søndag 2. oktober 2011

Døden

I dag har jeg lyst til å reflektere rundt et for mange ganske ubehagelig tema; døden. De fleste trenger ikke å forholde seg til emnet før i slutten av livet. Heldigvis, vil nok mange si. Døden før alderdommen tror jeg mange bare skyver under teppet. Det blir for vondt og skummelt å ta inn over seg. Mange føler det også kanskje unødvendig? Jeg vet ikke, jeg kan bare snakke for min egen del. Selv begynte jeg ikke å ta inn over meg at jeg en gang skal dø før jeg fikk tilbakefallet. Da jeg ble behandlet første gangen, var jeg skråsikker på at det skulle gå bra. Det til tross for at kreftsykdommen min hadde nådd stadie IVB, altså det verste og mest alvorlige stadiet. Døden ofret jeg ikke en tanke. Nå er det derimot ganske annerledes. Jeg har bare denne sjansen igjen til å bli frisk. Hvis ikke cellegiften virker denne gangen, kommer jeg til å dø veldig ung. Det er ubehagelig å tenke på. Torsdag er dermed på mange måter en skjebnesvanger dag. Enten har cellegiften fungert, og dermed blir sannsynligheten for at dette kommer til å gå bra ganske stor. Ellers så har den ikke fungert, og sannsynligheten for at dette kommer til å gå bra blir ganske liten.

Jeg har tenkt masse på døden i det siste. Jeg har ikke nødvendigvis tenkt at jeg skal det snart, men jeg har fundert litt rundt temaet. Hvordan er det å motta dødsbudskapet? Hva sier de til deg? "Det er dessverre ikke mer vi kan gjøre for deg"? Det er jo alltid det, tenker jeg. De kan fremdeles lindre mange plager, de kan bare ikke få en frisk. Og hvordan er det egentlig å dø av kreft? På en måte får man jo tid til å ta farvel, på en annen side tror jeg ikke det er den mest behagelige måten å forlate denne jorda på. Men hvem sa at veien til døden skal være behagelig (akkurat det å dø derimot, tror jeg ikke trenger å være skremmende)... Hva skjer etterpå? Treffer man noensinne igjen de man er glad i? Og her er det teiteste spørsmålet ever: Hvis vi forestiller oss det verste tilfellet, nemlig at jeg snart må dø. Da ønsker jeg jo selvfølgelig at Erlend i ettertid skal finne seg ei flott jente og få seg en familie med henne, så snart han føler seg klar for det. La oss så si at det finnes en himmel og at jeg går og venter på ham der. Hva skjer når vi da møtes igjen? Skal vi endelig gjenforenes, kaste oss rundt halsen på hverandre, før han introduserer meg for sin nye kone? Sånne merkelige ting går jeg rundt og funderer på. Det er jo helt absurd faktisk, hehe.

Jeg har et helt annet forhold til døden nå enn tidligere. Før gjorde den meg vettskremt, så jeg bare unnlot å tenke på den. Nå har jeg forstått at døden ikke nødvendigvis bare er noe grusomt og forferdelig, men også noe helt naturlig. Døden er jo akkurat like vanlig som en fødsel. Det er egentlig fascinerende at vi hyller det ene og skyr det andre. Jeg har lest at det er spesielt et vestlig fenomen. I andre kulturer kan de ha et mer avslappet forhold til det å dø. Selv merker jeg at det er nærmest umulig å få i gang en samtale om temaet med folk rundt meg. Nå er det ikke sånn at jeg ønsker å snakke om døden med alle og enhver, men jeg merker at siden emnet i disse dager er veldig tilstedeværende i bevisstheten min, kan det være fint å få luftet tankene innimellom. Men nesten hver gang (ikke alltid) jeg prøver på det, blir jeg møtt med kommentarer som "ja, men du skal jo ikke dø", eller "usj, så forferdelig, ikke si sånn da". Temaet vekker både fornektelse og avsky. Det er ut ifra dagen kultur, hvor normen er å tyne ungdommen helt opp til, og av og til inn i, alderdommen, ganske forståelig. Men det er samtidig også ganske merkelig. Det er "bare" døden jeg prøver å snakke om, en av svært få ting vi alle har til felles.

Jaja, det blir uansett veldig spennende på torsdag. Etter den dagen tror jeg at jeg enten kommer til å vinke døden farvel, eller motvillig ta ett skritt nærmere den. Nå må jeg legge til at magefølelsen er god, og jeg tror at cellegiften har gjort en utmerket jobb. Men det stopper meg ikke i å reflektere over liv og død. Disse refleksjonene fungerer som hjelp til å sortere tankespinnet situasjonen jeg befinner meg i har utløst. Det betyr på ingen måte at jeg har gitt opp og forbereder meg til å dø, hvis noen skulle tro det. Jeg føler meg for øyeblikket sterk i både kropp og sinn, og føler foreløpig at jeg har taket på kreften, ikke at den har taket på meg. Sånn skal det fortsette å være! I morgen drar Erlend og jeg avgårde på spa. Det blir et spark i siden til kreften. Jeg skal kose meg og nyte de tre dagene for alt de er verdt.

21 kommentarer:

Anonym sa...

Kjære Anniken, takk for at du igjen tar oss med inn i det som er vondt og vanskelig, og for at du evner å sette ord på tanker og følelser rundt dette temaet.

Bibelen sier noe om ektefolk i himmelen i Matt. 22, 23-33, se vers 30 her: "For etter oppstandelsen tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen." Se http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=MAT&chapter=22&verse=30

Jeg har mange ganger vært redd for å miste deg, og særlig i tida før du fikk kreftdiagnosen første gangen og vi ikke visste hva som feilte deg, planla jeg begravelsen din oppi hodet mitt mange ganger. Det har jeg sluttet med. Jeg har lagt deg i Guds hender, og det er det beste stedet du kan være! Jeg ber om at du må bli frisk, og jeg ber om at Gud må være med både deg og Erlend gjennom denne vanskelig tida.

Klem fra mamma

Anonym sa...

FOTSPORENE I SANDEN
En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.

Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.


Jeg håper du får oppleve følelsen av å bli båret!
Klem fra mamma

LoveAndLight sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
LoveAndLight sa...

klarte å slette mitt eget innlegg..så da blir det dette korte istedet...


Sender deg masse kjærlighet og god energi :D
Kos deg masse på spa.

klemmer i fleng

Anonym sa...

Takk for at du deler dine innerste tanker med oss.. Det krever mot.

Jeg tror de fleste frykter døden fordi den er ukjent. Den er for oss uforståelig. Og som mennesker liker vi ikke forandringer som skjer utenfor vår egen kontroll. Døden er noe som er for det meste uten for vår egen kontroll, både vår egen død og den til våre nærmeste.

Først når omstendigheter i våre liv bringer døden på vår egen hjemmebane, må vi spille en kamp med den. Enten en personlig kamp om liv og død eller bare kampen om en forståelse.

Jeg personlig tror døden bare er ett steg på en lang ukjent vei. Ett nytt eventyr. Mens de vi har mistet igjennom livet lever i oss iform av minner og kjærlighet. For alle mennesker enn møter igjennom livet setter spor i oss, noen enorme og noen umerkbare i den store helheten.

Og det som er spennende med døden som tema er at ingen vil gi deg to like svar, døden er like personlig som våre sjeler og kjærligheten.

Alle har det, sjel, død og kjærlighet, men ingen av det er identiske med noen annens...

Lykke til på torsdag!

Klem Mette

Anonym sa...

Kjære Anniken og kjære Wenche:)
Jeg skjønner godt at slike tanker kommer fram og det er viktig å ikke dekke over de:) Alle ønsker for dere at dette skal gå bra og at prøvene på torsdag er positive:) Jeg er med dere i tankene og føler med dere i alt dere må igjennom:) Stå på!!!Gla for at du vil dele alt med oss utenforstående.:) Vi får et helt annet perspektiv på livet:) Varme tanker til dere fra meg. En stor klem fra Kari Synnøve

Anonym sa...

Jeg ber for deg Anniken, og skal be spesielt om
at du får kjenne fred over dagene før torsdag.
Jeg ber med frimodighet om full helbredelse
og full effekt av cellegiften.
Vær ved godt mot.
Klem fra Solbjørg

Anonym sa...

Så spennende med dine betraktninger rundt døden. Jeg ble selv i våres forespeilet at jeg hadde en hjernesvulst og MS etter en MR. Ukene etterpå kretser rundt liv og død, og muligheten for at jeg skulle dø fra mine små barn... Jeg husker at tankene rundt dette var vanskelig å dele, fordi folk rundt en vil så gjerne trøste. Mens jeg satt igjen med følelsen av et viktig tema ikke ble snakket om. Det var viktig for meg. Sykdom rammer blindt, og jeg hadde aldri noen følelse av urettferdighet eller tanker som "hvorfor meg". Heller en opplevelse av "ja, hvorfor ikke meg". Døden rammer mennesker også mitt i livet, og også om vi etterlater oss små barn... Men jeg tror vi fjerner oss fra det så lenge vi kan, og beskytter oss med fraser som "det går nok bra". Og ved å gjøre dette fjerner vi oss også litt fra å nærme oss hverandre. Det stedet hvor vi blir kjent med de søler innerste og mest ekstensielle spørsmål, undringer og redsler som er forankret i oss. Jeg skulle ønske vi mennesker var flinkere til å ta hverandre inn, med alle de følelser og tanker vi har og dele dem, uten å miste håpet om at det overveldende mange ganger går bra. For min del viste det seg å være en ufarlig cyste og MS. Som jo krever en omlegging av livet og endret livskurs med mye usikkerhet -men uten aspektet av en kamp om livet eller døden... Men på en underlig måte en lærerik opplevelse å få ristet jorden under seg på. Jeg liker bloggen din så godt, en tankevekker. Og jeg har sagt det før, men sier det igjen. Du er i tankene mine torsdag. Og jeg ønsker alt det beste for deg. Hilsen voksen sykepleier student.

Kate sa...

Your blog strikes a chord with me. I know what you mean about people not allowing you to talk about the truly scary things because it scares them. Cancer makes you face your own mortality and these thoughts are so understandable. You don't want to stop fighting but you also don't want to be overly naive about it either. A tough balance to maintain. I admire your courage in speaking about it so openly and will be thinking of you thursday. Enjoy your weekend away - a much deserved rest. Klem, Kate x

Anniken sa...

Dere som er ofte innom bloggen har kanskje lagt merke til at jeg pleier å kommentere kommentarene til forrige innlegg idet jeg legger ut et nytt. Nå ligger det et nytt innlegg ute, men jeg har ikke tid til å kommentere hver enkelt personlig akkurat nå, for nå skal vi en tur på kino (det er om å gjøre å få med seg mest mulig hyggelig mens man kan, hehe). Skal prøve å få skrevet til dere i morgen.

Uansett kan jeg si TAKK for kommentarene. Jeg hadde på forhånd trodd at dette kom til å bli et av de kommentarløse innleggene, grunnet temaet, men det er herlig å se at kommentarene strømmer inn- både her og til meg privat.

Anniken sa...

Ok, nå hadde jeg sittet her i laaaaang tid og kommentert hver enkelt personlig og så klarte jeg Å SLETTE DET!!!!!! Er det mulig. Jeg orker ikke å skrive alt på nytt, for det var mye. Jeg sier bare tusen, tusen for veldig interssante kommentarer. Usj altså. Jeg hadde virkelig brukt lang tid på kommentaren min, og så bare forsvant den da jeg skulle publisere. Grrr. Jaja. Neste gang skal iallefall jeg lage meg en kopi å ha i bakhånd.

Igjen: Veldig interessant det dere har skrevet!

Atle sa...

"Livet er ett valg, når en har vært død lenge
Døden har ingen, den er bare en belønning for å ha levd
Så jeg velger livet, for døden kommer uansett"

Den største frykten vi har, er frykten for det ukjente, så det er sånn sett forståelig at vi har et noe ambivalent forhold til noe som er helt naturlig...

Døden er nødvendig for å gi nytt liv...en rose ville aldri blomstret hvis ingen trær, busker, planter, insekter og alt annet hadde levd før rosen og nå bidro til at den fikk næring gjennom deres levninger...

Alt som er skal bli det som har vært, for å gi liv til det som skal komme.

Forøvrig ønskes lykke til, og stor klem hvis du trenger en.

Anonym sa...

Jeg vet ikke om dette hjelper deg..men dette er min opplevelse jeg har hatt med meg siden jeg var født og det sitter brent i meg som et skue for all fremtid...jeg har nevnt dette for min mor og far siden jeg kunne snakke og det er helt utenfor manges forstårelse av realiteter...jeg trodde først det var en drøm...men dette var så mye mer en våres virkeligsopplevese..dette er noe mye større.
Her er min opplevelse ifra før jeg ble født:...Jeg så alt av universets alle steder på en gang,det var ingen tid og avstan,jeg var i en oppløftene varme fylt av kjærlighet og godhet og jeg kunne alle av svar og forstod alt..Formen jeg var i var svevende følese av både være veldig fri og tilknyttet til alt i et form form for noe høyer sfære...Alt hadde en mening,ingenting var tilfeldig...Jeg fikk jeg en fokusering på en blå skinnene vakker planet,som jeg ble sugd imot..husker et rom..sykehus,en fødestue,noen som lå og skulle føde..alt ble svart og pluteslig så ble min alltomfattende bevisthet trengt opp i noe som var for meg skremmende,to merkelige smale avlange glugger(Øyner) det var som om noen tokk vekk 99% av mitt såkalte 360 graders syn alle veier.Sakte forsvant også klarheten og viten om alt...Men minnen jeg har om dette sier att vi kommer ifra noe stort og går tilbake til noe Stort.Noe mye større en alt fysisk på hvores jord.
Hilsen K-O

Lillian sa...

Fantastisk!For meg er det en trøst å lese dette.
Min gamle far sa at han så en engel som hentet min datter da hun døde av kreft 24 år gammel.
Hilsen Lillian

SURRESILJE sa...

Tusen takk for at du deler og skiver et innlegg som for mange, og kanskje også for meg(?) er tabubelagt. Jeg syns det er vanskelig å forholde seg til døden, og vil helst ikke forholde meg til den. Nå er jeg heldigvis frisk, og kanskje akkurat derfor var det bra for meg å lese dette innlegget.

Nyt spa, også krysser jeg fingrene for torsdagen. Stå på!

heksehobby sa...

Aller først; tusen tusen takk for at du deler. Det du skriver har en enorm betydning for mange andre som kan kjenne seg igjen og finne trøst i at de ikke er alene.

Hilden eks-Hodgkins-pasient som digger deg :)

Anniken sa...

Takk for herlig kommentar! Slike tilbakemeldinger gjør meg motivert til å fortsette å skrive.

Anniken sa...

Så godt å høre at du er frisk! Jeg forstår godt at du er redd for døden og ikke vil forholde deg til den. Slik tror jeg de fleste har det. Jeg er bare så lei av å bekymre meg for døden, så dermed snakker jeg åpent om den - i håp om at det skal ta bort noe av "brodden".

Anniken sa...

På en eller annen merkelig måte høres dette veldig fint ut. Takk for at du deler.

Anniken sa...

Jeg klarer ikke å virkelig forstå alt du skriver her, men jeg tror også at vi er en del av noe større. Takk for spennende kommentar.

Anniken sa...

Døden er nødvendig å gi nytt liv, det er helt sant. Per Fuggeli kaller det en "økologisk solidaritetshandling". Det som blir litt bakvendt er når unge mennesker dør. Det tror jeg føles naturstridig for de fleste.

Klem mottas alltid med takk:)

Legg inn en kommentar