søndag 30. oktober 2011

Høydosen

Nå begynner det! Til tross for at jeg på lørdag kan si meg ferdig behandlet med cellegift, er det faktisk nå det begynner. De fire forkurene har bare vært teasere. I kveld legges jeg inn på Radiumhospitalet, og i morgen (gry)tidlig starter hestekuren. Jeg skal få cellegift som er 5-6 ganger sterkere enn forkurene (som også har vært sterke i seg selv), døgnet rundt i fem døgn. For å si det som det er: De skal nesten ta livet av meg for å få meg frisk.

Forløpet framover vil bli ca som dette: Først får jeg cellegift i fem døgn. Hvis jeg fremdeles er på beina da, kan jeg kanskje få lov til å dra hjem fra lørdag til søndag. Jeg håper så inderlig at jeg kan få det til, slik at jeg får sovet ut litt. Det kommer nemlig til å bli minimalt med søvn den kommende uka. Pipende cellegiftmaskiner, snorkende naboer og konstant doflying vil sørge for det. Mandag om en uke har cellegiften begynt å virke for fullt slik at benmargen ødelegges. De høstede stamcellene mine puttes dermed tilbake i kroppen. Det er fra denne dagen jeg legges inn på isolat. Så er det bare å vente på at stamcellene modnes og formerer seg til blodplater, røde- eller hvite blodlegemer. Når dette skjer vil immunforsvaret begynne å fungere igjen, og jeg kan komme ut av isolatet. Dette tar som regel 8-12 dager. Etter det må jeg være på sykehuset til formen tillater meg å dra hjem. Vi snakker altså ca 1 måned på sykehus.

Så hva skjer når kroppen min er fylt til randen av gift? De vanligste bivirkningene er:
- Infeksjoner. Til tross for at jeg skal ligge på isolat, kommer jeg til å få infeksjoner. Det er fordi det fra naturens side finnes diverse bakterier i kroppen som kommer til å gjøre meg syk, i og med at immunforsvaret mitt vil være utslettet. Jeg kommer dermed til å få masse antibiotika. Det er også viktig at folk som skal inn i isolatet er helt friske, og ikke nylig har vært i kontakt med syke, slik at jeg ikke blir smittet av noe utenifra.
- Blødninger. Siden produksjonen av blodplater stopper opp (grunnet ødeleggelsen av benmargen), kan jeg plutselig begynne å blø, både innvendig og utvendig. For å forhindre dette kommer jeg til å få blod- og blodplateoverføringer.
- Kvalme. Blæh! Jeg har ikke kastet opp til nå, og håper dypt og inderlig at jeg klarer å fortsette å la være (selv om sannsynligheten for det er liten, er det alltid lov å håpe).
- Sårhet i munn/svelg. Alle slimhinner er svært sensitive for cellegift, men det største problemet nå blir sårhet i munn og svelg. Slimhinnene kan bli så ødelagt at man får store, åpne sår i munnhulen, spiserøret og toppen av magesekken. Det kan bli så smertefullt at det blir vanskelig å snakke og spise. Et vanlig tiltak for å få i seg mat, er å få morfin mot smertene.
- Nedsatt matlyst. Dette er faktisk en bivirkning i seg selv, og ikke bare en følge av kvalme og sår munn. De sier det kan ta noen uker før den kommer tilbake. Det gruer jeg meg til. Det finnes nesten ikke noe verre enn å trøkke i seg mat man ikke har lyst på. Uansett vil matinntaket bli labert, så det er vanlig å gi intravenøs ernæring i en periode.
- Diaré. Her kopierer jeg informasjonen rett fra et informasjonshefte: "Slimhinnene i tarmen er sensitive for cellegiften, og brytes ned og avstøtes før den bygges opp igjen. De aller fleste får diare på grunn av dette".
- Søvnmangel. I tillegg til målinger av puls, temperatur og blodtrykk, gis mange av medisinene om natta. I tillegg blir det nok en del turer til toalettet.
- Død som følge av bivirkninger. Veldig interessant at "død" står kategorisert under "vanlige bivirkninger" i informasjonsheftet mitt. Legen min har fortalt meg at det er ca 2-3 % som dør av høydosen. Jeg er ikke i riskosonen, så jeg føler meg veldig trygg på at jeg skal klare meg.

Ja, her er det altså mye å "glede" seg til. Sjeldnere bivirkninger gidder jeg ikke å ramse opp. Jeg orker ikke å forholde meg til dem før de eventuelt er en realitet. Dette er altså ikke en "walk in the park". Som jeg har vært inne på før, er det den tøffeste behandlingen man tilbyr kreftpasienter. Og ja, jeg gruer meg.

Aftenpostens A-magasin lagde for noen år siden en reportasje om ei jente i 20-årene som gjennomgikk akkurat denne behandlinga. Hun hadde også Hodgkins Lymfom. Jeg syns reportasjen gav et nyttig innblikk i hvordan det kan være å gjennomgå en stamcelletransplantasjon. Jenta heter Nicole Gerbitz, og artikkelen ligger i Aftenpostens arkiver på nett (for link, trykk her). Det koster 45 kr for tilgang i 24 timer. Søk på "Nicole Gerbitz", så finner dere både artikkelen fra 2006, "En thriller om kroppen", og en oppfølgingsartikkel fra 2011, "Alt er likt, men alt er forskjellig". Jeg ble så ufattelig glad da jeg leste sistnevnte. Til tross for alt hun har vært igjennom, har hun klart å utdanne seg til sykepleier, og jobber nå 100 % som det. Det går altså an å komme tilbake til livet etter dette her.

Jeg kan nesten ikke fatte at det er i morgen det hele settes i gang. Høydosen har hele tiden vært så fjern, og nærmest absurd å forholde seg til. Nå skjer det faktisk. Veien hit har stort sett gått over all forventning. Tiden har rast avgårde, jeg har vært i relativt god form og Erlend og jeg har kommet enda nærmere hverandre. Jeg fikk en liten psykisk knekk da jeg fikk vite at jeg fremdeles har aktive kreftceller i kroppen, men nå er jeg over den. Gode samtaler og bedre form har nok vært hovedgrunnene til det. Jo bedre form, jo mer positiv innstilling får jeg til alt. Jo dårligere form, jo vanskeligere er det å stenge de negative tankene ute. Det blir kanskje den største utfordringen i perioden jeg går inn i nå. Nå skal jeg bli så nedkjørt fysisk, at det blir nærmest umulig å ikke bli det psykisk også. Heldigvis er det bare for en periode. Hvor lang den blir vet jeg jo ikke noe om nå, men det er godt å vite at på et eller annet tidspunkt vil alt bli bedre.

Den siste uka har vært herlig. Jeg har vært i storform! Til tross for at Erlend har slitt med sykdom (og jeg har gått rundt med konstant angst for å bli smittet), har vi gjort mye hyggelig sammen. Jeg føler jeg er blitt en racer på å leve i nuet. Nå skal vi ut i det fine høstværet og nyte den siste "normale" dagen vår sammen. Ny oppdatering kommer iløpet av uka.

9 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg kjenner deg ikke og kom over bloggen din en søndag jeg suset rundt på nettet. Jeg leste alle innleggene dine denne dagen. Det var veldig gripende lesning og du er veldig flink til å skrive og beskrive hva som skje og hvordan du har det. Etter dette er jeg regelmessig innom for å se om du har skrevet noe nytt.

og jeg fikk lyst til å sende deg en hilsen. Jeg tenker på deg og ønaker at du skal komme helskinnet igjennom dette. Du virker så sterk at jeg har tro på deg. Stå på videre og lykke til.

Klem fra Anette

Bengt E. sa...

Lykke til med stamcelletransplantasjonen, Anniken! Tøffe tak, men desto bedre når man kommer helberget ut av det. Hold ut! :-)

Anonym sa...

Lykke, lykke, lykke til! Tusen varme tanker hver dag går til deg, som nå skal slå knockout på Hodgkinsdritten!:-) SVÆÆR Kristin-klem.

Silje sa...

Jeg blir egentlig bare helt tom for ord når jeg tenker på hva du skal gjennom de neste ukene. Jeg kommer til å ha deg i tankene hver eneste dag og overføre så mye positiv energi at du kanskje kan merke det oppi all elendigheten! Anniken, dette fikser du med glans som alt annet! Du har det psykiske overtaket, og det kommer godt med nå! Heia, heia!!! Masse gode klemmer fra meg, Eskil og RB!

Ida sa...

Må bare ønsker deg lykke til. Skulle gjerne ha kommet på besøk, men med to småtroll som stadig er småsyke så skal jeg spare deg for slike baslilusker. Du ser knall bra ut utenpå, så nå er det bare å bli like bra inni så er du virkelig klar for å leve og nyte livet fullt ut igjen! Stor klem og varme tanker fra Ida og gutta

Anonym sa...

Ønsker deg masse,masse lykke til.

Kate sa...

I am thinking of you lots and hope the next few weeks go as well as can be expected. You are one tough cookie! Look forward to celebrating the end of our treatments together! Kate x

Anniken sa...

Anette: Wow! Leste du virkelig alle innleggene? Det er jo imponerende i seg selv. Tusen takk for hilsen:)

Bengt E: Takk! Å komme helberget ut av det er drømmen, så nå satser vi på at den går i oppfyllelse.

Kristin: Takk for Kristin-klemmen. Blir alltid glad for det.

Silje: Positiv energi mottas med takk:)

Ida: Takk for det. Nå skal jeg bli frisk!

Anonym: Takk!

Kate: Ja, vi tar en fellesfeiring! Gleder meg allerede:)

Margrethe sa...

Lykke til! Selv om det sikkert blir tøft, får du ha i bakhodet at dette er siste cellegiften, og bare du er ferdig med den, så er du kreftfri! Jeg gleder meg til å feire det:)

Jeg/vi kommer gjerne på besøk en dag dersom det passer og du orker besøk.

Legg inn en kommentar