torsdag 17. november 2011

Off guard

Ingen er vel i tvil om at kampen Anniken har stått i de siste ukene, har krevd alt hun har av krefter, både fysisk og mentalt. Hun har kjempet dag for dag- av og til time for time - tvunget i seg mat, slept seg på badet og jaget negative tanker på dør. Da er det ikke så rart at når hun endelig kan senke guarden, begynner alvoret å sige innover. Hun får tid og krefter både til å tenke igjennom hva hun har vært igjennom, og til å se fremover. Minnet om et normalt liv før sykdommen og perspektivet med et normalt liv i fremtiden har den siste tiden vært fortrengt. Hun har hatt sitt fulle hyre med å kjempe seg igjennom den lange, mørke tunellen. Nå står hun imidlertid ved åpningen og kan se fremover mot det som ligger foran. På én måte er det litt av en prestasjon at Anniken kan orientere seg fremover allerede nå. På den annen side virker veien videre mot et nogenlunde normalt liv uendelig lang, som en oase i enden av ørkenen. Og på veien dit er det Anniken som må gå skrittene. Vi kan gå med henne og heie og støtte, men som vanlig er det Anniken som må ta veien fatt skritt for skritt. Det er vel her Bjørn Eidsvågs "Eg ser" passer perfekt inn. Fra sykesenga virker veien naturligvis ekstra lang og tung, men hun blir jo på sykehuset noen dager til. Frem til hun endelig får dra hjem, gjelder det å samle krefter og justere fokus. Så kan veien videre starte med nedtelling til jul, inngang til nytt år, helsereise i mars, sommer og videre.

En viktig lærdom fra forrige runde er det å gjøre det beste ut av tiden vi har. Vi kan bare ta tida til hjelp, den er på vår side og vi har ikke råd til annet enn å bruke den best mulig. Vi er et relativt ferskt par i midten av 20-årene og har allerede kastet bort to år med sykehus, medisiner og sykdomsprat. Vi har på mange måter fått en forsmak på 80-årene hvor man ser an dagsformen og planlegger forflytning og aktiviteter ut ifra det. I sommer og høst har vi tatt grep og virkelig carpet diem. Man trenger ikke legge lista så høyt; sykkeltur til et markjordbærsted kan være et like godt minne som en langhelg i Madrid. Picnic i hagen eller i en park er et kjærkomment avbrekk fra brødskiva ved kjøkkenbenken. Selvfølgelig kommer det fra tid til annen til å butte imot, at det ikke er så lett å se så lyst på tilværelsen. Også da er det bare å ta tida til hjelp, det går jo over og da kan man se fremover igjen. Av og til kan fremskrittene være så små at man ikke legger merke til dem før man ser seg litt tilbake heller. Vi har hatt mange samtaler etter forrige runde som startet med: "Vet du hva, dette klarte jeg ikke for to uker siden." Vi håper på mange slike samtaler fremover.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Tenk så utrolig heldig Anniken er som har deg, Erlend! Det er faktisk ikke alle som ville stilt opp slik som du gjør. All respekt til dere begge to, dette er en tøff kamp! Mistet selv pappaen min i kreft for noen uker siden, så jeg vet akkurat hvor tøff. Masse lykke til videre, dette klarer dere sammen :)

LoveAndLight sa...

Det er så sant det du skriver Erlend. Det er så viktig å ta var på nuet, de små gledene og bruke den tiden vi har. Selv tror jeg en av mine største frykter er å en dag våkne, se bakover i tid og på tenkte F*** hvorfor tok jeg ikke var på de små gode stundene, brukte tiden min bedre. Dere to viser hva det handler om. Jeg husker turene dere har hatt og hvor flinke dere er til å leve nå, ta vare på hverandre og lage et godt liv sammen selv i de tunge stundene. Dere er to fantastiske mennesker og rett og slett et super par :)

Legg inn en kommentar