent mæ de.

masse klemma fra Anette

Anniken sa...

Takk for fine ord alle sammen:) De varmer så godt.

Nastja: Gleder meg veldig til lørdag nå! Blir veldig fint å se dere alle igjen.

Fatima: Det var lenge siden! Så hyggelig å høre fra deg. Ja, nå satser vi på at driten forsvinner en gang for alle. Og takk for gratulasjon, det er kjempestas å være forlovet!

Anette: I like så sier jeg bare. Du er rimelig rå sjæl som får både Malaysia og Østerbotn til å virke som piece of cake. Når kommer nytt innlegg på bloggen? Er så spent på hvordan det går med dere der oppe.

OBB sa...

Crying is therapeutic. And I am so much more emotional now too. I personally think people dont cry enough. :) And being scared, even terrified, is a totally understandable emotion. Lovely blog and really like your honesty. OBB

Anniken sa...

Thank you:) Look forward to the next time we meet again:)

Silje sa...

Tror det er supersundt å få tømt kanalene! Og du... jeg blir så glad når jeg skriver kommentar og ser dette flotte fjelelt i bakgrunnen! Tenk å digg det blir å komme i mål!!! Følger deg på reisen=) Stor klem

Anniken sa...

Er så glad for at du er med meg, Silje! Takk for hyggelig samtale i går.

Legg inn en kommentar