onsdag 26. oktober 2011

Behandling av tilbakevendende Hodgkins

Da jeg begynte med ny behandling i august, trodde jeg at dette var min siste sjanse til å bli frisk. Det er det visst ikke. Det jeg skal igjennom nå kalles en autolog stamcelletransplantasjon. Det vil si at de tar ut og setter inn igjen mine egne stamceller. Hvis ikke det kurerer meg, kan kanskje en allogen stamcelletransplantasjon gjøre det. Da vil jeg få stamceller fra en passende donor. I praksis vil det si at jeg må igjennom hele dette opplegget en gang til. Til tross for at det er godt å vite at det fremdeles finnes muligheter hvis ikke jeg skulle bli kvitt kreften i denne omgangen, håper jeg så inderlig, dypt og intenst at jeg aldri mer behøver å så mye som å se på en cellegiftpose igjen i hele mitt liv etter dette.

For noen dager siden leste jeg på Kreftforeningens nettsider at det trengs flere beinmargsdonorer (for link, trykk her). Over hele verden sitter det livredde kreftpasienter og håper på at det et eller annet sted i verden finnes et menneske som har samme vevstype som dem, og som dermed kan donere benmarg. Det kan redde livene deres. Hvis ikke min egen stamcelletransplantasjon fungerer, kan det redde livet mitt. Jeg oppfordrer dermed alle som kan til å bli donorer. For å bli det må man i første omgang registrere seg som blodgiver. Er du en frisk person mellom 18 og 60 år, kan du gi blod. I mine øyne finnes det absolutt ingen unnskyldninger for å ikke gjøre det. Er du redd for sprøyter og synes blod er ekkelt, har jeg bare en ting å si (med mindre du faktisk har en reell fobi): Get over it! Man lar ikke være å redde liv kun for å unngå noen minutters ubehag i året. Når du har begynt å gi blod, kan du også melde deg som benmargsdonor. Etter å ha testet hva slags type vev du har, blir du innkalt til donasjon hvis noen et eller annet sted i verden trenger deg (det skal ekstremt mye til for å finne en match, så mange opplever aldri å bli innkalt). I de fleste tilfeller donerer du ved at alt blodet ditt går igjennom en celle-separator, slik jeg gjorde på bildet i forrige innlegg. En sjelden gang går de inn i hoftekammen og tar ut beinmargen. Tenk så fantastisk det må være å vite at siden du gav litt benmarg, løper det nå en glad gutt i Spania og spiller fotball på grunn av deg. Eller kanskje blir det din fortjeneste at ei ung dame i 20-årene kan gå ned kirkegulvet for å vies med sin kjære Erlend, med håp om et langt og lykkelig liv sammen. Finnes det egentlig noe bedre i hele verden, enn å gi noen selve livet i gave?

Altså, for å oppsummere litt: Jeg skal snart ha en autolog stamcelletransplantasjon. Den skal etter planen gjøre meg frisk. Hvis ikke den fungerer, kan jeg prøve med en allogen stamcelletransplantasjon (med fremmed donor). Hva hvis ikke det heller funker? Da finnes det faktisk fremdeles håp. Det har kommet en ny livsforlengende medisin som er til stor nytte for Hodgkins pasienter. Den gis foreløpig som utprøvende behandling, så det er litt tilfeldig hvem som får den. Det var snakk om denne medisinen på nyhetene i går. Legen min, Alexander Fosså, ble intervjuet. Jeg må bare si noen ord om ham, før jeg kommer tilbake til den nye medisinen. Så vidt jeg vet er han Norges ledende ekspert innen Hodgkins Lymfom. I tillegg er han et medmenneske. I mine øyne er han et stjerneeksempel på hvordan en lege skal være: rasende dyktig og flink med folk. Jeg føler meg heldig som blir fulgt opp av ham.

Link til intervjuet finner dere her. For dere som ikke leser bloggen min på nett, kan jeg kort nevne at Fosså etterlyser et nasjonalt overordnet finansieringssystem, eller øremerking, av nye og dyre medisiner. Hvis ikke er det opp til sykehusenes økonomi og den enkeltes leges stå-på-vilje hvem som får slike medisiner og ikke. Det er ikke rettferdig i et helsesystem som i følge regjeringen skal gi "gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av blant annet bosted og økonomi". Etterpå kommer Anne-Grete Strøm-Erichsen til studio og svarer at det fra 2012 skal innføres en slik ordning, for medisiner som er "gode, utprøvde og effektive". Hva med den nye lymfekreftmedisinen da? Den ser ut til å være god og effektiv, men jeg har forstått det slik at den fremdeles er under utprøving. Vil den komme inn under det overordnende finansieringssystemet, eller vil det fremdeles være tilfeldig hvem som blir de heldige vinnerne av flere leveår? På slutten av intervjuet sier hun at utprøvende behandling vil bli gjennomført ved ett sykehus, før behandlingen eventuelt implementeres over hele landet. Det er vel da jeg skal takke høyere makter for at jeg får behandling ved Radiumhospitalet og ikke i f.eks. Kristiansand. Det garanterer ikke at jeg får tilgang til medisinen, hvis jeg noen gang skulle trenge den, men sannsynligheten er iallefall dramatisk større. I Norge 2011 er dette trist, men sant.

Så, det finnes altså mange giftfylte år å glede seg til om den nærstående stamcelletransplantasjonen ikke skulle gjøre nytta si. Det er med blandede følelser jeg har mottatt denne informasjonen. Som jeg nevnte i begynnelsen av innlegget, er jeg på en måte sjeleglad for at jeg ikke står ved stupet riktig enda, men samtidig aner jeg ikke hvordan jeg skulle ha maktet mer behandling etter dette. Det beste er jo om jeg faktisk blir frisk nå, så da går vi for det. Om nøyaktig 10 dager fra nå av kan jeg i teorien ta et innvendig jubelbrøl som sier: ALDRI MER CELLEGIFT! Så får vi satse på at det faktisk stemmer.

5 kommentarer:

Kate sa...

Hei! Min forkjølet er dårlig idag. Derfor kan jeg ikke kommer til trening! En stor klem og kos fra meg for mandag. Lykke til - alle min fingene er krysset til deg! I morgen er min siste kur og jeg tenker deg mye. Kate x

Anonym sa...

Får dessverre ikke donert blod, for blodet mitt er visst ikke bra nok for dem! Men jeg har donorkort, så da kan ihvertfall noe av kroppen glede andre :)

Jeg syns så absolutt legen deres bør få vite at dere er så fornøyde! Ros har ikke skada noen hittil, så vidt jeg vet :)

K.

ToneH sa...

Anniken - du er min Superhelt! Jeg bøyer meg i støvet, nok en gang. Stå på!!!

Stor klem fra Tone

LoveAndLight sa...

Heier på deg kjære Anniken min! ALDRI MER CELLEGIFT!! x

Anniken sa...

Kate: Du skriver norsk! Skal si du lærer raskt. Jeg var den eneste som kunne komme på torsdag, så jeg savnet dere andre. Fikk meg en god treningsøkt da. Er så ufattelig glad på dine vegne for at du endelig er ferdig med behandlinga:)

K: Ja, de er ganske strenge på det der. Jeg er så "damaged goods" at jeg får hverken gi blod eller donere organer. Og ja, det spørs nok om ikke vi må finne på noe festlig til legen;)

Tone: Takk for fine ord:)

C: Aldri mer!

Legg inn en kommentar