lørdag 17. desember 2011

Pause

Her en dag ringte det et familiemedlem og lurte på hvordan det stod til meg meg:

F: Hei, hvordan går det?
A: Jo, greit.
F: Hm, du sier alltid det.
A: Skulle det ikke gå greit?
F: Du har hatt en tøff høst, og nå strålebehandles du, så jeg vil vel ikke si at det er gitt at du har det greit, nei.
A: Men jeg har tatt et bevisst valg. Jeg velger å ha det greit. Jeg fokuserer på det som er frisk og fint, framfor alt som er sykt og vanskelig.
F: Det gjør du lurt i.

En annen dag så jeg ei ung jente begraves på TV. Bildet viste familie og venner som stod og gråt, mens hun ble sunket ned i jorda i en hvit kiste. Plutselig satt jeg på første rad i Annikens Tankekino, og der var det mine venner og familie som stod samlet rundt min hvite kiste på vei ned under bakkenivå. Jeg kunne se det hele ovenifra. Alle stod og holdt rundt hverandre, unntatt Erlend, som stod for seg selv. Jeg husker jeg tenkte at noen måtte gå bort, ta ham i hånda og vise at han ikke var alene, selv om jeg var borte. Så var filmen over, og jeg satt plutselig i min egen stue igjen, med store tårer trillende nedover ansiktet. Erlend spurte hva som var galt, og jeg svarte at jeg måtte ta en pause. Når jeg sier at jeg må ta en pause, betyr det å legge bort motivasjon, livsglede, galgenhumor og positiv tenkning for en liten stund. Da kjenner jeg ordentlig etter på hvor sliten jeg egentlig er, hvilke forferdelige ting jeg har måttet gjennomgå, hvor vanskelig det er å ha en "dommedag" å forholde seg til og hvor livredd jeg er for å ikke ha blitt kurert. En artist som heter Sia har klart å fange alle disse vanskelige følelsene i denne sangen her:




I am fearing it all
Stuck inside this walls
Tell me there is hope for me

Hele teksten finner dere her.
 
Da jeg hørte denne sangen for første gang, var jeg nærmest paralysert i flere timer etterpå. Det eneste jeg fikk til var å trykke på repeat, om og om igjen. Noen få ganger i livet kommer man over skaperverk som borrer seg permanent fast i sjelen. Denne sangen traff meg, og den kommer alltid til å minne om høsten 2011. Faktisk så er denne sangen høsten 2011 for meg. Den oppsummerer alt som trenger å sies om de vanskelige tingene.

Som dere ser i videoen, blir alt lysere til slutt. Det samme skjer med meg også, etter jeg har fått øst ut alle bekymringene mine. Da er jeg ferdig (for en stund iallefall), og kan oppriktig svare "greit" igjen når noen spør hvordan jeg har det.

7 kommentarer:

Anonym sa...

Vi heier på deg kjære Anniken! Vi heier på deg helt frem til mål. Vi heier på deg i pausene også. Pappa

Kate sa...

Hei. Thx for ure lovely comments on my blog and of course u can borrow my line. We are definitely thinking the same things as you said earlier. Our fears make us human and if we werent afraid of dying then we wouldnt be so in love with living! Right? Getting the fears out in the open makes them less scary so go for it. And I love Sia. Amazing songs to get u through the tough times. Hugs and God jul!! xxx

Anonym sa...

Hei Anniken,
Du og jeg aner selvfølgelig ikke hvor vanskelig det er å være familie og venner i vår situasjon. De aner rett og slett ikke hvordan de skal forholde seg til oss og langt mindre hva de skal si. Vi får være glad for at de i det hele tatt bryr seg om oss og tar kontakt, uansett, for oss, dumme spørsmål. Vi tilgir dem og kjemper videre i 'vår' verden.

God juleklem fra
Nina

Anonym sa...

Så bra sagt av Nina! Det er mye vi ikke aner, uansett hvor mye vi vil komme inn i din situasjon. Jeg har tenkt mye på det. Men Anniken, du er så flink til å gi oss mulighet å bli bedre kjent med dine følelser, dine tanker, din verden. Takk for det! Klem fra Nastja.

Ebba sa...

Kjære Anniken!
Jeg har fulgt med på bloggen din i hele høst og ville bare ønske deg og Erlend en fin jul! Jeg blir rørt av hvert eneste innlegg som du eller Erlend har skrevet. Ikke bare fordi dette er urettferdig, men også fordi båndet mellom dere er så utrolig fint. Hurra for kjærligheten og hurra for dere og tusen ganger hurra for at du blir frisk! Jeg har akkurat blitt blodgiver og håper jeg kan bli beinmargsdonor snart, etter oppfordring fra deg!

Varme hilsner fra Ebba (kjæresten til Jørn)

Anonym sa...

Hei Anniken!
En julehilsen fra Mandal kommer her, jeg håper du har det bra og håper virkelig ikke det er så lenge til jeg ser deg igjen. Jeg vil bare at du skal vite at du allid er i tankene mine. Kjempeglad i deg. Klem fra Walvick

Anniken sa...

Pappa: Takk for det:)

Kate: Takk for fin kommentar:) Nå har jeg tatt i bruk sitatet ditt (Erlend sa "wow" da han leste det). Håper du også har hatt en fin jul.

Nina: Er helt enig i at det er vanskelig for oss å sette oss inn i de pårørendes situasjon, og omvendt. Stikkordet er vel kommunikasjon. Når det er sagt, så var hensikten med å publisere samtalen mellom meg og familiemedlemmet i dette innlegget å få fram at jeg som regel har det greit, til tross for alt. Jeg opplevde ikke at vi var på to forskjellige planeter under samtalen. Men det kan jo lett skje ellers, helt enig i det. Det kan være både slitsomt og frustrerende, men i slike tilfeller tror jeg det er viktig å ha fokus på at man i bunn og grunn vil hverandre vel, selv om det kanskje blir litt misforståelser på veien:)

Nastja: Så bra at du setter pris på bloggen. Da blir jeg glad:)

Ebba: Haaaar du meldt deg som blodgiver? Så fantastisk! Nå smiler jeg fra øre til øre:)Takk for fin kommentar. Håper dere også har hatt en fin jul.

Walvick: Jeg drar til Sørlandet igjen i midten av januar, så da må vi møtes. Jeg har jo enda ikke sjekket ut kåken din, så det får vi gjøre noe med;)

Legg inn en kommentar