torsdag 1. september 2011

Trening under cellegift

I dag skal jeg på trening! Ullevål Sykehus har et prøveprosjekt (TAKU-studien) hvor formålet er at unge kreftpasienter fra 18-35 år skal kunne oppleve mestring under behandling. Vi møtes dermed hver tirsdag og torsdag for å trene sammen. I tillegg er psykolog, sosionom og sexolog tilgjengelig for deltakerne. Poenget er at trening og opplevelse av mestring under behandling, både fysisk og mentalt, forhåpentligvis vil kunne minske bivirkninger (som fatigue) etter behandling. Hvis resultatene er gode når prosjektet er over, vil det bli satt i gang en ordentlig studie av det.

I dag er det treningsdag, og da møter jeg opp på Ullevål Sykehus klokka tolv. Før trening må blodprøver, blodtrykk, puls og temperatur sjekkes. Det er fordi at de vil sikre seg at man er fysisk i stand til å gjennomføre treningen. Kravene til disse faktorene er ganske strenge, så på tirsdag fikk jeg ikke trene fordi immunforsvaret mitt var for lavt. Og de ukene jeg får cellegift ved Radiumhospitalet kan jeg naturligvis heller ikke delta. Så sånn sett får jeg bare vært med på halvparten av treningene i hver av cellegiftsyklusene mine. Jeg syns uansett det er uendelig mye bedre enn ingenting. Selve treningen ledes av fysioterapeut og består hovedsaklig av oppvarming, styrkedel, balansedel, kondisjonsdel og avspenning. Dette høres kanskje mye ut for kropper fulle av cellegift eller stråling, men hver bolk varer kun rundt 10 minutter, og dessuten regulerer man intensiteten selv.

Før man blir med på prosjektet, fyller man blant annet ut noen skjemaer om livskvalitet. I vår tok jeg som kjent et fag i helseøkonomi, hvor vi blant annet lærte om flere måter å måle livskvalitet på. Da jeg fylte ut papirene til treningsprosjektet, fant jeg et skjema som heter SF-36, som også var en del av pensumet jeg hadde i vår. Det er utrolig spennende å kunne erfare pensum i praksis og se hvordan det fungerer i virkeligheten. Ønsket om å bli helseøkonom er langt ifra gitt opp, og når alt dette er over vil jeg sitte med en erfaring jeg tipper svært få helseøkonomer har - nemlig førstehåndskunnskap om det å være langtidspasient. Jeg merker at jeg innimellom drar nytte av situasjonen min, og nærmest intervjuer sykepleierne om blant annet hvorfor "de" (les: ledelsen) serverer Toro-supper til underernærte kreftpasienter, om hvorfor jeg hver mandag det er ny kur må vente i 7-8 timer fra jeg kommer til de får koblet meg til cellegiften, og om sammenslåingsprosessen av sykehusene som nettopp har vært her i Oslo. Man vil nesten ikke tro hva de har å fortelle, og det er definitivt ting jeg kommer til å ta med meg hvis jeg noengang får arbeide som helseøkonom.

Uansett, dette treningstilbudet øker livskvaliteten min betraktelig akkurat nå. Følelsen av å aktivt kunne bekjempe forfallet av kroppen er ubeskrivelig. Jeg trener jo litt smått ellers også, men det blir noe helt annet å gjøre det med motiverende musikk på høyttalerne og instruktør som forteller deg hva du skal gjøre. Dessuten er det godt å treffe andre i samme situasjon. De trenger flere folk til prosjektet, så hvis du er ung og behandles for kreft i hovedstaden, håper jeg at du blir med du også:)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar