torsdag 1. desember 2011

Comeback

I dag er det 1. desember og den (forhåpentligvis) verste måneden i mitt liv er endelig over. En fin måte å markere det på er å gjøre comeback på bloggen. Nå er det altså jeg, Anniken, som skriver igjen. Jeg vil begynne med å takke min kjære vikar for flott bloggevirksomhet mens jeg har vært ute av spill. Ut i fra tilbakemeldingene fra folk rundt oss er ikke jeg den eneste som har satt pris på det. Jeg vil (offentlig) takke Erlend for så mange andre ting også, men det får komme i et senere innlegg. Jeg kjenner allerede at hodet begynner å streike, så jeg må skynde meg å skrive resten.

Strålinga starter 7. des. Den vil foregå hver hverdag fram til 30. des (har altså fri i helgene og på helligdager). Jeg har også fått tildelt dommedag. Det blir 9.feb. Da får vi endelig svar på om jeg er kvitt kreften eller ikke. Fysj, for en dag. Orker egentlig ikke å tenke på den. Iallefall ikke nå.

Så hvordan går det egentlig? Bedre. Jeg føler meg ganske ok så lenge jeg ligger nede. Da kan jeg holde en samtale gående i ganske lang tid, uten at hodet kollapser. Det er når jeg reiser meg opp og skal gjøre ting fysisk at jeg merker hvor klein jeg egentlig er. Jeg kan bare gjøre ting i noen få minutter av gangen før jeg må legge meg ned og hvile. Heldigvis er jeg blitt såpass god at jeg kan veksle mellom hvile og aktivitet mange ganger iløpet av dagen. I den første tiden hadde jeg mer enn nok med å klare å dusje, drikke og spise. I dag kan jeg stolt meddele at jeg i tillegg har satt på en vask, gått ut med søpla og ryddet ut av den ene bagen jeg hadde med til sykehuset. Og nå skriver jeg blogg. Så det blir stadig bedre. Jeg tror "Det blir bedre" er den mest motiverende setninga jeg vet om. Det var det som mer enn noe annet holdt meg gående i isolatet- tanken om at på et eller annet tidspunkt ville alt snu og bli bedre. Jeg skal skrive mer om høydosen, stamcelletransplantasjonen og isolatet ved en senere anledning.

Til slutt vil jeg si TAKK for alle kommentarene og oppmuntringene deres underveis i denne prosessen. Erlend har lest alle sammen høyt for meg, og jeg har blitt like glad og varm i hjertet av hver eneste en. Vi har satt enormt stor pris på dem, begge to. Det er godt å kjenne at vi ikke er alene oppi dette her:)

6 kommentarer:

Anonym sa...

Dejligt at du nu har så mange kræfter at du kan overtage bloggen!
I er bestemt ikke alene om at ville følge med og håbe det bedste, men hatten af for jer - for det er jer der står i det hver dag og kæmper. Vi andre kan ikke andet end at heppe alt hvad vi kan.
Kæmpe knus til jer begge
Maria

Gunnhild sa...

Jeg har lest bloggen din lenge, men aldri kommentert. Grunnen til at jeg begynte å lese den, er at du og jeg har to felles venner, og det var de som uavhengig av hverandre fortalte om deg. Jeg synes du takler dette på en forbilledlig måte - det har du gjort hele tiden. Og Erlend er fantastisk. Kommer til å stikke innom her fremover også, og selv om jeg ikke kommenterer så mye, heier jeg voldsomt på deg. Hilsen Gunnhild.

Kate sa...

Anniken! So happy to have you back in the blogging world. Have been following your trek through hell and am so pleased to see you feeling like yourself again. I hope we might see each other againa t TAKU in the new year. Hugs, Kate

Stinemor sa...

ju gåo gøl!

Anonym sa...

Hei igjen, kjære du! Han er ikke så verst, han Erlend. Så utrolig godt at dere er to i dette, selv om det også sikkert av og til føles som at man drar den man elsker inn i noe så vondt og vanskelig;, at man helst skulle ønsket å la han slippe å delta på dette. Hurra for at du nå er tilbake ved tastaturet, og hurra for mange fine dager framover. Håper inderlig at strålinga gir minst mulig bieffekter og at dere kan nyyyyte førjulsdagene litt likevel. Min Line var på 3 mnd kontroll sist onsdag, og alt er vel! :-) Selv er jeg også plutselig på cellegift (brystkreft), men tåler det bra. Du og min egen datter er mine forbilder og motivasjonstriggere, så jeg går på med liv og lyst! God førjulstid, Anniken og Erlend! Stooor Kristinklem igjen.

Anniken sa...

Maria: Dere gjør en god jobb med å heppe:)

Gunhild: Takk for fine ord. Nå ble jeg veldig nysgjerrig på hvem våre felles bekjente er... Og ja, Erlend er fantastisk:D

Kate: Ja, vi sees på trening på nyåret. Gleder meg skikkelig!

Stinemor: Will do!

Kristin: Nei og nei og nei. Nå ble jeg skikkelig lei meg. Det er helt forferdelig å høre at du også har blitt syk. For noen tøffe tider familien deres utsettes for! Når det er sagt blir jeg glad over å høre at du tåler cellegiften bra, og at det gikk fint med Line på kontrollen. Ut i fra innstillingen din vil jeg tro at du kommer til å takle resten av behandlingen fint. Nå er jeg det jeg som heier på deg! Heia Kristin, stå på og aldri gi opp. Skriv gjerne noen oppdateringer her innimellom, hvis det skulle passe seg sånn. Tenker så mye på dere... Jeg sier god førjulstid. Ikke la kreften ødelegge for dere.

Legg inn en kommentar