tirsdag 1. november 2011

A hard day's night

Det ble utrolig lite søvn i natt! For det første kom jeg sent i seng (man blir ikke akkurat mindre B-menneske av å være syk). Jeg var skikkelig trøtt, men fikk selvfølgelig ikke sove. Da jeg endelig fikk det til, startet cellegiftmaskinen å pipe hver halvtime. Jeg vet ikke om det faktisk var så ofte, men det føltes sånn. Til slutt holdt jeg på å hive den ut vinduet i 8. etasjen hvor jeg holder til. Klokka seks ble jeg vekket, koblet fra maskinen, og måtte benytte de få minuttene i frihet til å dusje. Den ene cellegiften gir meg feber, så jeg har vært ganske slapp og fjern i hele dag. Det, kombinert med den kjipe natta, har ført til at jeg har sovet mer eller mindre fram til nå. Nå kjenner jeg heldigvis at det begynner å bli bedre. Niiice!

Til tross for den sure natta, syns jeg det går ganske greit. Jeg får tett oppfølging av fysioterapeut, og har klart å bevege litt på meg både i går og i dag. Jeg håper å kunne utsette forfallet av kroppen lengst mulig. I ettermiddag får jeg besøk, og så skal jeg kanskje på besøkstreff i regi av UG på Vardesenteret, hvis jeg orker. Er spent på hvordan dagene framover blir. Matlysten er laber, men heldigvis er jeg ikke nevneverdig plaget av kvalme enda. Konklusjonen må dermed bli at det foreløpig går ok.

Ei venninne spurte meg et veldig godt spørsmål her om dagen. Hun poengterte at jeg ikke har spredning til benmargen, og lurte dermed på hvorfor den skulle destrueres, og så bygges opp igjen. Svaret på det er at det ikke er et mål i seg selv å ødelegge beinmargen. Målet er å gi meg mest mulig cellegift, uten at jeg stryker med, slik at kreften blir tatt knekken på en gang for alle. Innenfor visse krefttyper, som noen typer lymfekreft, testikkelkreft og blodkreft, viser slike høydoser seg å gi god helbredelsesprosent. Grunnet den høye dosen blir dermed beinmargen ødelagt, som en bivirkning. Lurer noen på noe, er det bare å spørre, så skal jeg svare så godt jeg kan:)

3 kommentarer:

Anonym sa...

Leser bloggen hver dag og heier på deg til du blir ferdig. Stå på, Anniken.
Hilsen tante Lise

Anonym sa...

Jeg følger med deg på bloggen, og ønsker deg bare masse lykke til videre disse dagene! Tenker på deg, stå på!

Hilsen Rita

Anniken sa...

Tusen takk for det, begge to:)

Legg inn en kommentar