mandag 31. oktober 2011

Prosjekt gigakjemo er i gang

Da er jeg i gang. Det kjennes egentlig ok. Nå skal jeg bare bli ferdig med det. Jeg sjekket inn på Radiumhospitalet klokka halv tolv i går kveld. Jeg ville ha mest mulig tid hjemme. Da jeg kom hit ble jeg lagt rett på isolat, siden Erlend har vært syk den siste uka. De ville ikke ta noen sjanser på at noen andre på avdelingen skulle bli smittet. I dag er visst smittefaren over, og jeg får lov til å bevege meg ut av isolatet. Romsituasjonen er dermed optimal; jeg slipper snorkende naboer og kan bevege meg fritt.

Jeg sov dårlig i natt fordi jeg var ganske spent, men nå er jeg superinnstilt på fem dager med cellegift. Jeg startet med saltvannsskyll kl halv sju i dag tidlig, og nå har jeg også fått i meg "formiddagsdosen" med cellegift. Hele dagsdosen ble hentet fra apoteket i intet mindre enn to bæreposer! Det er mye cellegift på en dag det. Kuren jeg får nå, kalles for BEAM. Jeg har ikke satt meg så veldig inn i hva slags stoffer den består av, men den første cellegiften gav meg nærmest en sjokkstart. Sykepleieren advarte meg om at den kunne sparke fra seg, men jeg ble allikevel overrasket. Han satt og passet på meg under hele infusjonen, og mens vi snakket, kom effekten. Det var akkurat som om hode og bryst begynte å brenne (litt overdrevet da, det var jo langt fra så smertefullt som å faktisk stå i full flamme, men dere skjønner greia), jeg ble helt dyprød i ansiktet og pulsen skjøt til værs. I tillegg følte jeg meg fjern. Fra å ha en konstruktiv samtale med sykepleieren, gled den over i at jeg kun responderte med "Eeeeeh...ja" eller "Eeeeeh....nei". Etter en stund gikk det heldigvis over, men makan til heftig cellegift har jeg aldri opplevd.

Det har strømmet inn lykkeønskninger de siste dagene. Jeg takker og bukker, og setter vanvittig stor pris på dem. De gjør meg glad og motivert, so keep 'em coming:) Føler jeg trenger dem akkurat nå. Ønsker å holde motet oppe lengst mulig, og da er sånne oppmuntringer gull verdt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg vil klare å svare på dem, men det betyr ikke at jeg ikke setter pris på dem. For det gjør jeg. Alltid! Jeg vet heller ikke hvor lenge jeg kommer til å klare å være tilgjengelig på telefon, facebook og mail i det hele tatt. Men dere merker når responsen uteblir. Da betyr det bare at jeg er busy med å krige mot kreften. Når det gjelder blogginga, kommer den til å fortsette gjennom hele sykehusoppholdet. Erlend overtar når jeg ikke orker mer. Han kommer til å skrive korte oppdateringer om hvordan det går, helt til jeg er back in buisness (altså på ubestemt tid).

13 kommentarer:

Anonym sa...

Tenk at du er igang med SISTE cellegift! Det måtte jo komme før eller siden og nå er tiden inne for at du skal ta knekken på den dumme kreften.
Jeg liker motet ditt veldig godt!!

Vi sees imorgen :)

Stor klem fra Isabelle

Anonym sa...

Lærer så mye av å følge bloggen din! Mange tanker til deg igjennom dagene som kommer! Voksen sykepleier student

Anonym sa...

Stå på Anniken! Tiden går fort. Du er godt forberedt og med godt mot, så jeg tror ikke at "ubestemt tid" skal være lenge. Vi er veldig glad i deg! Oss på Upsaker.

Anonym sa...

Lykke til! Tenker på deg!
Klem fra en leser

Liv Margrethe sa...

Lykke til Anniken!!! Tenker masse på deg!
Klem fra Liva.

Anonym sa...

Stå på Anniken, tenker på deg og håper medisinen virker like kraftig som den sparker! Hilsen Jørn

Anonym sa...

Kjenner jeg deg rett. Du står " han" av, denne gangen også!
Hilsen onkel Hj.

Anonym sa...

Jeg er imponert - du er en fighter!!! Masse lykke til de neste dagene! Klem fra Lise HB

Anonym sa...

Stå på Anniken:)Håper medisinen virker som den skal!

Monica Olsen

Anonym sa...

Takk Anniken for at du gir oss inblikk i livet ditt. Du er utrolig modig! Stå på, Anniken, la kreften få smake på gigakjemoen!

Hilsen sykepleiestuderende

Anniken sa...

Takk til hver og en av dere for at dere tar dere bryet med å skrive disse oppmuntrende ordene. Jeg er sikker på at jeg kommer til å lese de mange ganger i tiden som kommer. Jeg blir så glad og motivert av å vite at dere heier på meg:) Takk!

Anonym sa...

Lykke til i kampen! Min bror har også Hodgkins lymfom, og står midt i sin kamp. Høydosen skal han etter planen begynne med i jula. Heier på deg!!

Med vennlig hilsen Monica B.

Anniken sa...

Lykke, lykke til med broren din, Monica! Kommer til å tenke på ham i jula.

Legg inn en kommentar