tirsdag 8. november 2011

Isolert og transplantert

Idag ble Anniken isolert. Jeg kom som vanlig opp i åttende etasje og strenet vant og freidig frem til rommet Anniken har hatt den siste uka. Der var det ingen Anniken. Jeg måtte forhøre meg i resepsjonen og ble henvist til en annen dør med en gul lapp på: "Isolat. Ingen adgang. Henvend deg i resepsjonen." Annikens immunforsvar er lik null nå, og isolatet er ment å minimere faren for smitte og infeksjon utenfra. Før selve rommet hennes er det en liten gang hvor besøkende må følge gitte prosedyrer for å ivareta hygienen. Følger man prosedyrene til minste detalj, må man ikle seg plastforkle, munnbind og hårnett. Hender og håndledd må vaskes grundig og sprites, og klokker og ringer fjernes. Til tross for dette har allerede Anniken rukket å få en infeksjon i kroppen. Hun har fått feber og behandles med antibiotika. Så godt som alle i hennes situasjon opplever dette, så det er ikke uvanlig. Hun ser imidlertid relativt pigg ut der hun ligger og klarer på egen hånd å svinge seg på do hvilket hun gjør ganske ofte (diaré) eller krangle på det jeg skriver når jeg leser det høyt. Appetitten er fremdeles dårlig og vannet smaker fælt. Det gjør vondt når hun spiser, og når hun har spist får hun mageknip og til slutt diaré. Derfor er hun også nå koblet til intravenøs væske.

Igår fikk Anniken injisert stamcellene tilbake i kroppen igjen. Stamcellene har ligget nedfryst siden høstingen for tre uker siden, og igår ble de tilbakeført for å starte arbeidet med å bygge opp immunforsvaret. Et stort apparat med en lege, to sykepleiere på rommet og ytterligere to som passet på stamcellene, troppet opp på rommet. De hadde med seg fire enorme sprøyter som skulle sprøytes inn i  kateteret i brystet. Hun ble fortalt mulige bivirkninger som følge av injiseringen: forferdelig vond smak i munnen, hosteanfall, trykk i brystet, svettetokt og kokende fornemmelse i ansiktet. Ille nok, men ingen forespeilet henne det som verre var og som faktisk skulle komme. Anniken merket raskt at injiseringa ikke kom til å gå bra. På få sekunder strømmet svetten ut fra kroppen og hun syntes kroppen kjentes som den hadde blitt rundjult. Injiseringa skjedde fortere enn det Anniken sin kropp tålte og førte til brått fall av både blodtrykk og puls. Dette gjorde at hun besvimte og fikk anfall. Hun forteller at det var som å være i en dramatisk sykehus-serie på TV med pipende maskiner og hektiske stemmer. Legen og pleierne kunne ikke avbryte prosessen ettersom stamcellene er svært ømfintlige for miljøpåvirkning. De måtte sette de to første sprøytene etter hverandre, men tok en pause etter dem. Anniken kom til seg selv litt om senn og så seg nødt til å kaste opp. (Så var det forsettet avblåst. Hun kan derimot slå seg på brystet å si at hun aldri har kastet opp av cellegift, og det er da noe!)
Sykepleieren fortalte etterpå at de hadde sett at hun ble hvit som et laken og at de mistet øyekontakten. Hun sa også at dette skjer svært sjeldent, hun hadde selv aldri opplevd det gjennom sin lange erfaring. Etter oppholdet var det på'an igjen med to sprøyter til og nye spy-runder. Så var det tid for å hvile ut, og det fikk hun gjort grundig. "Nå kommer du til å sovne", var det siste hun fikk beskjed om etter en porsjon sovemedisin. Det trengtes nok, for en slik opplevelse setter jo en støkk. Særlig når hun var i fin form tidligere på dagen og kontrasten blir så stor. Resten av dagen har hun både slumret uten å orke å prate eller se TV, og sittet oppe i senga, pratet og sett et program på TV. Mye av variasjonen har sammenheng med om hun får i seg næring og væske. For eksempel kan en liten næringsdrikk på boks gjøre underverker. Nå samler hun krefter til å se Trygdekontoret på NRK, en institusjon Anniken saktens kjenner seg så alt for godt igjen i.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Blir helt stum av alt dette her. Kjempefint at du skriver så vi kan følge med hva som skjer.
Tante Lise

Kristin sa...

Huff, dette er vondt å lese, jeg håper det går bedre med henne nå. Hun er heldig som har deg Erlend, du er flink synes jeg. Jeg kjenner der ikke, men har fulgt bloggen en tid, og Anniken har skrevet slik en god blogg, at jeg har lest den ofte.

Anonym sa...

Anniken, jeg tenker masse på deg disse dagene og krysser det jeg har for at prosessen du går gjennom er så skånsom mot deg som mulig (hvilket jeg forstår fra forrige innlegg at foreløpig ikke er tilfelle...). Jeg kjenner deg ikke, men jeg er ei venninne av Ole og Isabelle, og ble på den måten tipset om bloggen. Ville bare legge igjen en kommentar og si at jeg tenker på deg og heier på deg!!

LoveAndLight sa...

Dette var synd å lese, men samtidig så er det "godt" å få vite hva Anniken går igjennom. Realiteten er tøff, men det er viktig å være ærlig og det setter jeg uendelig pris på. Takk for at du er vikarblogger Erlend :)

Masse lykke til videre kjære Anniken min.
Jeg tenker masse på deg og som alltid så har jeg trua!

C

Anniken sa...

Takk for tilbakemeldinger. Det er godt å lese. Jeg merker det er lett å lukke seg inn i kreftbobla, det er jo der det skjer akkurat nå mer enn noen gang. Det er der kampene kjempes og da er det godt å vite at det er så mange - kjente og ukjente - som er med og holder Anniken og meg oppe. Men det er jo hun alene som kjemper, jeg kan bare heie og trøste. Jammen godt jeg ikke er alene om det.

Legg inn en kommentar