torsdag 10. november 2011

Feberguri

Hun er et stusselig syn nå, Anniken. Etter middag har hun fått mer og mer feber og har ligget på 40-41,5 grader. Hun har sovet nesten hele dagen, vært fjern og svettet mye. Legen har vært innom et par ganger og undersøkt og lyttet på kroppen. Hun har fått paracet mot feberen. Nå som hun er godt forsynt med antibiotika, kan de tillate febernedsettende medisiner. Før de begynner med antibiotika er feber en viktig indikator på infeksjon, noe som må prioriteres før behandling av feber. Ettersom feberen har vært stigende, har de jevnlig tatt blodkultur og svarene lar vente på seg. Før feberen gjorde seg gjeldende, var Anniken i litt bedre form. Hun har hatt besøk av fysioterapeut. De hjelper til med vedlikehold av muskler og ledd. Anniken ble foreskrevet en runde på ergometersykkel. I fem minutter! Og det var visst helt forferdelig. Kanskje feberen var et signal om å roe ned.

Anniken er slapp og matt. Hun ligger nede med dyna halvveis over hodet. Det er ikke godt å si om hun er våken eller sover, om hun vil ha nærhet, eller vil være i fred. Hun gir ingen klare signaler på om at hun vil at  jeg snakker til henne, eller om hun helst hadde sett at jeg holdt munn. Det er særlig trasig å se personligheten også blekne i takt med et gustent ytre. Hun ligger der som et skall av seg selv, halvsover, svarer med korte lyder. Om jeg spør mumler hun bare "vet ikke." Ikke er det så lett å lese ansikter heller når hun er for sliten til å fortrekke en mine og jeg sitter med både munnbind og hårnett.

Lenge trodde jeg dette skulle bli første innlegg jeg skrev uten hennes medvirkning og samtykke, men nå har hun lyttet til utkastet i det minste. Det er nemlig ikke bare elendigheten. Stundom snur formen til det bedre, og hun kan gjøre litt mer rede for hvordan hun har det, eller samtale litt. Forandringen er betydelig. En gang satt hun oppreist i senga i noen minutter og inntok et måltid i form av Ritz. (Vi snakker saltkjeks, ikke luksushotell-mat.) Ny "grøtpose" henger også i stativet, men denne gangen under et klede. Hun orker ikke synet av spetakkelet av et apparatur. Skjønner henne godt, jeg. Det er jo nettopp et slikt stativ som har lenket henne fast gjennom så lang tid. Lyden av dempet, taktfast pumping - akkurat så høy at det er vanskelig å overse den - fyller hele rommet, for så å bli avløst av inntrengende varselpip. Det skal mye iherdighet til for å anse stativet og det som henger der som medisin som til syvende og sist skal gjøre henne frisk. Man må minne seg på det at forfallet er en vesentlig del av behandlingen, at det er lys i tunellen.

6 kommentarer:

Anonym sa...

Takk, Erlend, at du skriver hver dag. Stå på! Anniken, vi tenker mye på deg. Det går over, selv om det er vanskelig å tro! Sender dere begge en stoor klem. Galina, Jon Olav, Nastja og pappa.

Anonym sa...

Hei!
Jeg har fulgt bloggen en god stund nå, selv om jeg ikke kjenner dere!
Til deg Erlend vil jeg bare si at Anniken er veldig heldig som har deg! Det krever mot å tørre og stå i en situasjon som din! Det å se sin kjære kjempe så hardt uten at du kan gjøre noe....bortsett fra å bare være tilstede. Og det er ikke BARE!
Anniken; heier masse på deg og krysser fingrene for at dette går bra! Stå på!
Marianne

Ida sa...

Dere er et bra forfatter par;-) Stå på Anniken, tunnelen kan være lang med det er alltid lys i enden... Jeg skal nå på Ahus på tirsdag og se om jeg kan brukes som blodgiver.
Stor klem

Anonym sa...

Jeg tenker på dere begge to. Og jeg syntes det er så sterkt å lese fra ditt perspektiv, Erlend. Ber om at dere begge for all den styrke dere trenger for hver eneste dag til dette er over. Tenkt at hver dag er en dag nærmere en lysere tid.
Kjærlig hilsen Solbjørg

Anonym sa...

Man leter etter de riktige ordene som gir ultimat trøst i deres situasjon, men jeg tror ikke de ordene finnes. Jeg tenker på Anniken hver eneste dag, mange ganger om dagen, selv om jeg kjenner deg bare gjennom bloggen din. Man må tro at du er så nederst i kjelleren nå, at veien nå bare går OPP OPP OPP! Dere ruuler, begge to! Kristin-klem.

Anonym sa...

Anniken er utrolig heldig som har deg.Når det er som mørkest,kan det bare bli lysere.Ber for dere begge to.Hilsen Anne Karin

Legg inn en kommentar