fredag 14. oktober 2011

Gubben og gamla

Dere som kjenner meg, vet at jeg pleier å erte Erlend for noen av hans kanskje litt gammelmodige interesser, deriblant "Norge Rundt". Jeg mener at han passer bra inn i denne gjengen her fra "Åpen Post" (sjekk ut linken).

Nå må jeg dessverre melde meg inn i klubben. Jeg er en gammel dame fanget i et 25-årig utseende, og det er ikke tull en gang! For det første så svikter hukommelsen. Jeg glemmer avtaler, medisiner, gjøremål og det jeg nettopp reiste meg opp for å gjøre. Utrolig irriterende. Dessuten feillagrer hjernen min informasjon. Skal vi møtes på torsdag sier du? Ja, da kan det godt hende jeg dukker opp på onsdag. Jeg kan fortelle om en spesielt demensaktig opplevelse jeg hadde her om dagen. Jeg skulle henge opp en vask med ullklær. Det gikk fint det, helt til jeg halvveis i oppgaven plutselig fikk det for meg at jeg var ferdig. Jeg lot dermed den andre halvdelen av vasken ligge igjen i maskinen, fant fram en ny vask med hvitt sengetøy som jeg stappet oppå det nyvaskede tøyet som allerede lå der og satte alt sammen på 60%. Jeg stusset over at det ble så voldsomt trangt i maskinen, men koblet overhodet ikke at det kunne ha noe med at den var halvfull fra før av. Da maskinen var ferdig satt jeg igjen med kjedelig kombinasjon av grått sengetøy og tovede miniatyrklær. Bah! Dette ville ALDRI, og jeg gjentar ALDRI, ha skjedd tidligere.

For det andre svikter kroppen min. Siste uka før cellegift fungerer kroppen fremdeles greit nok, men ellers er den ganske skral. Rett etter cellegift klarer jeg ikke å stå oppreist i mer enn et par minutter av gangen, før kroppen begynner å protestere. Det resulterer som kjent i at jeg ligger mye og hviler. Et annet resultat av det er at Erlend har måttet dusje meg, fordi jeg ikke har orket det selv. Sittende på en krakk har han vasket meg ren. Vi burde ha fått æresdiplom i gamlisklubben.

Når kroppen er så klein gjør jeg alt veldig sakte, slik at den skal greie å henge med. Jeg kan for eksempel stå opp, sette meg og drikke et glass vann, skjære en brødskive, sette meg og hvile hodet litt i fanget, smøre på pålegg og så sette meg ned for å spise. Ting tar (lang) tid. Og når jeg går tur, traver jeg ikke avgårde sånn som for noen uker siden. Nei, jeg går med korte, langsomme skritt, titter meg litt rundt mens jeg går, og tar gjerne en pause på en benk. Jeg har dessuten begynt å gå med staver. Jeg kan love deg at bortsett fra en og annen bortkommen turist, er jeg den eneste som går med staver i Oslo sentrum. Det er ikke spesielt hipt, men som aldrende kvinne prioriterer jeg helsa først. Overkroppen min får nesten ingen trening hvis ikke jeg bruker dem, og trening er som kjent viktig, uansett alder. Så i kveldens mulm og mørke kan du altså få øye på meg, snikende rundt i Oslos parker og bakgater for å trene grevinnehenget.

Jeg og mine medsøstre på tur rundt Sognsvann


En dag kom Erlend hjem fra jobb med en gave til meg. Gledelig overrasket og full av forventning pakket jeg den opp. Her var innholdet:

Det var en slags korkåpner. Som allerede nevnt er overkroppen, inkludert armene, ganske svak og forfallen. Dermed slipper jeg nå å måtte vente på at Erlend skal komme hjem fra jobb før jeg får drukket Brisen min. Nei dere, det er ikke lett å bli gammel, men jammen godt at det finnes hjelpemidler iallefall.

Nå må jeg skynde meg og forberede ettermiddagskaffen klokka fem. Snakkes!

2 kommentarer:

Anette i Lakselv sa...

Herregud. Jeg må bare le. Unnskyld. Ser dere for meg der dere pensjonisttilværelser dere... Men er ikke det litt sent med ettermiddagskaffe kl 17.00?hehe. Det er så fantastisk at du deler dette med oss, for jeg tror de fleste av oss ikke forstår hva du faktisk gjennomgår. Husker mamma fikk noe som jeg i etterkant kalte for kreftgange. Det du beskriver i mailen. Ett skritt, se seg om. Dra føttene etter seg. Nytt skritt. Orientering. Det må være skikkelig utfordrende og oppleve at kroppen endrer seg så drastisk. Håper dere greier å opprettholde den galgenhumoren jeg har oppfattet at dere har. Kanskje neste gave fra Erlend blir ei dukke du kan ikle eksklusive ullklær?heh. En annen ting. Du kan vel få endel hjelpemiddler fra hjelpemiddelssentralen også. Selv om det HVERTFALL føles som om man er over 80. Men noe må du utnytte skattepengene du skal betale resten av livet til:) Stå på! Vi heier på dere i fleng! Stor klem

Anniken sa...

Hehe, ja hjelpemiddelsentralen er allerede tatt i bruk. Galgenhumoren er også et viktig hjelpemiddel, men det er ikke til å stikke under en stol at dette ikke akkurat er noen drømmesituasjon. Men jeg sier som Maria Mena: this too shall pass.

Takk for melding på fb. Skriver til deg snart:)

Legg inn en kommentar